Stikkordarkiv: Taishan

Shandong-dagbok del 1

Fra torsdag 29. juli til søndag 1. august var jeg med på klassetur til Shandong-provinsen sør for Beijing. I disse dagene tok jeg lyntog, besteg Kinas helligste fjell og besøkte Confucius’ hjemby og Jinan.

Dag 1

Vi dro rett fra skolen med buss til togstasjonen for å ta tog til Taishan. Jeg hadde fortsatt ikke vært utenfor Beijing by (med mindre du teller med Muren), og da vi ankom Taishan etter fire-fem timer på toget var det egentlig ganske likt – smog og grå bygninger. Eneste forskjellen var at her måtte vi følge etter en fyr med flagg – en snodig opplevelse for den unge kommende språkelite. Vi ble busset til et lokalt hotell for å prøve det lokale kjøkkenet, og siden til et hotell. Jeg sov som en stein – sengene var harde som ekte Kina-senger skal være, men her kjente jeg ikke fjærene.

Mer er det neppe å si om dag 1.

Dag 2

Dag 2 tilbragte vi med å bestige Taishan, eller Taifjellet, Kinas helligste fjell. Jeg tenkte kanskje at turen opp ville være en slags sti, men veien opp var en eneste lang trapp. Kineserne både liker og er vant til trapper. Det er ikke jeg, noe som ble bevist da jeg ble forbigått av en bestemor i høye hæler. Men siden bestemødre som bestiger fjell i høye hæler er ganske så hardcore, var det ikke så skamfullt som det kanskje burde være. Stien slynget seg oppover som en gigantisk slange, og man kunne aldri vite hvor enden var. Da jeg endelig oppdaget enden, var den… ganske langt avsted. Sånn var det:

Jepp, omtrent sånn. Bare brattere. Du kan se hvordan det faktisk så ut her.

Jeg gikk stort sett alene, men også en del med resten av baktroppen. På veien traff vi mange interessante mennesker, primært kinesiske turister. De var svært interesserte i oss waiguoren (utlendinger), ropte oppmuntrende ord når vi slet oss oppover, spurte om fotografier og om vi var amerikanere («Hvor er dere fra?» «Norge.» «USA?» «Nei, Norge.» «…USA?»), og en dame var svært bekymret over at en av mine kinesiske klassekamerater ikke dekket beina sine bedre, hun kom jo til å bli brun! (notat: skjønnhetsidealer i Norge og Kina er ikke alltid helt like)

Utsikten var nydelig, og vegetasjonen veldig grønn. Etterhvert oppdaget jeg at smogen sakte men sikkert slapp taket, og at det var tegn til blå himmel over oss. Jeg løp de siste trinnene oppover*, og ble møtt av røkelse og altere til Taishan, den hellige mor – og guiden vår, som hadde tatt taubane opp. Slask.

Jeg brukte mellom to og tre timer opp og kan stolt meddele at jeg ikke var sistemann. På toppen fikk en sliten gjeng lunsj, og så sjansen til å gå ned igjen samme veien, en sjanse overraskende mange grep. Selv brukte jeg en times tid på å utforske den tåkete toppen (vi ble angrepet av en sky), kjøpe en t-skjorte som sier «Jeg har besteget Taishan» (men den er på kinesisk, så hjemme i Norge kommer den til å være stilig og eksotisk) og ta taubane ned igjen.

Vel nede igjen hadde halve klassen kjøpt såpebobler og okarina (et lite blåseinstrument), som lovet godt for turen tilbake.

*Dere undres og røres kanskje over min iver til å endelig komme opp på toppen. Sannheten er at jeg ble forfulgt av en veps.

Dag 3 og 4 kommer! Flere bilder kan sees her.