Kategoriarkiv: Snodig

Folk googler

Det er visst ikke bare familie og de som får pushet den på seg via Facebook-oppdateringer som leser bloggen min. Av og til kommer det folk via søkemotorer. De fleste ser ut til å være vordende Kina-farere; flest av alle har søkt på fraser som «den forbudte by», «sommerpalasset» og liknende. En god del har også kommet innom fordi de er interessert i kopping og skraping, noe som har gjort posten So sexy it hurts til min mest besøkte noensinne (det var også den posten vedkommende som søkte på «sexy bilder av meg» fant). Folk har også kommet inn via søkeordene «føles at huden på ryggen er for liten», «liker du kinesisk fondue» og «kineser er egentlig ikke lav». Helt normalt, skjønt jeg ikke kan huske å ha skrevet noe om det siste temaet.

Men det at noen fant bloggen min ved å google «jo hardere jo bedre!» fikk meg til å stusse litt. Håper vedkommende fant det han/hun lette etter.

I etterkant: Xiao Wang kjører i politibil, del 3

Dette er historien om mitt møte med politiet i Beijing. Del 1 finner du her, og del 2 finner du her.

Dagen etter prøvde jeg på nytt. Jeg slang meg inn i en taxi hvis sjåfør faktisk skjønte adressen. Det ga han ihvertfall uttrykk for, selv om han kjørte meg til feil sted to ganger før vi traff, og telefonnummeret måtte tas i bruk nok en gang (takk, herr bartepolitimann). Jeg er ikke så glad i å møte byråkrati, og i et land jeg ikke er fra selv og på et språk jeg ikke helt forstår er det ikke noe lettere. Hele turen satt jeg og messet for meg selv.

«Dette er en læringsmulighet. Dette vokser jeg av som menneske. Dette gjør meg mer erfaren. Dette hjelper kinesisken min. Dette er en læringsmulighet.»

Til slutt stanset vi. Sjåføren pekte på et bygg. «Gå opp i tredje etasje der,» sa han. Så jeg gikk opp i tredje etasje.

Og så startet det. Jeg fant politiseksjonen, og der stod det en disk. Mannen bak disken så fortvilet ut da jeg nærmet meg. Kinesere blir tydeligvis enten kjempeglade for å se utlendinger, eller så får de fullstendig angst.

Etter en stund greide jeg å få ham til å forstå hva jeg ville. Han så forvirret ut. «Det er ikke her,» sa han. Jeg fryktet et øyeblikk at jeg måtte ut i taxi igjen, men han henviste meg bare til en skranke på andre siden av gangen, der jeg igjen ble henvist til en luke. Der satt det ingen.

Jeg fikk en tekstmelding. «Hei! Rekker du timen i dag?» Jeg så på luka. Fortsatt ingen. «Vet ikke. Jeg sitter litt fast her.» Jeg gikk tilbake til skranken.

«Du, det er ingen i luka.» Kvinnen i skranken snudde seg, så bort. Så tilbake på meg. Hevet øyebrynet. «Du vet du kan gå i luka sånn rett ved siden av, sant?»

Jeg kom med en udefinert lyd jeg anså som passende for anledningen og gikk til luka som var sånn rett ved siden av.

«Hei,» sa jeg. Mannen i skranken så opp på meg. En skygge gled over ansiktet hans. «Hei,» svarte han. «Du, jeg trenger litt hjelp.» Jeg forklarte hva jeg hadde blitt sendt dit for.

«Åja,» sa han. «Ja, det skal jeg fikse til deg. Vent bittelitt – fyll ut dette – ok, her er den, ferdig stemplet, dette kan du gi til forsikringsselskapet ditt.»

Neida.

Hadde det gått sånn hadde det ikke vært noen historie å fortelle. Svaret hans kan heller oversettes til godt norsk med ordet «Hæ?».

Jeg prøvde igjen. «Altså. Jeg ble frastjålet iPoden min på gata. Jeg dro til politiet. Der fortalte jeg dem hva som hadde hendt. Politimannen sendte meg hit for å få papiret til å gi forsikringsselskaper.»

Dessverre ga jeg ham et feilaktig inntrykk av at jeg kan snakke kinesisk, så han prøvde å svare på mandarin. Det var min tur til å se usikker ut. Samtalen de neste minuttene så omtrent sånn ut: «Unnskyld, kinesisken min er ikke så god. Snakk saktere-» «Jeg skjønner ikke, du skal ha et bevis-» «Ja, et bevis-» «Et papir? Til-» «Til forsikringsselskapet-» «Hva hadde skjedd, sa du?» «Jeg ble frastjålet noe, jeg skulle gi forsikringsselskapet et papir-» «Et bevis-» «Hæ?» «Et bevis på…» «At jeg var hos politiet og sa i fra.» «Sa i fra?» «Ja, politiet sendte meg hit-» «Hæ?»

Han så på meg. Jeg så på ham. Akkurat i det tidspunktet brøt en Herrens engel inn, steget ned fra himmelen for å gi sin bistand.

«Hun trenger et papir som beviser at hun har vært hos politiet.»

En middelaldrende (eller, jeg tror ihvertfall det, jeg har aldri greid å bedømme alderen på folk i Kina) dame hadde plutselig dukket opp fra ingenstedsfra og bestemt seg for å hjelpe til. Kanskje stod hun bak meg i køen og ville få opp farten på prosessen; kanskje hun bare hadde sett på oss, kjedet seg og bestemt seg for å gjøre dagens gode gjerning. Uansett stod hun der nå.

«Stemmer ikke det?» «Jo.» «Så, du ble frastjålet noe-» «Ja, riktig.» «Og var hos politiet, og nå skal du ha et…» «Bevis på at jeg har vært hos politiet.» «Til?» «Forsikringsselskapet.» «Hun skal ha det til et forsikringsselskap.» Det gikk et lys opp for mannen i luken. «Hva slags forsikringsselskap?» spurte han. «Et i hjemlandet mitt. Et norsk et,» svarte jeg. «Så… du skal ikke kjøpe forsikring, altså?»

«Å! Nei!» sa jeg, fornøyd med at vi hadde klart opp i misforståelsen.

«Vi selger bare forsikringer, vi,» sa han så.

Jeg ga opp og dro hjem.

Det var i det minste en læringsmulighet.

I etterkant: Xiao Wang kjører i politibil, del 2

Dette er historien om mitt møte med politiet i Beijing. Del 1 finner du her.

Men så kom den andre joviale politimannen tilbake, og vi dro Beijing rundt.

Ok, da, kanskje ikke Beijing rundt. Men vi dro helt til Zhongguancun, ti minutter unna. Jeg syntes, og synes fortsatt, at det var temmelig rart at de som bodde i Huaqingjiayuan måtte dro helt til Zhongguancun politistasjon, når det lå en fullstendig brukbar en på Wudaokou.

Menmen. Vi kom jo fram til slutt. Politistasjonen lå stor, truende og inngjerdet foran oss på et avskjermet område, og jeg ble loset inn på et dårlig belyst venterom. Der rakk jeg akkurat å sette meg ned to sekunder før jeg ble dratt inn i et nettverk av korridorer, og til slutt inn på et kontor. Der var det tre menn, hvorav en var med bart. Jeg ble plassert i en stol, og mannen med bart åpnet munnen, lukket den igjen, og han og en av de andre styrtet ut.

Jeg ble sittende igjen med den siste fyren, og en fjerde politimann, oppdaget jeg, som lå i en køyeseng i hjørnet med Ole Brumm-pledd. Han snorket. Den siste fyren så på meg. Jeg så på ham. Han gikk ut han også. Det skal ikke være så lett.

Etter nok en runde med noen minutter kom den bebartede politimannen tilbake, satte seg ned og så på meg med klandrende blikk – det å hale ut kinesisk av en laowai var tydeligvis ikke hans idé om en ideell ettermiddag – og spyttet ut noen ord. Han snakket Beijing-dialekt. Tykk, bred Beijing-dialekt. Skikkelig tykk Beijing-dialekt.

Språkleksjon! Har du noensinne hørt Beijing-dialekt? Det er der de tykke r-endelsene kommer fra. Talespråket jeg studerer er standard mandarin, eller putonghua, som jeg synes er rent og fint. Så drar jeg til Beijing og plutselig er det r-endelser overalt. Ta ordet «i morgen», for eksempel. På standard mandarin er det mingtian – uttales ming-tienn. På skikkelig Beijing-dialekt mingr – uttales «mjæær». Jeg og den bebartede politimannen (BP) hadde et kommunikasjonsproblem.

Omtrent sånn her gikk dette:

BP: Rrrrr?

Jeg: Unnskyld?

BP: Rrrrrrrææ?

Jeg: …kan du si det en gang til?

BP: Vrrrææærrr?

Jeg: Beklager, kinesisken min er så dårlig, kan du snakke litt saktere?

BP: …Hva har skjeddrrr?

Gjenta omtrent ti ganger, bare endre siste replikk.

BP: Rrrrrrrrrarrrng?

Jeg: Unnskyld?

BP: Hva ble stjåletrr?

Jeg: iPod.

BP: …iPhonr?

Jeg: iPod. Musikk.

BP: Hva?

Jeg: …Musikkrr?

BP: Ah, javisst.

Det skal nevnes at jeg ikke er en gigantisk fan av Beijing-dialekt.

Uansett, etter en del om og men fikk han registrert meg og skrevet ned hva jeg savnet, og så spurte han om jeg kanskje trengte et papir til å gi til forsikringsselskapet. Etter at jeg brukte noen minutter på å skjønne hva han sa, sa jeg meg enig. Faktisk var det nøyaktig det jeg hadde kommet for. Den bebartede politimannen rynket pannen og så ned i papirene, før han skriblet ned en adresse med en skrift enhver lege ville misunnet. «Dra hit,» sa han. «De kan gi deg papirer.» Han så ned på lappen. «Hvis du lurer på dette tegnet, er det margfrng,» sa han raskt. «Ha det.»

Han viftet meg ut av kontoret sitt. Jeg gikk meg litt bort en stund, før jeg fant utgangsdøra, som selvsagt var låst og jeg måtte banke på den i fem minutter før noen slapp meg ut. Etter å ha gått en stund fant jeg en taxi. Jeg ga ham lappen, men han skjønte ikke skriften. «Hva er dette tegnet her for noe?» spurte han meg. «Hva, jeg vet da ikke,» svarte jeg. «Det er du som er kineseren.»

Heldigvis hadde politimannen klort et noenlunde lesbart telefonnummer ned på papirlappen også, og etter en liten ringerunde fant vi ut at de hadde stengt for dagen og at jeg burde komme tilbake i morgen isteden. Taxisjåføren kjørte meg hjem til Wudaokou.

Fortsettelse følger, for ekstra dramatikk, evnt. fordi jeg ikke har skrevet resten ennå.

I etterkant: Xiao Wang kjører i politibil, del 1

Det er enkelte ting jeg aldri fikk satt meg ned og skrevet ferdig om når det gjaldt tida i Beijing. Så hjalp det heller ikke at jeg ikke greide å finne igjen notatene jeg hadde fra da det fortsatt var ferskt i minnet. Men noen ting må jo nevnes, som mitt møte med politiet i Beijing etter at jeg ble frastjålet iPoden min på gata. Særlig dramatisk var det riktignok ikke, men konfliktsky som jeg er føler jeg at jeg taklet den lille smakebiten av kinesisk byråkrati og kleine samtaler ganske godt. Om ikke annet kan du anse det som en ressurs sånn i tilfelle du blir frasjålet noe på Wudaokou og trenger å snakke om det til politiet.

Det er ikke gitt at politiet snakker engelsk. Det er ikke en gang gitt at de snakker forståelig mandarin. Det er heller ikke gitt at man kan unngå å bli frastjålet ting ved å sitte på en sykkel. I fart. Men det er nå så.

Slik skjer det: Klokka er rundt halv åtte på morgenen. Jeg starter, som hver mandag, dagen med å kjøpe min obligatorisk bolle med sjokoladebiter til lunsjpausen sånn at min amerikanske venninne har noe å mobbe meg for. Kaldt vær er ingen hindring, jeg skal sykle, med Atom Heart Mother i øret slik seg hør og bør*. Jeg tråkler meg gjennom et veikryss på sykkelen min – musikken stanser – jeg snur meg, borte. Jeg hørte ikke noe smell, og den ligger ikke på bakken uansett, så at den bare falt ut av min relativt dype lomme er utelukket. Etter å ha tatt en kjapp titt på et kvarter over de fem meterne asfalt den kunne ligget på, må jeg innse at min trofaste lille musikkmaskin er borte vekk.

Det var starten.

En kjapp mail til forsikringsselskapet bekreftet det jeg trodde, at det måtte nok bli snakk om politianmeldelse hvis jeg skal få noe penger for min stakkars iPod av dem (som forøvrig hadde en stygg tendens til å henge seg opp hver gang jeg satte den til lading – jeg håper tyven ikke skjønner hvordan han/hun skal fikse det). «Siden vi bare skal være her i to uker til, drar jeg like gjerne ned til politistasjonen i morgen etter skolen,» sa jeg til Xiao Long. Jeg tvilte på at jeg kom til å få noe særlig penger for den, men det var jo lov å prøve?

Så dagen etter dro jeg av sted til politistasjonen, og etter å ha gått inn på to forskjellige oppholdstillatelseskontor fant jeg til slutt stedet jeg skulle melde fra på. En brysk politimann (BP) tok meg i mot.

Forkortet dialog:

BP: Hva vil du?

Jeg: iPoden min ble stjålet i går.

BP: iPhone?

Jeg: Nei, iPod.

BP: Er det en telefon?

Jeg: Nei nei, iPod. Du vet, musikk…ting?

BP: Hva? Ikke iPhone?

Jeg: Nei, iPod. Musikk.

BP: …telefon?

Jeg: Mu-sikk!

BP: Ååå, musikk!

(her fikk jeg litt dårlig selvtillit når det gjaldt kinesisken min, siden jeg tydeligvis ikke greide å gjøre meg forstått med gloser vi lærte i uke 3 av kinesisk 1)

BP: Hvor skjedde dette?

Jeg: Øh, i veikrysset… der borte. Du vet. Etter t-banestoppet.

BP: Ved Huaqingjiayuan? (boligområdet der jeg bodde)

Jeg: Ja.

BP: Sett deg!

Og så marsjerte han av sted.

Minuttene passerte. En jovial politimann (JP1) kom inn. Den bryske politimannen pekte på meg. «Bli med ham,» sa han til meg.

Jeg tittet ut på plassen utenfor. Der stod det en politibil med annen jovial politimann (JP2) bak rattet. Jeg nølte litt. «Vi skal til et annet politikontor,» forklarte den første joviale politimannen til meg. «Sett deg inn.»

Og så dro vi avgårde, de to joviale politimannene foran og meg i baksetet. Vi kom helt til inngangen til Huaqingjiayuan (les: ca. 200 meter) før vi stanset. «Jeg skal ut og kjøpe noe å spise,» sa den andre joviale politimannen til den første joviale politimannen, som igjen snudde seg mot meg. «Han skal ut og kjøpe noe å spise,» sa han forklarende.

Etter noen flere minutter i småklein stillhet kom den andre joviale politimannen tilbake, og vi kjørte ca. fem meter gjennom Huaqingjiayuan før de fikk et anrop. De stanset ved Lotus-krysset, og den andre joviale politimannen skulle igjen ut på tur. Minuttene gikk. Det var nå ca. tre kvarter siden jeg hadde ankommet politistasjonen.

Dialogen (veldig forkortet):

Jeg: Hvor skulle han, egentlig?

JP1: Det er noen som er blitt frastjålet noe på det markedet der.

Jeg: Nei, seriøst? Er det et marked der?

JP1: Øh, ja.

Jeg:

JP1: Er du amerikaner?

Jeg: Jeg er norsk.

JP1:

Jeg: Nord-Europa?

JP1: Å! *lyser opp* Det er kaldt der, er det ikke?

Jeg: Jo.

JP1: Er det kaldere eller varmere enn her i Beijing?

Jeg: Å, mye kaldere enn her.

JP1: Er det sant?

Jeg: Jepp!

JP1:

Jeg:

JP1:

Jeg: Vet du hva som er morsomt? I Norge er det bare fire millioner mennesker.

JP1: Nei, er det sant? Det var ikke mange.

Jeg: Nei!

(på dette tidspunktet hadde jeg brukt opp alle de interessante tingene jeg kunne fortelle om Norge)

JP1:

Jeg:

JP1: …så… hva studerer du?

Jeg: Å! Kinesisk.

JP1: Å, jaså? Er ikke det ganske vanskelig?

Jeg: Jo, det er ganske vanskelig, det.

JP1:

Jeg:

JP1: …hvor gammel er du?

Jeg: …21.

JP1: Det var ikke gammelt.

Jeg: …ok.

JP1:

Jeg:

JP1: …så, hva har skjedd?

Jeg: Noen stjal iPoden min.

JP1: iPhone?

Jeg: Nei, iPod.

JP1:

Jeg: Musikkting?

Jeg tror vi snakket om dyr på et tidspunkt også, uten at jeg er helt sikker. Samtalen var ihvertfall mye lengre enn det som står her, og stillhetene enda flere. På et tidspunkt gikk en i klassen min forbi. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke banket på vinduet, men jeg er glad hun gikk forbi, for da kunne jeg peke henne ut til politimannen og si at hun gikk i klassen min, og voila! Ti innholdsfylte sekunder hadde passert. Men så kom den andre joviale politimannen tilbake, og vi dro Beijing rundt.

Nå har jeg skrevet «jovial» så mange ganger at jeg ikke kjenner igjen ordet, så jeg tar en pause her og fortsetter snart.

*Når man først skal spille Pink Floyd når man sykler bør man jo spille Bike, men hvis det hjelper noe pleide jeg å synge den syklende hele tiden. Den og den Brelett-melodien.

Side 3 av 4« Første...234