Årlige arkiver: 2010

Wo de shengri!

Nevnte jeg forresten at jeg hadde bursdag på tirsdag? Jeg ble vekket av Xiao Long med bursdagskake og te, og fikk mer te i presang, jasminte, hvit te og til og med litt pu’er-te, kinesisk årgangste! Oppå alt dette fikk jeg en tesil, så da slipper jeg å tenke på det. Nå ser kjøleskapshyllen min mindre tom ut, skjønt enda mindre sunn ut enn før:

Sjokolade, vann, to flasker druejuice 7-11 absolutt skulle prakke på meg og den gigantiske kaka. Jeg og Xiao Long spiste et stykke hver den morgenen, og så spiste jeg tre stykker til frokost onsdag morges og drev Xiao Long til vanvidd en stund*.

Fra Xiao Wu, via Xiao Long siden Xiao Wu bodde på hotell med besøket sitt, fikk jeg masse kontormateriell – folk vet tydeligvis hva jeg liker! I tillegg til en banankortholder fikk jeg en skrivebok med et viktig filosofisk budskap til meg:

Jeg har aldri egentlig tenkt på bomullsballer som spesielt viktige for noe som helst, men nå vet jeg bedre.

Så dro jeg på skolen, fikk noe bakverk med sjokoladesmilefjes av amerikaneren som sitter ved siden av meg, og så fikk jeg spandert sushi av moren til Xiao Long som er på besøk. Dette var matmessig en svært innbringende dag.

*men det har hun bare godt av, slik hun går i taket etter én bit sjokolade. Jeg har fortsatt ikke fått hevnet meg på vedkommende som ga henne en hel sjokoladeplate og overlot henne til meg.

1 svar

Bilder fra Den kinesiske mur

Her er bildene fra Dazhenyu-delen av Den kinesiske mur, som jeg dro til sist lørdag.

De brave medlemmene av kouyu-klassen og såpeserie-klassen presset seg inn i brødbilen og dro avsted. På et punkt gikk vi av og så litt på nordkinesisk høstlandskap. Det var brunt.

Vi stanset et stykke unna Muren, der bilveien stanset, og gikk av i en liten fjellandsby, der vi ble tatt godt i mot.

Les videre →

Skriv en kommentar

Great Wall Revisited

Det blir ikke mye skriving når det er mye som skjer men lite å nevne. Dagene tilbringes på skolen – en ny prøverunde nærmer seg med stormskritt – og skjønt vi fikk hyggelig besøk fra Norge var det jo de, og ikke vi, som besøkte ulike steder i Beijing mens vi var på skolen. Jeg har lenge vært klar over at november betyr snart hjem, men da jeg her om dagen innså at det bare er fire og en halv uke igjen til hjemreise fikk jeg litt panikk, med tanke på alt jeg ennå ikke har rukket å få med meg. En av tingene jeg ønsket å gjøre i løpet av turen var å se den ville, urestaurerte delen av Den kinesiske mur – og det har jeg nå fått gjort!

Kouyu-læreren vår bestemte seg nemlig får at han ville ta med oss og en annen klasse han hadde ut på tur. Siden det er blitt dårlig med klassetur etter Shandong, slang jeg meg selvsagt på. Lærer Deng, som han heter, bestemte seg for å få leid en mianbaoche – en såkalt brødbil, altså en minibuss – og ta oss med til en del av Muren som ikke var turistifisert.

Ut på tur bar det, og for en tur det var! Himmelen var gnistrende blå, lyset sylskarpt og luften klar som glass.

Det var så altfor lett å forelske seg i denne delen av Muren – jeg har allerede vært på den delen av Muren som heter Mutianyu, og hvis dere sammenlikner bildene derfra ser dere lett forskjellen. Vi fikk dessverre ikke klatret så langt opp som vi ville, da lærerne etterhvert bestemte seg for at det var på tide å gå ned igjen og spise lunsj – og det passet egentlig bra, for akkurat da gikk kameraet mitt tomt for strøm.

Vi dro ned igjen til en liten fjellandsby og fikk lunsj, med dumplings, suppe, et grillet og krydret lammelår, søte epler og de friskeste agurkene jeg noensinne har spist, mens vi gjettet kinesiske gåter og sølte overalt, slik kinesisk skikk tilsier.

Denne delen av Muren kalles Dazhenyu, ligger ca. en og en halv times kjøretur unna Beijing by og er helt fantastisk. Håper ingen noensinne finner på å restaurere den.

Flere bilder kommer!

Skriv en kommentar

Helt sikkert effektivt

På lørdag stakk jeg på ny tur til Muren – denne gangen en av de ville, upolerte delene. Turen var fantastisk, og bilder kommer, jeg må bare lade opp kameraet mitt igjen. Det er bare en liten detalj jeg vil nevne først.

Turen var en klassetur med kouyu-klassen, men da jeg dukket opp (som førstemann – som alltid, selv om jeg bare var ti minutter for tidlig) dukket det opp folk jeg aldri hadde sett før og noen fra hanyu-klassen min. Jeg spurte hvordan de hadde fått bli med, og de sa:

«Nei, kouyu-læreren din er læreren vår i et valgfag vi tar.»

«Å ja, hvilket valgfag?»

«Såpeserievalgfaget.»

«At det var?»

«Vi ser på såpeserier.»

De har et eget valgfag for såpeserier.

Nevnte jeg at jeg liker Kina veldig godt?

Skriv en kommentar

Hvordan jeg muligens fikk meg en creepy kjæreste fra Hangzhou

Gutter som forsøker å sjekke meg opp viser seg ofte å ikke være spesielt sosialt kapable, har jeg oppdaget. Dette er historien om hvordan jeg plutselig fikk meg en creepy potensiell kjæreste fra Hangzhou.

I lunsjpausen i går hadde jeg satt meg ned i det klasserommet jeg skulle ha kouyu for å forberede meg til timen. Etter en stund ble jeg prikket på skulderen. Den kinesiske gutten bak meg forsøkte å få min oppmerksomhet med et stykke papir.

你好！我可以认识你妈？

sa lappen. Jeg skjønte hva som stod der, men selv etter fire måneder i Kina er jeg fortsatt ikke blitt helt vant til… den heller direkte metoden en del folk bruker her. Jeg så spørrende på ham. Han skrev igjen.

May I be your friend

«Å,» tenkte jeg. «Skal du ha språkkamerat, du?» Sist gang noen ville ha språkkamerat ble jeg og Xiao Wu forfulgt i ti minutter helt fram til t-banen, så dette var hakket mindre ekstremt. Han begynte å spørre meg ut, via denne lappen – hva jeg het, hvor jeg var fra, hvor gammel jeg var. Jeg fortalte ham det. Han lyste opp.

me too

you looks beautiful

I det øyeblikket oppdager jeg at han har en sånn stygg bart som noen kinesere bestemmer seg for å anlegge, selv om de aldri ser ut til å være disponerte til å få til en noenlunde ålreit bart. Hvis du har sett det, vet du hva jeg prater om.

Men, jo. Jeg vifter det bort. Noen kinesere er uvant direkte på akkurat det, og jeg liker å benekte ting.

Så vil han møte meg senere. Jeg sier at jeg dessverre ikke har tid, jeg får venner på besøk.

Det er trist, synes han, for han drar hjem til Hangzhou snart. Han er bare på kortidsprogram her, nemlig. Så vil han ta bilde med meg. Fordi jeg er så beautiful.

Gutten, som bare blir mer og mer underlig for hvert sekund som går, forteller mer om seg selv, fortsatt via denne papirlappen. Han har vært i Norge, sier han. Og Sverige også. Han lekte en gang med tanken på å flytte til Sverige. Men han ga det opp, forteller han. «I love my motherland.»

Så, jo. Han skulle tilbake til Hangzhou. Men jeg måtte bare komme og besøke ham! Han bodde ved siden av en innsjø! Så lagde han et kart til meg, sånn at jeg skulle kunne finne ham.

Nei, seriøst. Det så akkurat sånn ut.

Jeg nikket høflig. Det var fint, nå visste jeg hvor jeg skulle lete. Han nikket ivrig. Men nå skulle han la meg være i fred med mitt, sa han generøst. Jeg svarte at det var hyggelig å møte ham. Han nølte et øyeblikk, og skriblet ned

Suddenly I get a strong feeling to kiss you. Haha

Øøøh.

Det var visst ikke språkpartner han var ute etter, nei.

«Ha… ha?» svarer jeg, og snur meg. Samtalen var over.

Så er det kouyu. Læreren forklarer oss hva vi skal svare hvis en av motsatt kjønn inviterer oss til å bli med dem på fotballkamp eller kino eller liknende. «Yi yan wei ding», «Det er en avtale». Hvis du bare svarer «Ja, det kan vi», så er det automatisk en date, og da er dere kjærester, sier han. Enkelt og greit, tydeligvis.

Jeg tenkte meg om. Denne fyren hadde spurt meg om han kunne få mailadressen min før han ble creepy. Jeg ga den til ham, siden mail er lett å blokkere.

«Betyr det at jeg i praksis ble sammen med han fyren med den snodige barten?» spør jeg Vestlandet, som sitter ved siden meg. «Klart det,» svarer hun.

Jeg skjønner ikke spillereglene til sosialt snodige kinesere.

Dammit.

3 svar
Side 2 av 11123...10...Siste »