I etterkant: Xiao Wang kjører i politibil, del 3

Dette er historien om mitt møte med politiet i Beijing. Del 1 finner du her, og del 2 finner du her.

Dagen etter prøvde jeg på nytt. Jeg slang meg inn i en taxi hvis sjåfør faktisk skjønte adressen. Det ga han ihvertfall uttrykk for, selv om han kjørte meg til feil sted to ganger før vi traff, og telefonnummeret måtte tas i bruk nok en gang (takk, herr bartepolitimann). Jeg er ikke så glad i å møte byråkrati, og i et land jeg ikke er fra selv og på et språk jeg ikke helt forstår er det ikke noe lettere. Hele turen satt jeg og messet for meg selv.

«Dette er en læringsmulighet. Dette vokser jeg av som menneske. Dette gjør meg mer erfaren. Dette hjelper kinesisken min. Dette er en læringsmulighet.»

Til slutt stanset vi. Sjåføren pekte på et bygg. «Gå opp i tredje etasje der,» sa han. Så jeg gikk opp i tredje etasje.

Og så startet det. Jeg fant politiseksjonen, og der stod det en disk. Mannen bak disken så fortvilet ut da jeg nærmet meg. Kinesere blir tydeligvis enten kjempeglade for å se utlendinger, eller så får de fullstendig angst.

Etter en stund greide jeg å få ham til å forstå hva jeg ville. Han så forvirret ut. «Det er ikke her,» sa han. Jeg fryktet et øyeblikk at jeg måtte ut i taxi igjen, men han henviste meg bare til en skranke på andre siden av gangen, der jeg igjen ble henvist til en luke. Der satt det ingen.

Jeg fikk en tekstmelding. «Hei! Rekker du timen i dag?» Jeg så på luka. Fortsatt ingen. «Vet ikke. Jeg sitter litt fast her.» Jeg gikk tilbake til skranken.

«Du, det er ingen i luka.» Kvinnen i skranken snudde seg, så bort. Så tilbake på meg. Hevet øyebrynet. «Du vet du kan gå i luka sånn rett ved siden av, sant?»

Jeg kom med en udefinert lyd jeg anså som passende for anledningen og gikk til luka som var sånn rett ved siden av.

«Hei,» sa jeg. Mannen i skranken så opp på meg. En skygge gled over ansiktet hans. «Hei,» svarte han. «Du, jeg trenger litt hjelp.» Jeg forklarte hva jeg hadde blitt sendt dit for.

«Åja,» sa han. «Ja, det skal jeg fikse til deg. Vent bittelitt – fyll ut dette – ok, her er den, ferdig stemplet, dette kan du gi til forsikringsselskapet ditt.»

Neida.

Hadde det gått sånn hadde det ikke vært noen historie å fortelle. Svaret hans kan heller oversettes til godt norsk med ordet «Hæ?».

Jeg prøvde igjen. «Altså. Jeg ble frastjålet iPoden min på gata. Jeg dro til politiet. Der fortalte jeg dem hva som hadde hendt. Politimannen sendte meg hit for å få papiret til å gi forsikringsselskaper.»

Dessverre ga jeg ham et feilaktig inntrykk av at jeg kan snakke kinesisk, så han prøvde å svare på mandarin. Det var min tur til å se usikker ut. Samtalen de neste minuttene så omtrent sånn ut: «Unnskyld, kinesisken min er ikke så god. Snakk saktere-» «Jeg skjønner ikke, du skal ha et bevis-» «Ja, et bevis-» «Et papir? Til-» «Til forsikringsselskapet-» «Hva hadde skjedd, sa du?» «Jeg ble frastjålet noe, jeg skulle gi forsikringsselskapet et papir-» «Et bevis-» «Hæ?» «Et bevis på…» «At jeg var hos politiet og sa i fra.» «Sa i fra?» «Ja, politiet sendte meg hit-» «Hæ?»

Han så på meg. Jeg så på ham. Akkurat i det tidspunktet brøt en Herrens engel inn, steget ned fra himmelen for å gi sin bistand.

«Hun trenger et papir som beviser at hun har vært hos politiet.»

En middelaldrende (eller, jeg tror ihvertfall det, jeg har aldri greid å bedømme alderen på folk i Kina) dame hadde plutselig dukket opp fra ingenstedsfra og bestemt seg for å hjelpe til. Kanskje stod hun bak meg i køen og ville få opp farten på prosessen; kanskje hun bare hadde sett på oss, kjedet seg og bestemt seg for å gjøre dagens gode gjerning. Uansett stod hun der nå.

«Stemmer ikke det?» «Jo.» «Så, du ble frastjålet noe-» «Ja, riktig.» «Og var hos politiet, og nå skal du ha et…» «Bevis på at jeg har vært hos politiet.» «Til?» «Forsikringsselskapet.» «Hun skal ha det til et forsikringsselskap.» Det gikk et lys opp for mannen i luken. «Hva slags forsikringsselskap?» spurte han. «Et i hjemlandet mitt. Et norsk et,» svarte jeg. «Så… du skal ikke kjøpe forsikring, altså?»

«Å! Nei!» sa jeg, fornøyd med at vi hadde klart opp i misforståelsen.

«Vi selger bare forsikringer, vi,» sa han så.

Jeg ga opp og dro hjem.

Det var i det minste en læringsmulighet.

Legg igjen en kommentar :)

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>