Så nå er jeg tilbake i øst-Asia.

obviously

Jeg startet på skolen for to uker siden. Dette involverte en omfattende men likevel enkel registreringsprosess med en del papirutfylling, der jeg fikk bekreftet at de i den kinesisktalende delen av verden verdsetter andre egenskaper enn hjemme:

Jeg endte opp med å ikke krysse av på noe, forresten. Jeg spiller litt piano og er egentlig ikke så verst til å prate foran folk, men jeg visste at hvis jeg ikke passet meg ville jeg garantert bli meldt opp i en talentkonkurranse. Taiwan kan umulig være så forskjellig fra Kina.

Mandarin Training Center er senteret for kinesiskundervisning for utlendinger og ligger under NTNU, men kjører litt sin egen greie. Opplegget der er helt forskjellig fra noe jeg har vært borti før og jeg er superbegeistret, for jeg får studiepoeng av å se på kung fu-flicks og den taiwanesiske versjonen av Days of Our Lives. Det er nemlig sånn at full studiemengde er femten timer i uka, men vi får bare ti timer vanlig språkundervisning. De resterende fem uketimene må vi få til selv, ved å gå til klasser som involverer alt fra TV-dramaer og faget «Let’s Sing in Chinese!» til konversasjonsklasser og idiomforklaringer, eller via egne studier på lesesal eller språklab. Man kan også ta mer aktivitetsbaserte valgfag ved siden av, av typen klassiske kinesiske instrumenter, tai-chi, kinesisk kokekunst og kalligrafi. Dessuten kan man få opptil en halvtimes privatundervisning med lærer hver uke.

Beida hadde Mao, MTC har Konfutse

Læreren min, Yan-laoshi, er akkurat den rette blandingen av morsom, avslappet, hyggelig og superskummel som en lærer helst bør være. Klassen min består av ti stykker, hvorav de fleste er asiatere og derfor enklere å kommunisere med på mandarin enn på engelsk – vi har to japanere, to koreanere, en indoneser, en kambodsjaner, en franskmann, en amerikansk-kineser og meg. Folk er også i ulike aldre; den yngste er 18, den eldste er… vel, eldre enn meg, og jeg må innrømme at jeg fryktet å havne som eldst i en klasse av folk rett fra videregående (ikke at det er noe galt med folk rett fra videregående, altså, men litt variasjon er sunt).

Kinesisktimene varierer antakelig fra lærer til lærer. Jeg opplever at timene er veldig muntlig baserte, og hvis jeg skal sammenlikne det med fagene på Beida likner det mer på kouyu enn hanyu. Det er greit, jeg forsøker å supplementere min litterære oppfostring med å lese Twilight-serien. På kinesisk, altså, noe som gjør den både utfordrende og lærerik*. Og selv om timene er veldig muntlige, har vi to diktater, en innlevering og en timelang prøve for hvert kapittel, som tar ca. en uke å gå gjennom.

*Hum.

Jeg er for øyeblikket et sted på intermediate-nivå, antakelig noe lavere enn jeg kunne havnet hvis jeg hadde gått på skole på fastlandet, men det er greit, for vi skal ha ny plasseringsprøve i slutten av november og mellomtiden skal jeg venne meg til å skrive og lese tradisjonelle tegn framfor forenklede, og enda viktige, venne meg til å kommunisere på mandarin igjen.