Årlige arkiver: 2010

Murtur!

Jeg dro til den kinesiske mur med klassen i dag. Vi ble tatt med til Mutianyu-delen av muren, og det var et kjærkomment gjensyn med frisk luft og konseptet «farger». Jeg kunne se skyer og et snev av blå himmel, noe jeg ikke har gjort på to uker.

Vi gikk opp alle trappene til selve muren, tittet rundt der en stund og tok så toboggan-kjelke ned, et opplegg som minner om bob på akebrett. Jeg vet ikke helt hvorfor de har valgt å legge en akebane ned fra muren, men det har de nå gjort. Selv om jeg havnet rett bak en tysk småbarnsfamilie som tydeligvis ikke skjønte hvordan man akselererte, var det fantastisk artig (men burde jeg egentlig bli så fornøyd når de gjør noe så merkelig som å legge en sklie ned fra sitt fremste landemerke?).

Denne murdelen er visst litt over 2 km lang, men det var så fantastisk varmt at jeg ikke orket å gå mer enn kanskje 600 m. Kanskje til høsten. Den delen som skal være vakrest og mest urørt og som jeg har mest lyst til å dra til, Simatai, er visst dessverre stengt.

Vel, jeg er fornøyd.

Taxi!

Som innehaver av den eksotiske tilstanden «vestlig» i Beijing har jeg disse to ukene tatt drosje flere ganger enn jeg har gjort i Norge på to år. Jeg går selvsagt til skolen, man er jo norsk, men siden jeg ikke har funnet helt ut av bussystemet ennå og drosje koster 2 yuan (1 yuan = ca. 1 kr) pr kilometer er det lett og billig å få skyss. Jeg tenkte jeg skulle vie en post til kinesisk transport og da særlig drosjer, som en liten ressurs for de som skulle finne på å komme hit og besøke meg.

1. Kinesiske drosjer =/= norske drosjer

Min sjåfør i dag het herr Liu, var meget pratsom og mente at min kinesisk «hái kěyǐ» (går an). Han slapp store spyttklyser ut av vinduet, slapp stadig rattet for å gjøre qigongøvelser med hendene og pekte på bilister og fotgjengere han ikke likte trynet på med fingrene og lagde pistollyder. Bilen hadde i det minste et sikkerhetsbelte som virket, og han lærte meg å be om kvittering (wǒ yào fāpiào, 我要发票).

Her i Beijing har jeg fått intrykk av at folk mener at blinklys er en høflighetsgest, det å sjekke blindsonen er for pyser og filoppmerking er veiledende. Det å bruke bilhorn er en god måte å si egentlig hva som helst på, og det eneste de stopper for er toget. Nå kjører drosjesjåfører i 60 i 30-soner hjemme også, men her følger visst alle dette trafikksystemet: vanlige trafikkregler med et snev av anarki, litt som på Kreta. Bilene har godt standard, altså, det virker bare av og til litt rart at de ikke er mer… bulkete.

Min sjåfør tilbake igjen vet jeg ikke hva het, for jeg satt i baksetet. Under den turen oppdaget jeg at man får et lite adrenalinkick av nær-døden-opplevelser. Vi kom oss helskinnet hjem, som alltid. For på tross av at jeg aldri hadde tord å kjøre selv på Beijing-ringveiene, er folka her i det minste vant til det, og vet hva de skal gjøre. Stort sett.

2. Litt om Beijing-transport og vei

1. Be alltid om drosjekvittering! Det rådet fikk vi før vi dro, og det fikk jeg bruk for i går da jeg mistet lommeboka mi idet jeg gikk ut av drosjen. På kvitteringen står det nemlig nummeret til drosjen du satt i og telefonnummeret til drosjesjåføren. Jeg er ikke helt stødig i mandarin ennå, så da jeg ikke fikk tak i min egen språkkamerat, ringte vår nye tredagers-husgjest sin egen og ba henne ringe sjåføren. Etter tre pinefulle kvarter fikk jeg lommeboka tilbake! Og det hadde jeg ikke hvis jeg ikke hadde fått kvitteringen, da hadde den vært tapt for alltid og jeg hadde vært nødt til å leve på lån fra andre de ukene det ville tatt å få nytt bankkort.

2. Heng deg på en kineser når du skal gå over veien hvis det føles farlig. Det spiller stort sett ingen rolle om du har grønn mann, det vil uansett komme biler. De kommer sannsynligvis ikke til å kjøre på deg, men det føles litt sånn i starten (jeg har hørt fra førstehåndskilder at hvis du har vært i India fra før kommer dette til å gå helt fint). En blir vant til det, for en må jo over veien.

3. En tur med buss koster som regel 1 yuan, en tur nede i metrosystemet koster 2. Du kan kjøpe transportkort for 20 yuan på metrostasjonene og fylle det på med så mye du vil. Jeg har hørt rykter om at de 20 yuan’ene er et depositum som du får tilbake hvis du leverer tilbake kortet, men dette har jeg ikke fått bekreftet.

Drosjer har som regel 10 yuan i startavgift for de første 3 km, og så 2 yuan pr km. Husk å kun ta de offisielle drosjene – du ser lett hvilke det er, de er nemlig tofargede; gule og en annen farge, og er fra Beijing drosjeselskap. Som regel er det 1 yuan mer enn det som står på taksameteret, til bensin. Da mange drosjesjåfører ikke prater engelsk, er det lurt å ha adressen på papir med kinesiske tegn. Hvis sjåføren er usikker på hvor det er, er det som regel lett å praie en annen drosje.

3. Ordliste!

Taxi: chūzū qìchē 出租汽车 (tsjo-tsu-tsji-tsje)

Buss: gōnggòng qìchē 公共汽车 (gång-gång-tsji-tsje) eller jiàochē 客车 (djiao-tsje)

T-bane: dìtiě 地铁 (di-tje)

Billett: piào 票 (pjao)

Kvittering: fāpiào 发票 (fa-pjao)

Hvor mye koster det?: duōshao qián 多少 (duo-sjao tsjien)

Still gjerne spørsmål hvis du har!

En uke senere

Jeg har vært ca. en uke i Beijing nå. Den kan stort sett oppsummeres med ordet «klamt». Alt er klamt, særlig vi nordmenn, ferske fra friske ferie-Norge. På siden her ser dere utsikten fra mitt nye soverom, og jeg håper inderlig og naivt at det grå er tåke. Vi (jeg og romkamerater Xiao Long og Xiao Wu) kom til Beijing, døgnville og aircondition-forkjølede, tirsdag formiddag, og booket inn til noen særs harde senger på Peking University Youth Hostel i bydelen Wudaokou nordvest i Beijing, som vi nå er bosatt i.

Vi brukte bare tre-fire timer på å finne leilighet. Megleren vår er hjelpsom og blid, og husvertinnen vår er stort sett stressa, men virker ærlig. Xiao Long sin seng hadde et stort hull i bunnen, sofaen er grellere enn grell og jeg har en steinhard Pikachu/Looney Tunes-madrass, men vi er fornøyde. Neste dag fikk vi flytte inn. Boligmarkedet er altså ganske annerledes enn i Norge.

Vårt første måltid i Kina. Jeg spiste bare noen munnfuller, mest fordi nudlene var av stein. Kanskje skal man ikke kjøpe ferdigtilberedte matbutikknudler klokka ni om kvelden når man ikke vet når de ble kokt. Ikke rart han butikkfyren var ivrig etter å bli kvitt dem.

Selv om klimaet ikke er helt passende meg og jeg skulle ønske de ikke brukte hvitt lys overalt, har det vært en fin uke. Jeg har overlevd på god og billig sushi, utforsket den vakre campusparken, kjøpt spisepinner med pekingoperatema, holdt meg frisk og forelsket meg hodestups i et kinesisk strengeinstrument jeg ikke kan navnet på. Jeg tror heller ikke jeg er blitt lurt av noen. Og i dag var første skoledag, og det var fint selv om jeg forsov meg og ble overrasket av pøsregn. Campus er nydelig, min nye språkpartner er hyggelig, og jeg kom enten inn i klassen for de som gjettet riktig eller de som gjettet feil på plasseringsprøve*. I morgen er det skole og IKEA, for i motsetning til folka som valgte madrassen min greier jeg ikke helt å sette pris på sunnheten ved harde senger.

Notat om navn:

Det kinesiske ordet xiǎo (小) betyr «lille» eller «liten», og er et prefiks som brukes med navn. Xiao Wang blir altså «lille Wang», og det er forøvrig hyggelig å bli kalt det av jevnaldrende eller eldre.

Xiao Long er roomie nr. 1. Hun liker å danse og drikke te.

Xiao Wu er roomie nr. 2. Hun er egentlig politi, og det liker jeg å påpeke.

*Vi hadde kvalifiseringsprøve tidlig på dagen. Den var sinnsykt vanskelig. Vi ble advart av fjorårets studenter om at det ikke var noe poeng, den ville vi ikke klare. Så det var litt spekulasjon rundt om det var en egentlig plasseringsprøve, og hvordan de så ville fordele oss når alle egentlig gjettet på det meste.

Nedtelling

Da jeg søkte meg inn på bachelor i kinesisk var jeg klar over at jeg kun etter ett skoleår ville bli kastet avgårde til Kina. På den tiden var jeg ikke nervøs, for da var det et helt år til, og ikke bare to uker som nå.

Jeg er fortsatt ikke nervøs. Kina er på andre siden av jordkloden, og jeg har aldri vært utenfor Europa. Det synker inn en gang iblant, plutselig: Du skal til Kina om to uker, jøss. Ikke bare skal du en kjapptur dit som turist heller, du skal faktisk flytte dit og studere der fram til jul. Men det er uvirkelig. Kina er en metafor for «veldig langt borte», det er nesten som om det ikke eksisterer. Kina, liksom. Hva har jeg der å gjøre?

Jeg har ikke en gang begynt å pakke. Jeg har en viss idé om hva jeg bør ta med. Andre ting vet jeg ikke om jeg bør kjøpe her eller kan vente med. Adapter til stikkontakter? Hva med ferielektyre? Burde jeg kanskje fikset en reservekonto? Best jeg stikker innom banken i morgen. Og hvor er forresten det tekstkompendiet jeg skulle ha lastet ned?

Jeg stikker til Beijing snart, i starten av juli. Jeg gleder meg mest til slutten av juli, for da er sikkert bolig på plass, lærerne er sannsynligvis mer forståelige og jeg har kommet meg inn i en slags rytme. Jeg skal gå på Peking University (Beida på folkemunne), en av toppuniversitetene i Kina. Kinesiske videregående-elever jobber visst knallhardt for å komme inn på dette universitet – her er det toppkarakterer som gjelder. Jeg trengte bare å bestå eksamen i Oslo, så jeg føler meg ikke overmåte kvalifisert.

Jeg kommer hjem i desember, med nye arbeidsvaner og enda mer språknerdethet til å underholde med. Gled dere.

Side 11 av 11« Første...91011