Kinamat: Pekingand

I går kveld ble det pekingand! Man kan jo ikke dra til Beijing uten å prøve pekingand, en gammel og tradisjonsrik rett som sannsynligvis er Beijings mest berømte.

Jeg, Xiao Long og en annen tóngxué (klassekamerat) og deres respektive kjærester besøkte restauranten Dadong i Chaoyang-distriktet, som spesialiserer seg i pekingand og sjøpølse. Vi lot sjøpølsa være for denne gang og bestilte pekingand. Kokken skar opp pekinganden foran oss med stor presisjon – å skjære opp pekingand er en egen kunst, der det gjelder å få skivene riktig balansert med skinn og kjøtt. Pekingand blir som regel servert med tynne pannekaker, hoisinsaus (en tykk, søt, mørk saus), og ulike strimlede grønnsaker, som agurk og vårløk.

Vi fikk også sukker til å dyppe anden i hvis vi ville det (som kan sees på bildet), og det smakte overraskende godt! Måltidet gled raskt ned, og til dessert ble det gratis ferskensorbet og druer. I etterkant oppdaget vi at da vi hadde bedt om vann fant de fram det aller dyreste kildevannet de greide å oppdrive; kanskje var det derfor. Med andre ord: vil du ha vann, spesifiser!

Å spise pekingand var en hyggelig opplevelse, og det var veldig godt. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å bli så mett av mager and i pannekake, men det ble jeg. Pekinganden kostet i underkant av 200 yuan, men hele kalaset ble en del dyrere av det vannet de greide å prakke på oss. Uansett, det var bra saker. Og vannet var forsåvidt godt, det også.

Namnam!

1 svar

Friends og ferie

Jeg var innom Central Perk her om dagen.

Ja, jeg er fortsatt i Beijing. Men vår nettopp begynte sommerferie måtte feires med en tur til en internasjonal bokhandel i sentrum, og så et besøk til kaféen Central Perk i Chaoyang-distriktet.

Ja, sommerferie! Ja, nå. Jeg var ikke den eneste i klassen som syntes at skoleklokkas toner hørtes ekstra liflige ut da det ringte ut etter siste sommerskoletime (hvis høydepunkt var «Mao Zedong, etter skolen, på flyet, spiser barn»). For meg og tre andre ble dermed første punkt på lista å komme seg ut av Wudaokou. For, flaut som det må virke, har jeg ennå knapt kommet meg utenfor bydelen der jeg bor og universitetet ligger for å utforske andre deler av Beijing.

Nede i sentrumsområdet er alt litt større, litt renere og en god del mer turistifisert. Vi passerte svevende tekanner og store byggeplasser som var dekket av bannere med slagord på, av typen «Harmony is crucial to a harmonious society» og andre visdomskorn, på vei mot en internasjonal bokhandel. Den hadde mye interessant, bl.a. Tintin på kinesisk. Dessverre er jeg blitt såpass gnien at 100 kr for en bok virket fullstendig latterlig, så jeg endte opp med å kjøpe en postkortblokk (med kinesiske kalenderpiker mellom 1910 og 1940, så det er ikke så trasig som det høres ut).

Siden la vi i vei mot Chaoyang-distriktet (eller «siviliserte Chaoyang», som de tydeligvis liker å kalle seg), Beijings business-distrikt, på leting etter Central Perk. Det har seg nemlig slik at noen bestemte seg for å lage en replika av Friends-figurenes stamkafé. I Beijing, ja. I artikkelen jeg har linket til står det at kaféens beliggenhet ikke var spesielt praktisk, noe jeg godt kan forstå; vi måtte opp i 6. etasje i et folketomt kontorbygg før vi fant den lille, summende kaféen.

Jeg spiste blåbærmuffin og drakk eplejuice, og vi fikk sitte i den store, guloransje sofaen. Grunnen til at vi ble sittende i mer eller mindre to timer var fordi de hadde plassert oss rett foran et TV-apparat som sendte gamle Friends-episoder, og som alle vet er TV hypnotiserende. Det var veldig deilig å sitte og se på et program der man skjønte alt de sa, og som ikke var en nyhetssending på CCTV News.

Videre i ferien skal jeg besøke steder det er litt pinlig at jeg ennå ikke har besøkt (f.eks. Den himmelske freds plass og Den forbudte by) og få sendt ut de postkortene jeg lovet jeg skulle sende. Dessuten har jeg vært på Silkemarkedet og tatt mål til dress, så jeg må tilbake for prøving. Så er det tilbake til skolen i starten av september!

1 svar

Xiao Wang drar på fotballkamp

Xiao Wang: Jeg tror jeg heier på Barcelona. De har finest drakter.

Xiao Wu: Det er viktig å ha et holdepunkt.

Xiao Wang: Ja, ellers hadde jo valget blitt helt tilfeldig, og det går jo ikke.

I går var jeg på fotballkamp mellom Beijing og Barcelona. Hvorfor jeg gjorde noe så OOC som å dra på fotballkamp? Vel, for det første skulle nesten 20 stykker i klassen dra, og for det andre var det i Fugleredet, som jo er noe å besøke i seg selv. Så jeg endte opp med å dra på fotballkamp.

Jeg har faktisk aldri vært på fotballkamp før nå, hvis man ser bort fra den nervepirrende finalen mellom 7A og 7B i Arnestadhallen våren 2002 (ifølge Xiao Wu gjør man det). Fotball på TV har aldri interessert meg nevneverdig, så jeg visste ikke egentlig da jeg gikk til da jeg la i vei mot Fugleredet denne augustdagen. Jeg hang rundt stadion i to timer før jeg gikk inn, og slik kan mellomtiden oppsummeres:

- Fonteneshow med musikk

- Iskrem

- En fyr som ikke bare ville ta bilde med meg, men holde meg i hånda også. Makan.

- Jeg innså at olabukser + 30 pluss = nja.

Første omgang var mest spennende, selv om damen bak meg tilbragte altfor mye tid inne i intimsonen min og McDonald’s hadde delt ut gratis vuzuelaer, så det ut til. Andre omgang skjedde det ikke så mye, jeg begynte å sympatiheie på Beijing isteden, kampen endte 3-0 til Barcelona og da Zlatan tok av skjorta ble det litt sleskt, så jeg endte opp som nøytral.

Så var det bare å følge strømmen hjem. Det hele gikk veldig raskt og smertefritt, selv da hele stadion skulle inn på t-banen samtidig. Er det noe kineserne har lært seg etterhvert, så er det folkemengder.

Kveldens høydepunkter, utenom selve kampen:

- Da fonteneshowet inkluderte riverdancemusikk

- «Ikke trå på gresset»-skilt, skrevet i ekte engrish

- Da dama bak meg gikk sin vei

- Å si «ååååÅÅÅ» hver gang ballen nærmet seg målet

Skriv en kommentar

Shandong-dagbok del 2

Her er dag tre og fire av klasseturen til Shandong-provinsen. Dag en og to finner du her.

Dag tre

Dag tre var om mulig enda varmere enn dag to. Det kan ha hatt noe med det faktum at vi ikke var på en fjelltopp å gjøre. Denne dagen startet med at vi etter en veldig lite vestlig frokost i «western style»-restauranten tok bussen til Qufu, Konfucius’ hjemsted. Vår guide, herr Bruce (antakelig ikke Lee), sa at han kunne vite at vi hadde kinesiskkunnskaper fordi vi visste hvordan vi skulle uttale Qufu – Tsjufu, ikke Kufu.

Så. Vi startet med Konfucius-tempelet (Kong Miao) som ble påbegynt for over to tusen år siden. Det har vært så viktig at tolv keisere personlig har besøkt det, og hundre andre sendt utsendinger på besøk. Det ble, som ca. alt annet pent i Kina, kraftig skadet under Kulturrevolusjonen, men har gjennomgått kraftige restaurasjoner i etterkant, og er nå et kjent turistmål. Tempelet inneholdt mye spennende i tillegg til de vakre byggene, som Konfucius’ stamtavle over 42 generasjoner, en dyp brønn, hule steiner som lagde syngende lyder når man slo på dem, et dragetre og et vakkert alter der de brant røkelse. Jeg nevnte at jeg fikk lyst på grillpølser og ødela dessverre i samme slengen Xiao Longs religiøse øyeblikk. Men når feel-like-temperaturen er 50 grader pluss gjelder det å holde humoren oppe.

Etterpå besøkte de som ikke ble syke av varmen Konfucius’ familiehus (Kong Fu), der viktige etterkommere av filosofen bodde, og vi rundet av turen med Konfucius-skogen, en enorm kirkegård for etterkommere av Konfucius (som oppfylte alle kravene for å kunne bli begravet der, som ikke akkurat var flesteparten). Kirkegården er en vakker skog med små templer og stier, der hovedattraksjonen selvsagt var gravhaugen til Konfucius selv. Vi fikk bare se en liten del, men hele kirkegården er på tre og en halv kvadratkilometer, med over hundre tusen graver, mange umerkede – kun «kjendiser» fikk egen gravstøtte.

Da vi dro tilbake kjøpte jeg også en ocarina, til stor glede for de jeg bor med. Så dro vi videre til Jinan, der vi etter en liten diskusjon kom fram til at boligprisene er lavere enn i Beijing, spiste middag og dro ut på tur. Dagen før brukte jeg kvelden på å få en ikke-kose-massasje til mine arme føtter, og denne dagen utforsket vi Jinans shoppingdistrikt. Nå har jeg selvsagt kommet til det punktet der jeg synes over 30 kroner for en t-skjorte er superdyrt, så jeg pleier ikke å ha så mye vise til etter shoppingturer lenger. Jeg endte isteden kvelden i en hotellounge.

Dag fire

Siste dag i Shandong. Etter frokost sjekket vi ut og dro rett av gårde til den idylliske Black Tiger Spring midt i Jinan, en kilde der mange kinesere hadde kommet på søndagstur for å hente vann. Vi spaserte rundt, og en hyggelig kvinne lånte oss bøtta si så vi kunne fiske opp vann til flaskene våre. Vannet var kaldt, friskt og litt søtt, og jeg ble ikke dårlig av det. Etterpå tok vi selvfølgelig gruppebilde – Oslo-klassen pluss fire-fem random kinesere som ville være med på bildet. Området var et friskt pust inni en ellers travel by, med utspring i en elv omringet av piletrær, som man kunne krysse over bratte steinbroer.

Så tok vi toget hjem. Flinke medelever gjorde lekser på toget. Jeg sov.

Skriv en kommentar
Side 25 av 27« Første...1020...242526...Siste »