Årlige arkiver: 2010

En ettermiddag i parken

På mandag var jeg helt klar for vinter, men de siste dagene har solen gløttet fram igjen, himmelen er igjen blitt blå, og jammen var det ikke plutselig blitt norsk augusttemperatur. Forvirrende, men helt greit for meg.

I dag syklet jeg hjem fra skolen, da jeg plutselig hørte erhu-toner. Utenfor bygget vårt på Wudaokou, avskjermet fra trafikken, ligger en liten park med trær, en åpen plass og en gang med tak over og benker. Her satt en gammel mann og spilte erhu, mitt kinesiske favorittinstrument.

Det var egentlig kvalmende idyllisk. Inne i den lille, paviljongaktige gangen satt han og spilte, noen ganger pent, noen ganger skjærende, mens han ventet på at laknene han hadde hengt opp mellom søylene skulle tørke. Jeg trillet sykkelen min bort, dro fram Drømmen om det røde rom og spionerte på folk.

En ung jente med rockering pratet med ham i blant. Jeg vet ikke hva de snakket om, men de smilte. Hun var forøvrig veldig flink med rockering, hun holdt på veldig lenge. En kvinne med et lite barn så på. En fyr med gule tenner sov på benken ved siden av.

Jeg satt der kanskje en halvtime, nøt ettermiddagssolen som skinte ned mellom slyngplantene over meg og hørte på erhu. Jenta la fra seg rockeringen og begynte å strekke ut og øve qigong. De pleier å øve qigong om morgenen her i parken; av og til, når jeg sykler til skolen, er jeg heldig og får et glimt. Det er første gang jeg har sett det så nært.

Jeg er ikke vanligvis en som sitter og ser etter de små øyeblikkene. Men i dag kunne jeg sitte og tenke for meg selv at ja, jeg trives egentlig ganske godt her i Kina.

Bildet er linket.

Essensiell mandopop del 1

Jeg hadde ikke noen spesiell kjennskap til mandopop før jeg begynte med kinesisk, og jeg tviler på at jeg er noe særtilfelle. Derfor har jeg bestemt meg for å legge ut noen av de bidragene til mandopop som er så kjente at selv jeg har fått dem med meg. Det er for dere der hjemme, ikke for eventuelt Kina-kyndige som skulle stikke hodet innom og bare: «Særr liksom, denne sangen er jo sånn hundre år gammel.»

Mandopop er en gren av c-pop (kinesisk popmusikk), og er ganske enkelt pop som synges på mandarin – og for å klargjøre det med en gang: mandarin er en talt dialekt (uansett hva Dan Brown prøver å få deg til å tro), brukes som dagligspråk i nord og læres på skolene over resten av Kina.

Her er sangen som introduserte meg til mandopop. Gjenganger på karaoke, selv om alle bare kan én linje (gjett hvilken). Skal gaules.


Bilder fra Ming-gravene

Lørdag stakk jeg til Ming-gravene en tur. Det var riktig hyggelig.



Vi startet turen med å møtes ved Tiantongyuan nord, endestasjonen til linje 5, som er ute i utkanten av Beijing by. Utkanten av byen er ikke på langt nær like ren og pen som nede i sentrum. Dette er ved bussholdeplassen, der vi ventet på buss 22.



Billettselgeren på buss mente bestemt at vi ikke skulle til Zhaoling, men til Dingling. Ok, da, sa vi, og ble droppet av midt ute i ingenting. Heldigvis fant vi dette skiltet.



Utenfor var det to gigantiske blomsteroppsatser. Kina digger blomsteroppsatser.

Les videre

Skolehverdag

Jeg har jo allerede postet timeplanen min, så dere vet hvilke fag jeg har, men jeg har egentlig ikke skrevet noe særlig om hva jeg fordriver dagene med. Det er strengt tatt fordi jeg ikke er så stor fan av å skrive poster som ikke har et spesifikt tema, men jeg tenkte kanskje at noen der hjemme var nysgjerrige på det. Så her har vi dagen i dag, en helt gjennomsnittlig mandag:

Jeg starter dagen med frokostblanding før jeg sykler av sted lenge før jeg egentlig trenger. Jeg kjøper lunsj på veien – det samme hver dag, noe selv læreren min har lagt merke til nå – og kommer nesten alltid først. Av en eller annen grunn får jeg det for meg hver dag at jeg har dårlig tid, for så å ende opp med å være minst 20 minutter for tidlig ute.

Første time er hanyu (skriftlig). Hanyu er det veldig rutine på – først er det leksesjekk, der vi skal ha lært en setning utenat fra et ark som har noe med den nåværende leksjonen å gjøre. Egentlig skal vi lære oss rundt tre setninger sånn at alle sier forskjellige setninger, men folk har en tendens til ikke å få med seg akkurat det, så det blir som regel til at alle sier de samme fire-fem setningene. Så leser vi en del av leksjonens hovedtekst, går gjennom den, og så løser vi oppgaver. Til nå har tekstene handlet om 1. navnetrøbbel, 2. fire forskjellige typer venner (en type har høy moral og god humor, en type har høy moral men mangler humor osv.), 3. det 20. århundrets arv (krig, forurensning, ørkenutvidelse og romsøppel) og nå 4. hvor gøy man kan ha det i skogen med en båndspiller.

Læreren vår i hanyu er Lærer Xin. Gjennom henne fikk jeg vite om et aspekt ved Kinas skolekultur som er mindre akseptert i Norge – nemlig at i Kina prater lærerne med elevene om andre elever og deres innsats og resultater. I hanyu har vi en leksebok som vi leverer inn med oppgaver til retting, og Lærer Xin viste en av bøkene til meg og min amerikanske klassekamerat, sa hvem den var sin og sukket over hvor rotete den var. Det skal sies at den var imponerende rotete, men likevel. Og forrige uke hadde vi første store semesterprøve. Da vi fikk resultatene tilbake holdt Lærer Xin opp en av prøvene og sa: «Dette er en dårligste prøven. Se her, vedkommende har knapt skrevet noe!» og la til «Hmm, personen er ikke her i dag.». Det var bare én person som var borte. Sånn er Kina.

(Nå innser jeg at kanskje ikke framstilte Lærer Xin spesielt sympatisk – da jeg vil også bare si at jeg liker henne veldig godt, og hun er veldig bra og hyggelig lærer, som alle min lærere. Det er bare det at jeg tidvis oppdager småting ved kinesisk kultur som føles veldig merkelig)

Hanyu er ikke det vanskeligste faget, men jeg synes det er det aller tyngste, jevnt over. Yuedu er vanskeligere, og arbeidsmengden kan være verre, men det går mer i rykk og napp med det.

Så er det kouyu (muntlig). Pulten min har i dag denne beskjeden til meg:

(noe jeg forøvrig stiller meg uforstående til)

Kouyu er gøy. Høydepunktet i dagens time var at Lærer Deng, imiterte en and. Meget overbevisende også, må jeg si. Klassen er veldig hyggelig og intim, og lærer Deng er veldig interessert i 1. klassisk musikk og 2. våre hjemland, og særlig Norge, tydeligvis. Ca. annenhver time spør han meg hvordan man uttaler «Grieg» på norsk. Vi forteller ham det. Så sier han «Grrriggu!» og ler hjertelig.

Grieg på kinesisk er forøvrig 格里格, Gelige. Uttales «gø-li-gø». Det tok meg og Vestlandet som sitter ved siden av meg noen minutter før vi greide å gjette oss til hvem det var han snakket om.

Klokka tolv er det lunsj. På campus har vi massevis av kantiner, og det er bra siden alle 30.000 studentene har lunsj samtidig på samme sted. Den største kantina er Nongyung-kantina, som har alt mulig rart, men det finnes også mange mindre kantiner som har spesialisert seg på nudler, dumplings osv. Istedenfor å betale med penger fyller man penger på et kort, et fanka, som man betaler med – veldig effektivt! Det eneste er at jeg bestandig glemmer å dra ned på fanka-kontoret for å fylle på penger, så jaggu måtte ikke noen i klassen min spandere på meg i dag også.

Men det er greit, siden en lunsj koster 4 kroner. I dag satt jeg med to norske klassekamerater og en svært gammel kinesisk vis dame som ga oss håndskrevne lapper som ba oss huske å drikke masse vann for ikke å få kviser og at kjærligheten er overalt. Aner ikke hva hun gjorde i skolekantina, jeg tviler ihvertfall på at hun var lærer.

Siste time for i dag, yuedu (lesing), starter klokka ett. Læreren vår, Lærer Zhao, er striks, men svært flink, og snakker fremfor alt ty-de-lig, hvilket er svært viktig for at vi skal forstå noe som helst. Vikarlæreren som vi har de gangene Lærer Zhao bestemmer seg for å dra på tur til Korea eller Japan, Lærer Wang, er svært hyggelig, men totalt uforståelig. Dessverre.

Yuedu er det vanskeligste faget, men også det potensielt mest interessante – det kommer helt an på hvilken tekst vi har. Caogaozhi, en tekst som handlet om en student i USA som satt og kopierte greier og hadde en lærer som elsket trær var ikke så interessant. Men de siste tekstene har handlet om kinesisk litteratur- og poesihistorie, som er spennende, og den nåværende teksten handler om kvinner fra landsbygda som kommer til Beijing for å jobbe. I dag jobbet vi oss ferdig med den, og lærte i tillegg at folk fra Shanghai er de med størst ego i hele Kina.

Nevnte jeg forresten at yuedu er vanskelig? Alle lærerne våre har sagt det – jeg siterer (og oversetter): «Dette er for vanskelig for dere!» Dette er pensumet vi fikk fra UiO, som bestemte seg for at vi skulle få pensum som startet på et langt høyere nivå enn det de slapp oss ut med. Alle hatet yuedu i starten (bortsett fra min klassekamerat Byåsen som skriver tradisjonelle tegn for moro skyld), og en del gjør nok det fremdeles.

Skolen var over klokka tre. Jeg dro ned på postkontoret og postet det kortet til onkelen som foreldrene mine ba meg sende for dem da de var her nede for ca. en måned siden. På vei ut fra Beida fant jeg denne bilen:

Den hadde Hello Kitty-trekk på rattet og var generelt awsome.

Og til slutt dro jeg innom den lille papirhandelen på vei hjem og kjøpte ny shengzi-bøker. Shengzi-bøker er bøker som barneskoleunger bruker til å føre inn nye tegn. Jeg elsker dem. Det er et viktig verktøy for enhver kinesisk-streber!

Nå skal jeg være nuli-student og gjøre lekser. Å være nuli betyr å være hardtarbeidende, og er et kinesisk studentideal. «Vær nuli,» sier de til oss. «Vær nuli, for dere har gloseprøve på torsdag. 120 nye tegn. Så vet dere det.»

Ming-gravene

Please don’t take the bus 22 for it takes about 2 hours to get there!

- TravelChinaGuide.coms side om Ming-gravene

Øh, ja. Akkurat det lille sitatet glemte jeg midlertidig da jeg og Informatikk, mitt exphil-bekjentskap som var på besøk i Beijing, skulle ta oss en tur til Ming-gravene. Jeg kan vel ikke gjøre noe annet enn å stille meg bak utsagnet og si: Nei, ikke ta buss 22 til Ming-gravene. Det finnes sannsynligvis bedre måter å komme seg dit på. Ming-gravene ligger ca. 50 km utenfor Beijing, og turen til så sånn ut:

Ming-gravene er spredt utover et større område, og vi hadde egentlig tenkt oss av ved Zhaoling, som visstnok er den stilleste delen, men vi ble kastet av bussen ved Dingling, hvilket var greit nok, siden vi begge var ganske lei av buss på det tidspunktet.

Så var vi ved Dingling, da.

Ingen av oss visste egentlig noe særlig om Ming-gravene (bortsett fra at Ming er et dynasti og de som er gravlagte der antakelig var fra den tida), men vi gikk inn og trivdes egentlig veldig godt. For det første var det ikke så mange andre turister, og de som var der gikk jo i store klumper som det var lett å unngå. For det andre var området veldig, veldig trivelig. Det var en stor park, mange trær og fine stier, og luften var deilig ren. Vi var jo ute på landet nå. Landskapet var til og med kupert.

På vår vei så vi et skilt som pekte mot «The Underground Palace», som vi var enige om at hørtes kult ut og burde sjekkes. Foran inngangen var det et skilt

som med sin ellipse gjorde at det hele ble veldig spennende.

Undergrunnspalasset gjorde inntrykk, men det var vel mest fordi det så ut som en bunker. En bunker med sånne gammeldagse klokkeblomstlamper. Selve gravene så ut som de kom fra IKEA, noe vi syntes var temmelig pussig. Vi greide ikke være skuffa en gang, så merkelig var det å finne såpass minimalistiske keisergraver i Kina.

Da vi kom opp igjen tok vi en runde rundt området. Muren rundt graven hadde en bred gangsti med utsikt til landskapet rundt. Det var en fantastisk liten tur – ikke et menneske i sikte, skog på den ene siden og frukttrær og åser på den andre. Det var regn i lufta, men fortsatt tørt og friskt. Til slutt kom vi tilbake til start, med et høyt bygg med en stor stein inni og et skilt med beskjed om at vi måtte huske å ikke bruke mobil i regnvær. Området var faktisk fullt av disse, jeg lurer på om det er noe de vanligvis har problemer med? Nå skal det riktignok sies at i Kina har de ikke for vane å følge skilt, så jeg tviler på at det isåfall hjelper noe særlig.

Den lille turen rundt området gjorde hele greia verdt det. Ming-gravene er kanskje ikke noe du skal besøke hvis du bare har noen få dager her i Beijing, men Dingling-området er ihvertfall veldig fint.

Da vi skulle tilbake stakk vi innom turistkontoret for å spørre om det var noen mindre kronglete ruter tilbake til Wudaokou («Tok dere buss 22? Og dere skal til Wudaokou? Hvorfor i all verden gjorde dere det så vanskelig for dere selv?»), hvilket det var – buss 925.

Problemet var bare at vi ikke fant buss 925.

Bare buss 22.

Så vi tok buss 22 tilbake også.

Jeg hater buss 22.

Side 3 av 11« Første...234...10...Siste »