Årlige arkiver: 2010

Hjemme

Klokka i Norge er ti. Min indre klokke er fem på ettermiddagen. Jeg er hjemme.

Da de små godsbilene som jeg ikke vet hva egentlig heter inne på flyplassen i København kom kjørende, og meldte sin ankomst via sykkelbjelle, visste jeg at jeg var ute av Kina. Jeg kom ut av Gardermoen i snøvær, tok et dypt trekk og begynte å hoste, fordi lufta var for skarp. Og har senga mi alltid vært så myk?

Jeg er ikke i Beijing lenger. Da jeg våknet opp og så ut var det snø på bakken, men selv om det er kaldt er det greit, for det trekker ikke gjennom vinduet mitt her. Jeg så mye julepynt på vei hjem. Den var gyllen, ikke flerfarget, og blinket ikke i takt med noe. Trehus. Stille trafikk. Hager. Fri tilgang til Facebook. Det føles ikke ut som det bare var i går at boligutleierne prøvde å lure oss for 1700 yuan.

Beijing var altfor varmt, altfor kaldt, tørt, forurenset, bråkete, grått og altfor stort. Det var kinesere overalt, men aldri på de arenaene der jeg skaffet meg venner. Beijing, som resten av Kina, kunne nok også oppsummeres med ren tai duo le – det er for mange folk. Men jeg er glad jeg dro. Høstværet var fint, folk flest var hyggelige, prisene var bra og byen var full av overraskelser.

Brevvenninnen sendte meg en avskjedsmelding.

You are leaving Beijing today. So good bye and wish you have wonderful time with your family during christmas. And wish you will make great progress in chinese.

Hope to see you again one day.

Takk det samme, Beijing, takk det samme.

Nedtelling del 2

Jeg har vært her i overkant av fem måneder nå. Rent språkopplæringsmessig er det egentlig for lite, men jeg har hele tiden vært innstilt på å dra hjem til jul, og nå merker jeg at det skal bli godt å sove i egen seng igjen (med en pute som ikke kosta 30 kr på Lotus-supermarkedet). Jeg har gjort en god del den siste måneden jeg har hatt lyst til å skrive om, men det får vente til jeg kommer hjem.

Den siste uken har vært en innspurt. Mandag var siste prøve. I dag sendte jeg hjem en pakke, kjøpte mer te til å ha med hjem og skolebøkene til de neste to nivåene i hanyu, sånn at jeg kanskje kan komme inn på Gaoji, høyt nivå, neste gang jeg drar til Beida. For jeg kommer tilbake.

Middag med kouyuklassen på mandag. Avskjed med Brevvenninnen på tirsdag. Avskjed med min favorittamerikaner i går. Avskjed med alle mine klassekamerater og Koreaneren i morgen.

Jeg har overlevd fem måneder med skole der all undervisning foregikk på mandarin. Jeg har hatt mitt første møte med kakerlakker. Jeg har sett både ekte klassisk kunst og ekte kinesisk glorethet. Jeg har fått kjøre rundt i kinesisk politibil. Jeg har oppdaget hva som skjer når varmtvannstanken prøver å eksplodere, når doen ikke vil skylle ned og når man ikke passer godt nok på eiendelene sine på gata. Jeg har laget mat som var mer avansert enn brødskive og bøttenudler nøyaktig tre ganger. Alle gangene var forøvrig grøt. Jeg har spist skorpion, grisehjerne og grønn te-is. Jeg har skåret ut segl. Jeg har vært på fotballkamp. Jeg har klatret i Muren, besteget Kinas helligste fjell. Jeg har tatt mot til meg og gjort ting jeg vanligvis ikke ville gjort, og jeg har gitt opp før jeg kanskje burde, jeg har gjort ting jeg kan være stolt av i ettertid, og jeg har driti meg loddrett ut. Og jo lengre og lengre jeg har vært her i Beijing, jo mindre og mindre Beijing-aktig har kinesisken min blitt. Skjønner det ikke.

Og fremfor alt har jeg fått en smak av Kina og kinesisk kultur som får meg til å innse hvor vanskelig det blir å få overblikk, mestre kinesisk og kunne si at jeg forstår nå. Det har vært dager da jeg har ønsket at jeg gapte over litt mindre og tok et språk med en kultur som lå litt nærmere min egen. Kina er fortsatt så langt unna man kan komme, det er fortsatt definisjonen på andre siden av kloden.

Søndag kveld er jeg hjemme på norsk jord igjen.

Middag

24. november. Xiao Wu har vært et eller annet sted og funnet en eller annen form for østasiatisk grønnsakstaco. Xiao Long har popcorn.

«Oi, dere så ut til å ha det kjempekoselig, altså!»

For å gjøre det til en mer middagsaktig opplevelse dekket Xiao Long opp med tallerken og bestikk.

Det funket visst overraskende bra.

Jeg spiste ikke, for UiO hadde lagt ut timeplanene for neste semester på nett og jeg var opptatt med å gå totalt berserk blant alle mulighetene.

1. desember

Ettermiddagstimene de neste tre dagene er kansellerte pga. en talekonkurranse mellom de internasjonale studentene. Det er kun obligatorisk oppmøte for meg i morgen når mitt nivå har konkurranse, men jeg vurderte å dra i dag for å se på Elementary level-studentenes taler.

Ett blikk ut av vinduet i dag morges fikk meg på andre tanker.

Æsj. Jeg torde ikke en gang åpne vinduene for å få et bedre bilde (men det gjør ikke noe, for vinduene våre er gullende rene, i går morges hang det plutselig en fyr utenfor og vasket, heldigvis var alle relativt påkledde).

Et av problemene med å bo i 18. etasje er at man får et så mye bedre overblikk over luftsituasjonen her i Beijing.

12-01-2010; 12:00; PM2.5; 264.0; 314; Hazardous // Ozone; -0.1; 0; No Reading

BeijingAirs målinger på Twitter

Jeg går ikke ut dit nå. Gud vet hvor mange måneder av livet mitt jeg hadde mistet av det.

Kinamat: Skorpion

En annen ting jeg glemte å nevne: da vi fikk et par gode venner fra Norge på besøk, så jeg og Xiao Long vårt snitt til å stikke ned på markedet i Wangfujing street og spise skorpion. Det var suspekt, særlig da selgeren begynte å vifte levende skorpioner etter oss. Når det er sagt:

*krønsj*

Omnomnom. Det var veldig små skorpioner, da. Vi hadde sjansen til å spise både stor skorpion, slangeskinn og kjempeedderkopp, men alle følte at de hadde gjort unna sin rar mat-plikt for dagen og gikk for kandisert frukt i stedet.

Bilde tatt av roomie Xiao Long. Flere rariteter fra turen vår kan sees hos henne.

Side 1 av 11123...10...Siste »