Tai-fjellet
Først noen bilder fra selve oppstigningen. Hele klatringen var basert på trappegåing. Selve turen tok ca. 2 og en halv time.
Bilder fra Shandong
Skriv en kommentar
Kategoriarkiv: Ut på tur
Xiao Wang drar på fotballkamp
Xiao Wang: Jeg tror jeg heier på Barcelona. De har finest drakter.
Xiao Wu: Det er viktig å ha et holdepunkt.
Xiao Wang: Ja, ellers hadde jo valget blitt helt tilfeldig, og det går jo ikke.
I går var jeg på fotballkamp mellom Beijing og Barcelona. Hvorfor jeg gjorde noe så OOC som å dra på fotballkamp? Vel, for det første skulle nesten 20 stykker i klassen dra, og for det andre var det i Fugleredet, som jo er noe å besøke i seg selv. Så jeg endte opp med å dra på fotballkamp.
Jeg har faktisk aldri vært på fotballkamp før nå, hvis man ser bort fra den nervepirrende finalen mellom 7A og 7B i Arnestadhallen våren 2002 (ifølge Xiao Wu gjør man det). Fotball på TV har aldri interessert meg nevneverdig, så jeg visste ikke egentlig da jeg gikk til da jeg la i vei mot Fugleredet denne augustdagen. Jeg hang rundt stadion i to timer før jeg gikk inn, og slik kan mellomtiden oppsummeres:
- Fonteneshow med musikk
- Iskrem
- En fyr som ikke bare ville ta bilde med meg, men holde meg i hånda også. Makan.
- Jeg innså at olabukser + 30 pluss = nja.
Første omgang var mest spennende, selv om damen bak meg tilbragte altfor mye tid inne i intimsonen min og McDonald’s hadde delt ut gratis vuzuelaer, så det ut til. Andre omgang skjedde det ikke så mye, jeg begynte å sympatiheie på Beijing isteden, kampen endte 3-0 til Barcelona og da Zlatan tok av skjorta ble det litt sleskt, så jeg endte opp som nøytral.
Så var det bare å følge strømmen hjem. Det hele gikk veldig raskt og smertefritt, selv da hele stadion skulle inn på t-banen samtidig. Er det noe kineserne har lært seg etterhvert, så er det folkemengder.
Kveldens høydepunkter, utenom selve kampen:
- Da fonteneshowet inkluderte riverdancemusikk
- «Ikke trå på gresset»-skilt, skrevet i ekte engrish
- Da dama bak meg gikk sin vei
- Å si «ååååÅÅÅ» hver gang ballen nærmet seg målet
Shandong-dagbok del 2
Her er dag tre og fire av klasseturen til Shandong-provinsen. Dag en og to finner du her.
Dag tre
Dag tre var om mulig enda varmere enn dag to. Det kan ha hatt noe med det faktum at vi ikke var på en fjelltopp å gjøre. Denne dagen startet med at vi etter en veldig lite vestlig frokost i «western style»-restauranten tok bussen til Qufu, Konfucius’ hjemsted. Vår guide, herr Bruce (antakelig ikke Lee), sa at han kunne vite at vi hadde kinesiskkunnskaper fordi vi visste hvordan vi skulle uttale Qufu – Tsjufu, ikke Kufu.
Så. Vi startet med Konfucius-tempelet (Kong Miao) som ble påbegynt for over to tusen år siden. Det har vært så viktig at tolv keisere personlig har besøkt det, og hundre andre sendt utsendinger på besøk. Det ble, som ca. alt annet pent i Kina, kraftig skadet under Kulturrevolusjonen, men har gjennomgått kraftige restaurasjoner i etterkant, og er nå et kjent turistmål. Tempelet inneholdt mye spennende i tillegg til de vakre byggene, som Konfucius’ stamtavle over 42 generasjoner, en dyp brønn, hule steiner som lagde syngende lyder når man slo på dem, et dragetre og et vakkert alter der de brant røkelse. Jeg nevnte at jeg fikk lyst på grillpølser og ødela dessverre i samme slengen Xiao Longs religiøse øyeblikk. Men når feel-like-temperaturen er 50 grader pluss gjelder det å holde humoren oppe.
Etterpå besøkte de som ikke ble syke av varmen Konfucius’ familiehus (Kong Fu), der viktige etterkommere av filosofen bodde, og vi rundet av turen med Konfucius-skogen, en enorm kirkegård for etterkommere av Konfucius (som oppfylte alle kravene for å kunne bli begravet der, som ikke akkurat var flesteparten). Kirkegården er en vakker skog med små templer og stier, der hovedattraksjonen selvsagt var gravhaugen til Konfucius selv. Vi fikk bare se en liten del, men hele kirkegården er på tre og en halv kvadratkilometer, med over hundre tusen graver, mange umerkede – kun «kjendiser» fikk egen gravstøtte.
Da vi dro tilbake kjøpte jeg også en ocarina, til stor glede for de jeg bor med. Så dro vi videre til Jinan, der vi etter en liten diskusjon kom fram til at boligprisene er lavere enn i Beijing, spiste middag og dro ut på tur. Dagen før brukte jeg kvelden på å få en ikke-kose-massasje til mine arme føtter, og denne dagen utforsket vi Jinans shoppingdistrikt. Nå har jeg selvsagt kommet til det punktet der jeg synes over 30 kroner for en t-skjorte er superdyrt, så jeg pleier ikke å ha så mye vise til etter shoppingturer lenger. Jeg endte isteden kvelden i en hotellounge.
Dag fire
Siste dag i Shandong. Etter frokost sjekket vi ut og dro rett av gårde til den idylliske Black Tiger Spring midt i Jinan, en kilde der mange kinesere hadde kommet på søndagstur for å hente vann. Vi spaserte rundt, og en hyggelig kvinne lånte oss bøtta si så vi kunne fiske opp vann til flaskene våre. Vannet var kaldt, friskt og litt søtt, og jeg ble ikke dårlig av det. Etterpå tok vi selvfølgelig gruppebilde – Oslo-klassen pluss fire-fem random kinesere som ville være med på bildet. Området var et friskt pust inni en ellers travel by, med utspring i en elv omringet av piletrær, som man kunne krysse over bratte steinbroer.
Så tok vi toget hjem. Flinke medelever gjorde lekser på toget. Jeg sov.
Shandong-dagbok del 1
Fra torsdag 29. juli til søndag 1. august var jeg med på klassetur til Shandong-provinsen sør for Beijing. I disse dagene tok jeg lyntog, besteg Kinas helligste fjell og besøkte Confucius’ hjemby og Jinan.
Dag 1
Vi dro rett fra skolen med buss til togstasjonen for å ta tog til Taishan. Jeg hadde fortsatt ikke vært utenfor Beijing by (med mindre du teller med Muren), og da vi ankom Taishan etter fire-fem timer på toget var det egentlig ganske likt – smog og grå bygninger. Eneste forskjellen var at her måtte vi følge etter en fyr med flagg – en snodig opplevelse for den unge kommende språkelite. Vi ble busset til et lokalt hotell for å prøve det lokale kjøkkenet, og siden til et hotell. Jeg sov som en stein – sengene var harde som ekte Kina-senger skal være, men her kjente jeg ikke fjærene.
Mer er det neppe å si om dag 1.
Dag 2
Dag 2 tilbragte vi med å bestige Taishan, eller Taifjellet, Kinas helligste fjell. Jeg tenkte kanskje at turen opp ville være en slags sti, men veien opp var en eneste lang trapp. Kineserne både liker og er vant til trapper. Det er ikke jeg, noe som ble bevist da jeg ble forbigått av en bestemor i høye hæler. Men siden bestemødre som bestiger fjell i høye hæler er ganske så hardcore, var det ikke så skamfullt som det kanskje burde være. Stien slynget seg oppover som en gigantisk slange, og man kunne aldri vite hvor enden var. Da jeg endelig oppdaget enden, var den… ganske langt avsted. Sånn var det:
Jepp, omtrent sånn. Bare brattere. Du kan se hvordan det faktisk så ut her.
Jeg gikk stort sett alene, men også en del med resten av baktroppen. På veien traff vi mange interessante mennesker, primært kinesiske turister. De var svært interesserte i oss waiguoren (utlendinger), ropte oppmuntrende ord når vi slet oss oppover, spurte om fotografier og om vi var amerikanere («Hvor er dere fra?» «Norge.» «USA?» «Nei, Norge.» «…USA?»), og en dame var svært bekymret over at en av mine kinesiske klassekamerater ikke dekket beina sine bedre, hun kom jo til å bli brun! (notat: skjønnhetsidealer i Norge og Kina er ikke alltid helt like)
Utsikten var nydelig, og vegetasjonen veldig grønn. Etterhvert oppdaget jeg at smogen sakte men sikkert slapp taket, og at det var tegn til blå himmel over oss. Jeg løp de siste trinnene oppover*, og ble møtt av røkelse og altere til Taishan, den hellige mor – og guiden vår, som hadde tatt taubane opp. Slask.
Jeg brukte mellom to og tre timer opp og kan stolt meddele at jeg ikke var sistemann. På toppen fikk en sliten gjeng lunsj, og så sjansen til å gå ned igjen samme veien, en sjanse overraskende mange grep. Selv brukte jeg en times tid på å utforske den tåkete toppen (vi ble angrepet av en sky), kjøpe en t-skjorte som sier «Jeg har besteget Taishan» (men den er på kinesisk, så hjemme i Norge kommer den til å være stilig og eksotisk) og ta taubane ned igjen.
Vel nede igjen hadde halve klassen kjøpt såpebobler og okarina (et lite blåseinstrument), som lovet godt for turen tilbake.
*Dere undres og røres kanskje over min iver til å endelig komme opp på toppen. Sannheten er at jeg ble forfulgt av en veps.
Dag 3 og 4 kommer! Flere bilder kan sees her.
Murtur!
Vi gikk opp alle trappene til selve muren, tittet rundt der en stund og tok så toboggan-kjelke ned, et opplegg som minner om bob på akebrett. Jeg vet ikke helt hvorfor de har valgt å legge en akebane ned fra muren, men det har de nå gjort. Selv om jeg havnet rett bak en tysk småbarnsfamilie som tydeligvis ikke skjønte hvordan man akselererte, var det fantastisk artig (men burde jeg egentlig bli så fornøyd når de gjør noe så merkelig som å legge en sklie ned fra sitt fremste landemerke?).
Denne murdelen er visst litt over 2 km lang, men det var så fantastisk varmt at jeg ikke orket å gå mer enn kanskje 600 m. Kanskje til høsten. Den delen som skal være vakrest og mest urørt og som jeg har mest lyst til å dra til, Simatai, er visst dessverre stengt.
Vel, jeg er fornøyd.