På mandag var jeg helt klar for vinter, men de siste dagene har solen gløttet fram igjen, himmelen er igjen blitt blå, og jammen var det ikke plutselig blitt norsk augusttemperatur. Forvirrende, men helt greit for meg.

I dag syklet jeg hjem fra skolen, da jeg plutselig hørte erhu-toner. Utenfor bygget vårt på Wudaokou, avskjermet fra trafikken, ligger en liten park med trær, en åpen plass og en gang med tak over og benker. Her satt en gammel mann og spilte erhu, mitt kinesiske favorittinstrument.

Det var egentlig kvalmende idyllisk. Inne i den lille, paviljongaktige gangen satt han og spilte, noen ganger pent, noen ganger skjærende, mens han ventet på at laknene han hadde hengt opp mellom søylene skulle tørke. Jeg trillet sykkelen min bort, dro fram Drømmen om det røde rom og spionerte på folk.

En ung jente med rockering pratet med ham i blant. Jeg vet ikke hva de snakket om, men de smilte. Hun var forøvrig veldig flink med rockering, hun holdt på veldig lenge. En kvinne med et lite barn så på. En fyr med gule tenner sov på benken ved siden av.

Jeg satt der kanskje en halvtime, nøt ettermiddagssolen som skinte ned mellom slyngplantene over meg og hørte på erhu. Jenta la fra seg rockeringen og begynte å strekke ut og øve qigong. De pleier å øve qigong om morgenen her i parken; av og til, når jeg sykler til skolen, er jeg heldig og får et glimt. Det er første gang jeg har sett det så nært.

Jeg er ikke vanligvis en som sitter og ser etter de små øyeblikkene. Men i dag kunne jeg sitte og tenke for meg selv at ja, jeg trives egentlig ganske godt her i Kina.

Bildet er linket.