Forrige onsdag dro jeg og Xiao Wu til dyrehagen i Beijing sammen. Xiao Wu skulle sjekke dyrehagens barnevennlighet, og jeg ble med fordi jeg ville se panda.

Jeg har fra før av hørt at det er grunn til å være skeptisk til asiatiske dyrehager – kattedyr i bur på størrelse med et gjennomsnittlig folkehøgskoleinternatrom og isbjørner uten mulighet til å kjøle seg ned – men de bildene jeg hadde sett virket noenlunde lovende, og Beijing hadde jo strammet opp mye rart før OL i 2008, så hvorfor ikke ta en titt?

Nå, jeg er ingen ekspert på dyrehold, men jeg skal likevel uttale meg om de inntrykkene jeg fikk av standarden her. Det er noen dyr som har veldig fine forhold i Beijing dyrehage. Disse dyrene er: kjempepandaene og apene. Så er det en god del dyr som har… vel, de har det vel helt ok, alt tatt i betrakning. Og så kommer vi til bjørnene og de store katte- og hundedyrene, og blir litt kvalme. Lite plass. Ikke noe vann. Og en masse turister som mener at dyrene ikke fortjener noen middagshvil, og heller skal stå opp, ta på seg en morsom hatt og fremføre en liten sketsj. De praktfulle kattedyrene hadde et område de kunne gå ute, men bare noen få av dem var faktisk ute. Resten satt innenfor, i små, trange bur og vond lukt, noen av dem rastløse og vandrende, noen av dem apatiske.

Folks oppførsel irriterte meg. Kun én gang så jeg en unge bli disiplinert av moren for å banke på burene. Mesteparten av tiden ble de voksne med (skjønt dette er selvsagt ikke et rent kinesisk fenomen, og det er like irriterende overalt). Ikke kunne de lese, heller – folk flest stod rett ved siden av «Seriøst, da, folkens, ikke mat dyrene»-skiltene og klappet på sebraen mens de ga dem hva enn de fant på at sebraer har godt av (skal lære ungene dine respekt for regler, vettu). Resultatet av å mate dyr er dette:

«Har du mat har du mat har du mat har du mat har du mat å pliiiis da kom igjen gi meg mat»

Hvor vaktene var? Nei, det vet ikke jeg heller. En annen ting som irriterte meg grundig var den merkelige tendensen til å bruke dyrenes områder som søppelbøtter. Jeg vet ikke om de faktisk pælmer søppel på dyrene, men bjørneområdet var fullt av søppel, vannflasker, plast og papir. Jeg håper de rengjør områdene grundig før bjørnene spiser noe av det som er kastet ned.

Noe positivt var det selvsagt. Området var svært vakkert. Inngangsområdet var designet som en tradisjonell kinesisk hage, og jeg fikk sett pandaer, som så ut til ha det fint. For å se pandaene måtte vi punge ut med hele 5 kr. ekstra, men det var verdt det. Apene hadde et stort fjell med tau og leker. Og det kan godt hende at dyrehagens akvarium var fint, men det kostet 100 kr. ekstra, og vi hadde ikke tid nok, for dyrehagens område er gigantisk; jeg tror ikke vi fikk med oss alt, selv om vi var der i vel fem timer. Ja, og så var doene veldig rene.

Å, det er sant, det var panda du kom for å se:

Nå har jeg hatt sommerferie i litt over en uke, et deilig avbrekk fra studiene. Sommerskolen var svært interessant, og jeg har hatt det gøy, men det var langt mer intensivt enn studiehverdagen min vanligvis er – så sommerferien var velkommen. Jeg hadde egentlig tenkt meg en tur til Xi’an med Xiao Wu, men siden vi ikke fikk tak i togbilletter med soveplass bestemte vi oss for å utsette det til en eller annen annen gang. Isteden bestemte jeg meg for å utforske byen jeg bor i litt mer.

Det bød seg en anledning ganske så snart, for forrige mandag dukket det opp en fremmed kineser på døra mi og inviterte meg ut på middag. Jeg sa, som sant var, at jeg ikke hadde tid akkurat denne kvelden. Så isteden dro vi sammen til Den himmelske freds plass og Den forbudte by dagen etter.

(Ok, da. Hun var ikke totalt fremmed. Hun var brevvenninna mi som hadde fått min nye adresse og bestemte seg for å komme og si hei. Hun vil heretter bli kalt Brevvenninnen.)

Den himmelske freds plass (Tian’anmen guangchang, 天安门广场) er det største bytorget i verden og et selvsagt reisemål for turister. Som alt annet i Beijing er stedet stort, støvete og flatt, og har flere ulike monumenter og severdigheter, bl.a. Mao Zedongs mausoleum og Nasjonalmuseet. Den himmelske freds plass var også åstedet for studentdemonstrasjonene i 1989, en hendelse jeg (underlig nok) ikke har funnet noe særlig informasjon om her i Kina.

Selve ordet Tian’anmen betyr Den himmelske freds port, og referer til den store veggen med bildet til Mao på (som ifølge Wikipedia veier 1.5 tonn – svært bilde). Denne porten førte inn til den keiserlige byen, som Den forbudte byen var en del av. Lengre inn, forbi Tian’anmen, kommer man til Meridianporten, som er hovedinngangen til Den forbudte by.

Den forbudte by ble bygd på 1400-tallet, og er Beijing bys sentrum. Området rommet keiserpalasset, og kalles «forbudt» fordi ingen kunne komme inn uten tillatelse. Den siste keiseren, Puyi, ble kasta ut derfra i 1924. Nesten tusen bygg har overlevd til i dag. Mange av dem skjønte jeg ikke helt poenget med, f.eks. et bygg større enn huset til familien min som var viet til keiserens klesskifte. Det keiserlige liv var nok i stor grad styrt av kjedelige rutiner.

Brevvenninnen viste meg rundt, og fortalte meg mye om symbolene, fargene og det keiserlige liv. Byggene er vakkert bygd i tradisjonell arkitektur med røde vegger og gule tak. Rødt er lykkens farge, og dermed en svært viktig farge i kinesisk kultur, og gult er den keiserlige fargen – kun keiseren fikk ha på seg gult i gammel tid. Mange av byggene var voktet av steinløver fra forskjellige tidsperioder.

Det så, som med alt annet gammelt i Kina, stygt ut for Den forbudte by under Kulturrevolusjon, men daværende statsminister Zhou Enlai sendte soldater for å beskytte byen mot vandaler, så byen overlevde uten store skader – heldigvis*. Den himmelske freds plass og Den forbudte by er i dag Beijings turistmål nummer én.

Etterpå gikk vi en tur i Jingshan-parken nord for palasset, der vi kunne klatre opp til et tempel på en liten høyde og få fullt overblikk over den keiserlige by. Jeg kunne se at byen var bygd svært symmetrisk etter et strikt mønster – noe man også får inntrykk av når man er inne i selve byen – men mange av seksjonene er stengt for oppussing. Likevel kan man tilbringe time på time inne i byen – hvis man bare går rett fram gjennom går man glipp av alle avstikkerne med små portrom og minimuséer med innblikk i bl.a. Qing-dynastiets bryllupsskikker og Puyi, Kinas siste keisers liv.

Konklusjon: Den forbudte by er svært imponerende, både utseendemessig og størrelsesmessig. Hvis du drar til Beijing, er dette obligatorisk-obligatorisk, ikke bare i kraft av at det er et kult sted, men også rent fordi det er obligatorisk, så folk forventer at du skal besøke det. Hvis du ikke besøker Den forbudte by har du ikke egentlig vært turist i Beijing – det er Beijings Eiffeltårn.

PS: Jeg er fullt klar over at dette ble veldig skolerapport.

*Noe av Den forbudte bys kunst og gjenstander ble også sendt til Taiwan etter 2. verdenskrig og er der fortsatt. I og med at Kina og Taiwans forhold mildt sagt kan beskrives som komplisert, er det svært mange som ønsker disse gjenstandene tilbake til Beijing.