Kategoriarkiv: Ressurser

Om å flytte til Taipei

taipei 101 by kingf

Her er noen praktiske opplysninger om reisen vår og de første ukene i Taipei, med håp om at de kan komme noen til nytte:

Reisen: Vi tok SAS-fly til Heathrow, og så Cathay Pacific Airways til Taipei med mellomlanding i Hong Kong. Hong Kong International Airport er veldig stor, og det er lurt å finne gaten fort under mellomlandinga siden man kan være så uheldig å måtte ta tog innad i terminalen. Cathay Pacific hadde god service og ålreite fly men noe suspekt mat. Jeg fikk opprinnelig kun boardingkort til Hong Kong, men siden jeg ville ha dårlig tid i Hong Kong (som ikke ble noe bedre enn at flyet vårt var forsinket) fikk jeg ordnet boardingkort helt frem allerede ved skranken deres i London, som gikk helt fint. Når flyet lander i Taipei er det antakelig lurt å gå rett til visumkontrollskranken, vi stanset for å ta ut penger og havnet dermed bakerst i en veldig saktegående kø – det tok ca. tre kvarter å komme oss gjennom der.

Taxi inn til Taipei sentrum (Zhongshan-distriktet) kostet litt over 1000 dollar, altså 200-300 kr. Vi burde kanskje syntes det var litt suspekt da vi ble huket tak i av en taxidealer og ledet ut bakveien til flyplassen gjennom herretoalettet, men vi endte faktisk trygt og greit opp på hostellet vårt.

Hostell: Hostellet vi bodde på heter Travel Talk Taipei Backpacker Hostel og ligger i Zhongshan-distriktet. Vi var svært fornøyde med oppholdet vår der – det var et ganske sosialt hostell med en blanding av internasjonale studenter og backpackere, og et svært hyggelig og pratsomt vertskap. I tillegg var sengene supermyke, noe jeg ikke forventet i øst-Asia (til sammenlikning er madrassen min i leiligheten like fluffy og ettergivende som en stålbjelke).

Lilleulv på hostell med mobil
Lilleulv benytter seg av den sosiale atmosfæren på hostellet.

Finne bolig: Det er mange måter å finne bolig på i Taipei for studenter. Hvis du drar alene bør du vurdere å benytte deg av studentinternatet. Det er superbillig og du kan få plass på den campusen du har flest timer på, som betyr kort skolevei. I NTNUs tilfelle involverer det også å dele rom med minst tre andre mennesker og soving i køyeseng, så det er rett og slett noe man må vurdere om passer en.

Det andre måten er å finne et allerede eksisterende kollektiv og flytte inn. Selv hvis man ikke har kontakter fra før går dette fint an, bl.a. via Facebook-gruppa Looking for Roommates or Apartments in Taipei and Taiwan, eller ved å spørre rundt når man ankommer. Vi fikk mange mailadresser og lenker av studenter ved hostellet i Taipei som allerede hadde vært der en stund. Det finnes også gode nettsider til dette, f.eks. Tealit og 591.com.tw.

Grunnet dårlig tid og spesifikke ønsker (leie av egen leilighet med to soverom i nærheten av NTNU) endte vi opp med å bruke en eiendomsmegler, Rental Taiwan, som snakker engelsk og var ålreite å jobbe med. Prisen deres var en halv månedsleie, og inkluderer også at vi når som helst kan ringe og plage dem hvis vi har problemer. Dette tilbudet har vi måttet benytte oss av, og de har så langt vært veldig hjelpsomme. Vi betaler tilsammen 27000 taiwanesiske dollar i måneden (26500 er leie, 500 er «management fee» som vi betaler til han vaktmesteren i første etasje vi ikke skjønner bæret av hva sier), som er litt under 3000 kroner i måneden på hver. Selv hostellvertinnen vår mente at dette var en god pris.

Ikke avtal å leie noe usett!

Visum og oppholdstillatelse: Siden jeg skal være her et helt år funker det ikke å sitte her på turistvisum, man må ha såkalt resident visa + Alien Resident Certificate (ARC). Jeg og Lilleulv fikset dette på forskjellige måter. Jeg søkte om resident visa allerede i Norge, som er en mer omfattende prosess enn å søke om turistvisum, og måtte dermed teste meg for syfilis allerede i sommer. Å søke om visum gjør man ved Taiwan Representative Office i Oslo, der de var veldig hyggelige og hjelpsomme og husket meg da jeg kom for å hente visumet mitt etter en uke. Når man så får resident visa og ankommer Taipei har man femten dager på seg til å søke om ARC. ARC er ikke så vanskelig å søke om, du tar med alle papirene dine til National Immigration Agency og står i kø en stund, og så drar man tilbake etter rundt to uker og henter oppholdstillatelsen sin – ferdig! Så jeg var ferdig med alt papirstyret for oppholdet mitt her i Taipei allerede i midten av september.

Lilleulv på sin side søkte om turistvisum i Norge. Han må dermed søke om resident visa etter å ha vært i Taipei i fire måneder, som involverer hele legeundersøkelsen og papirmølla som jeg gikk gjennom i Oslo i sommer, for så å søke om ARC. Hvis man bare skal være i Taipei i ett semester går det an å komme inn på turistvisum og så be om å få dette forlenget, og da slippe resident visa og ARC, men hvis man skal være her i over et halvt år er det ingen vei utenom (som jeg vet om).

Spoiler: Jeg hadde ikke syfilis.

Så du vil bli Erasmus-student

Bilde fra da SOAS ble okkupert eller noe

Jeg skal nå fortelle deg hvordan du, ja du, kan gå frem for å få studieplass i utlandet via en Erasmus-avtale. Hvis du er UiO-student. UiO-student med tilhørighet til Det humanistiske fakultet som skal søke på en HF-Erasmus-avtale, for å være mer spesifikk. For det er det jeg er. Men det kan hende at fremgangsmåten min vil ha masse til felles med din, altså. Så du kan sikkert lese likevel selv om du ikke er HF’er ved UiO.

Hva er Erasmus-programmet? Det er et veldig sexy utvekslingsprogram for EU- og EØS-land der institusjoner (universiteter, institutter, fakulteter osv.) inngår seg i mellom. Med en Erasmus-avtale får du en gratis, trygg studieplass og et stipend hver måned. I denne sjekklista tar jeg utgangspunkt i avtalen HF har med SOAS, altså avtalen min, som jeg søkte på våren 2012 for skoleåret 2012-2013.

1. Er du kvalifisert? For å kunne søke på en Erasmus-avtale må du ha minst ett studieår (60 studiepoeng) bak deg ved avreise, hvorav minst 30 må være relevant for det du søker, og studierett på et studieprogram. Hvis du egentlig ikke har studierett lenger (f.eks. hvis du egentlig er på siste år av bachelorgraden din), men vil dra ut likevel, går det an å få utvidet studieretten. Gå til programveilederen din og overbevis ham/henne om at det er en god idé, så får du et skjema du må fylle ut. Gjør dette så tidlig som mulig.

2. Finn ut hva du vil søke på! Obviously. Du finner alle Erasmus-avtalene UiO har her. Noen av Erasmus-avtalene er reservert for studenter ved spesifikke institutter, andre er åpne for alle studenter ved et visst fakultet (men studenter ved enkelte fagområder kan få fortrinnsrett). SOAS-avtalen er åpen for alle studenter som tilhører humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagområder, men «søkere fra lingvistikk, orientalske fag og kulturhistorie prioriteres».

3. Er du fortsatt kvalifisert? Mange Erasmus-avtaler har egne krav i tillegg til standardkravene i punkt 1. SOAS-avtalen krever av du er bachelorstudent, har minst C i snitt og 4 eller bedre i engelsk fra vgs (eller tilsvarende dokumenterte kunnskaper). Les gjennom disse.

4. Søk på avtalen(e)! Du kan søke på opptil fem utvekslingsavtaler, og du kan blande Erasmus-avtaler og bilaterale avtaler. Jeg hadde Erasmus-avtalen til SOAS på førsteplass, og UiOs bilaterale avtale med Fudan University på andreplass. Fristen ved UiO er 15. februar for høstsemesteret og 15. september for vårsemesteret. Søknaden leveres i Søknadsweb. Ikke vent med å søke til kvelden før! Da jeg hadde søkt elektronisk, fikk jeg beskjed om å printe ut kvitteringen, fylle ut skjemaet på nevnte kvittering, og i tillegg levere vgs-vitnemålet mitt, et motivasjonsbrev til hvert universitet, og karakterutskrift fra UiO som tar noen dager å få*. Fristen er fortsatt 15. februar/15. september.

*Ok, bare et par setninger om hvor totalt latterlig dette er. HF trenger deg til å bestille en karakterutskrift… fra HF, som de printer ut, sender til deg i posten og så får deg til å levere tilbake til dem. Nå har ikke jeg noe nevneverdig kompetanse i økonomi og administrasjon, men jeg synes det er noe som skurrer her.

5. Send søknad til selve universitetet! Så du fikk Erasmus-plass? Gratulerer! Men det betyr ikke at skoleplassen er sikret. Det du har nå, er en garanti fra UiO om at de vil anbefale deg til Erasmus-plass ved skolen du skal søke på – du må fortsatt sende søknad til selve skolen. Snakk med din utvalgte utvekslingsveileder om hva du må levere, og finn ut hva fristen er. Jeg fikk lastet ned søknadspapirene på SOAS’ nettsider. Karakterutskrift, vgs-vitnemål og motivasjonsbrev var allerede i boks, men jeg måtte også skaffe et anbefalingsbrev. For bachelorstudenter er det mulig å få et generelt anbefalingsbrev fra fakultetet, men hvis du greier å få en professor til å skrive et personlig anbefalingsbrev ser det mye bedre ut (eller i mitt tilfelle: skriv utkast til anbefalingsbrevet ditt selv og lever utkastet til professoren din i håp om at han/hun er enig i det du har skrevet. Det var en heller pinlig affære, men det var det jeg ble bedt om å gjøre). Lever papirene til veilederen din. Vent på svar.

6. Erasmus-stipendet! Så du fikk skoleplass også? Gratulerer! Da får du etterhvert et brev i posten fra Erasmus-programmet selv, med Erasmus-kontrakten. Her er det en kontrakt du må undertegne og sende tilbake (eller bare levere hos Knutepunktet hos UiO, slik jeg gjorde), sånn at du kan få Erasmus-stipendet. I samme brev får du også et papir du må få underskrevet ved skolestart, sånn at du får bekreftelse på at du har dukket opp. Ta godt vare på dette papiret. Nå skrev forøvrig Aftenposten i starten av oktober at Erasmus-kassa er tom, men vi får bare krysse fingrene for at dette ordner seg på et vis.

7. Forhåndsgodkjenning av fag! For at fagene dine skal være gyldige sånn at du får studiepoeng må de godkjennes av UiO. Hvis du alt har valgt fag, eller vet hvilke fag du kunne tenke deg å ta, kan du søke om forhåndsgodkjenning. Da jeg søkte om forhåndsgodkjenning fikk jeg vite at et av emnene jeg ville ta var for likt et emne jeg allerede hadde tatt ved UiO. Da fikk jeg tid på meg til å finne et annet emne. Du finner reglene for godkjenning her.

7. Lånekassa! Hvis du skal be om studiestøtte fra Lånekassa, og det skal du jo, må du huske å legge ved papirer om at du har Erasmus-plass og får stipend derfra. Jeg la ved inntaksbrevet fra SOAS, forhåndsgodkjenning av fag fra UiO og stipendkontrakten fra Erasmus-programmet. Du må også sende inn endelig godkjenning av fag og bevis på at du bestod fagene dine ved skoleårets ende.

8. Semesterregistrer deg! Enkel ting å glemme, men husk at du fortsatt er UiO-student! Bekreft utdanningsplanen din, registrer utlandsoppholdet ditt som UTV30 (ett semester) eller UTV60 (ett år) og betal semesteravgiften din. Du må gjøre dette for å beholde studieretten din, som er en ganske viktig ting å ha.

9. Når du er der! Få bekreftet fra lærestedet at du er der, og send bekreftelsen tilbake til UiO. Fristen er slutten av oktober for høstsemesteret, vet ikke hva det er for vårsemesteret. Ikke stryk fag, det er upraktisk.

10. Når du er tilbake! Få endelig godkjenning av fagene dine, og lever en tekst om oppholdet ditt til Erasmus. Send papirene som trengs til Lånekassa. Siden jeg fortsatt er midt oppi Erasmus-oppholdet mitt, har jeg ikke kommet til dette punktet ennå, men jeg regner med at jeg kommer til å klare meg.

Og der! har du gått gjennom alt, eller ihvertfall alt jeg kan huske i farta, som skal til for å bli Erasmus-student ved HF, UiO. Jeg vil endre på lista hvis jeg kommer på mer eller innser at jeg har skrevet feil. Forhåpentligvis blir denne lista unødvendig når HF en gang entrer dataalderen.

Kinesisk når du kjeder deg: Fem nettressurser

Når man studerer språk holder det ikke å bare gå på forelesninger og gjøre leksene man blir tildelt, man må også jobbe med det på fritiden. Men som vi alle vet: Flashcard-apps og ekstra grammatikkleksjoner på podcast er veldig nyttige, men ikke akkurat det man har lyst til å drive med en lørdag ettermiddag når man heller vil kjede seg enn å pugge gloser. Her har jeg samlet opp kinesiskverktøy som faktisk er litt gøy å holde på med selv når man helst vil gjøre noe annet.

FluentFlix
Mye av kinesiskundervisningen vår foregår ved at vi leser dialoger. Dialoger i språklærebøker har dessverre en stygg tendens til å være oppstyltede og stive, med mer fokus på å mose inn alle de relevante glosene og grammatikkeksemplene enn å få det til å høres naturlig ut. FluentFlix er en nettside med korte klipp fra reklamer, nyhetssendinger, komedier, filmtrailere og mye mer, med captions i tegn, pinyin og engelsk. Den første runden min på FluentFlix involverte en pinlig scene der en mann møter eksen sin, en kort dokumentar om Hainan og en liten tegnefilm om midthøstfestivalen. Brukergrensesnittet er veldig lettfattelig, og når man ser på videoklipp kan man lett pause og få betydningen til de enkelte ordene, i tillegg til å lage egne vokabularlister.

FluentFlix er en temmelig ny side – den har bare vært åpen siden september i år – men selv om den har ganske lite innhold så langt er jeg likevel veldig fornøyd. Siden er dessuten gratis. Alt er på mandarin.

Horse Dragon Fish
Horse Dragon Fish er en side som har en liten samling med forklaringer av aspekter ved kinesisk språk og kultur i tegneserieform. Et eksempel er denne tegneserien om korrekt bruk av 了 (le), som involverer eksempler av typen 我们快到了盗龙笼 («We will soon arrive at the raptor cage»). De har også en korrekt titulert «Other»-seksjon og en seksjon som heter Chinese Superman, som jeg fortsatt er en smule usikker på hva er greia med. Samlingen er veldig liten, men verdt å ta en titt på.

Popup Chinese
Popup Chinese er en podcast-side. Podcastene er helt gratis, men man kan også betale rundt 100 dollar i året for full tilgang til alt var transkripsjoner, ordlister, nedlasting av podcaster osv. Jeg har bare en basiskonto med tilgang til podcaster, men jeg er veldig fornøyd så langt selv om jeg skulle ønske jeg kunne laste ned podcastene. Min første runde på Popup Chinese involverte en liten podcast om… en sang om ewoks, en dialog mellom en som spør om veien og en som ikke er villig til å hjelpe og en podcast fra Sinica-serien, som er en serie engelskspråklig diskusjoner rundt et gitt tema, i denne omgang ettbarnspolitikken.

Selv om jeg som gratisbruker kun får tilgang til selve podcastene og ikke alt fluffet rundt, er jeg veldig fornøyd så langt. Det finnes både en mandarinversjon og en kantonesiskversjon, men den sistnevnte har jeg ikke prøvd.

Imanhua
Dette er ikke opprinnelig ment som et språkverktøy, per se, men det er likevel noe å vurdere for alle mangainteresserte kinesiskstudenter. Imanhua er en nettside der man kan lese mange forskjellige mangaserier oversatt til kinesisk. Siden jeg har lest mye manga fra før, kan jeg lese dem om igjen på kinesisk og dermed konsentrere meg mer om selve språket enn å oppfatte handlingen.

NY Times’ kinesiske versjon
Den kinesiske onlineversjonen av New York Times har en artig funksjon du burde prøve hvis du vil øve deg litt på avislesing. Gå inn på hvilken som helst artikkel og trykk på fanen «中英对照» over tittelen, og du får den kinesiske teksten (forenklede tegn) og den engelske teksten ved siden av hverandre!

Enjoy!

Taxi!

Som innehaver av den eksotiske tilstanden «vestlig» i Beijing har jeg disse to ukene tatt drosje flere ganger enn jeg har gjort i Norge på to år. Jeg går selvsagt til skolen, man er jo norsk, men siden jeg ikke har funnet helt ut av bussystemet ennå og drosje koster 2 yuan (1 yuan = ca. 1 kr) pr kilometer er det lett og billig å få skyss. Jeg tenkte jeg skulle vie en post til kinesisk transport og da særlig drosjer, som en liten ressurs for de som skulle finne på å komme hit og besøke meg.

1. Kinesiske drosjer =/= norske drosjer

Min sjåfør i dag het herr Liu, var meget pratsom og mente at min kinesisk «hái kěyǐ» (går an). Han slapp store spyttklyser ut av vinduet, slapp stadig rattet for å gjøre qigongøvelser med hendene og pekte på bilister og fotgjengere han ikke likte trynet på med fingrene og lagde pistollyder. Bilen hadde i det minste et sikkerhetsbelte som virket, og han lærte meg å be om kvittering (wǒ yào fāpiào, 我要发票).

Her i Beijing har jeg fått intrykk av at folk mener at blinklys er en høflighetsgest, det å sjekke blindsonen er for pyser og filoppmerking er veiledende. Det å bruke bilhorn er en god måte å si egentlig hva som helst på, og det eneste de stopper for er toget. Nå kjører drosjesjåfører i 60 i 30-soner hjemme også, men her følger visst alle dette trafikksystemet: vanlige trafikkregler med et snev av anarki, litt som på Kreta. Bilene har godt standard, altså, det virker bare av og til litt rart at de ikke er mer… bulkete.

Min sjåfør tilbake igjen vet jeg ikke hva het, for jeg satt i baksetet. Under den turen oppdaget jeg at man får et lite adrenalinkick av nær-døden-opplevelser. Vi kom oss helskinnet hjem, som alltid. For på tross av at jeg aldri hadde tord å kjøre selv på Beijing-ringveiene, er folka her i det minste vant til det, og vet hva de skal gjøre. Stort sett.

2. Litt om Beijing-transport og vei

1. Be alltid om drosjekvittering! Det rådet fikk vi før vi dro, og det fikk jeg bruk for i går da jeg mistet lommeboka mi idet jeg gikk ut av drosjen. På kvitteringen står det nemlig nummeret til drosjen du satt i og telefonnummeret til drosjesjåføren. Jeg er ikke helt stødig i mandarin ennå, så da jeg ikke fikk tak i min egen språkkamerat, ringte vår nye tredagers-husgjest sin egen og ba henne ringe sjåføren. Etter tre pinefulle kvarter fikk jeg lommeboka tilbake! Og det hadde jeg ikke hvis jeg ikke hadde fått kvitteringen, da hadde den vært tapt for alltid og jeg hadde vært nødt til å leve på lån fra andre de ukene det ville tatt å få nytt bankkort.

2. Heng deg på en kineser når du skal gå over veien hvis det føles farlig. Det spiller stort sett ingen rolle om du har grønn mann, det vil uansett komme biler. De kommer sannsynligvis ikke til å kjøre på deg, men det føles litt sånn i starten (jeg har hørt fra førstehåndskilder at hvis du har vært i India fra før kommer dette til å gå helt fint). En blir vant til det, for en må jo over veien.

3. En tur med buss koster som regel 1 yuan, en tur nede i metrosystemet koster 2. Du kan kjøpe transportkort for 20 yuan på metrostasjonene og fylle det på med så mye du vil. Jeg har hørt rykter om at de 20 yuan’ene er et depositum som du får tilbake hvis du leverer tilbake kortet, men dette har jeg ikke fått bekreftet.

Drosjer har som regel 10 yuan i startavgift for de første 3 km, og så 2 yuan pr km. Husk å kun ta de offisielle drosjene – du ser lett hvilke det er, de er nemlig tofargede; gule og en annen farge, og er fra Beijing drosjeselskap. Som regel er det 1 yuan mer enn det som står på taksameteret, til bensin. Da mange drosjesjåfører ikke prater engelsk, er det lurt å ha adressen på papir med kinesiske tegn. Hvis sjåføren er usikker på hvor det er, er det som regel lett å praie en annen drosje.

3. Ordliste!

Taxi: chūzū qìchē 出租汽车 (tsjo-tsu-tsji-tsje)

Buss: gōnggòng qìchē 公共汽车 (gång-gång-tsji-tsje) eller jiàochē 客车 (djiao-tsje)

T-bane: dìtiě 地铁 (di-tje)

Billett: piào 票 (pjao)

Kvittering: fāpiào 发票 (fa-pjao)

Hvor mye koster det?: duōshao qián 多少 (duo-sjao tsjien)

Still gjerne spørsmål hvis du har!