Forrige helg var jeg og Lilleulv på ekskursjon til National Palace Museum i Shilin, Taipei. Der kan man se masse antikviteter og artefakter fra det keiserlige Kina som Beijing og Taiwan har kranglet over de siste seksti årene. Det taiwanesiske National Palace Museum er nesten som en forlengelse av utstillingene i Den forbudte by.

Det er ikke lov å ta bilder der inne, men jeg kan gå gjennom høydepunktene, for det var en ganske bra utstilling. Først gikk vi gjennom sal på sal med bronseting fra Shang- og Zhou-dynastiene (altså veldig lenge siden). Så var det en jadeutstilling der det store høydepunktet var en kål laget av jade, før vi kom til en utstilling med diverse artefakter av typen begravelsesplater og rituelle økser som fikk Lilleulv, som er tidligere sosialantropologistudent, til å formelig sikle.

Jadeite Cabbage in NPM of Taipei – verdens fineste kål

Videre fant vi et stort rom fullt av snusflasker. Der lærte vi at da snuff (eller tørr snus) kom til Kina oppdaget de fort at klimaet var for varmt og fuktig, så i stedet for snusdåser i europeisk stil ble det laget utsøkt dekorerte flasker i porselen, gull og emalje til å oppbevare tobakken i.

Til slutt var vi innom Qianlong-keiserens kunstsamling. Qianlong-keiseren var keiser i seksti år på 1700-tallet ( altså under Qing-dynastiet) og er den keiseren som har sittet lengst. Hvis det var et maleri i samlingen sin han likte spesielt godt, hadde han for vane å få de keiserlige kunstnerne til å male bildet om igjen, men denne gangen bytte en av de portrettertes ansikter ut med keiserens eget, så Qianlong-keiseren selv kunne være del av sine egne favorittmalerier. Så litt som når folk photoshopper sitt eget hode på muskuløse kjendiskropper, bare at når du er keiseren av Kina blir det ikke sett på som teit.

Utenfor museet finner man også den nydelige Zhishan-hagen, der man kan se gigantiske fisker og bli intervjuet av filmstudenter fra Shida som filmer hverandre mens de filmer utlendinger.

Billettpris: Vanlig billett 160 NTD, halv pris med internasjonalt studentkort
Transport: Ta t-banen til Shilin og bussen ut til National Palace Museum. Det er godt skiltet.

Å flytte til Taiwan midt i tyfonsesongen er kanskje ikke en av mine mest gjennomtenkte idéer.

Turen selv var relativt udramatisk, med mulig unntak av da Lilleulv måtte reddes fra å bli utesperret fra avgangshallen til Gardermoen etter å ha gått til noe han trodde var et røykerom, og da jeg på Heathrow fikk undertøyet mitt inspisert på jakt etter uidentifisert terrorisme. Flyturen fra London tok elleve timer. To Iron Man-filmer, en David Attenborough-dokumentar og hele Cathay Pacifics Debussy-katalog senere landet vi i Hong Kong og så Taipei. Vi tok taxi inn til byen – jeg var trøtt og døste i baksetet hele turen, og gikk dermed glipp av at Lilleulv fikk en ny bestevenn, sjåføren Kiwi, som syntes jeg hadde et vakkert navn som oste av tradisjon og at det er best å ikke gifte seg.

Førsteinntrykk av Taipei.

Men altså, tyfon. Det var først da vi kom fram at vi fikk høre om tyfonvarselet. Tyfon Trami feide heldigvis forbi langt utenfor kysten, men hostellvertinnen vår formante oss til å holde oss hjemme (sammen med alle skoleelever og statsansatte) til det gikk over; det regnet nemlig ganske kraftig ned. Dramatisk introduksjon til Taipei til tross; vi oppdaget at i tyfonsesongen er tyfonvarsel noe man forholder seg til ca. annenhver uke og pleier stort sett kun å bety kraftig regnskyll*.

*men jeg trengte noe dramatisk å skrive om.

Jeg har nå bosatt meg i en del av verden der det går an å få tak i søppelposer med jordbærduft, enhver 7-11 har kopimaskin og tørket tofu er et akseptabelt subsitutt for sjokolade. Jeg og min tongwu har fått oss bolig i Da’an-distriktet, like i nærheten av skolen vi skal gå på. Det er en hyggelig leilighet på 15 ping, en taiwanesisk målenhet som, slik det så hjelpsomt ble beskrevet for meg, er omtrent på størrelse med «to tatami-matter lagt ved siden av hverandre».

Utsikt fra rommet mitt, et eksempel på taiwanesisk sjarm.

Nå, litt om inntrykket mitt om Taipei så langt: jeg tror jeg liker meg her. Det er for det første langt kjøligere enn jeg fryktet det ville bli, bare rundt 30 grader på dagtid. For det andre ble jeg helt satt ut av hvor grønt det er både i og rundt Taipei – på vei inn til byen kjørte vi forbi store, grønne skoger, og bystyret i Taipei har tydelig tatt idéen om treplanting seriøst. Jeg forbinder automatisk «øst-Asia» med «nord-Kina», et ord som øyeblikkelig gir meg assosiasjoner til støvgrått. Dette er selvfølgelig svært urettferdig av meg. Jeg bør nok reise mer.

Vi har selvsagt prøvd ut det lokale kjøkkenet.

Så langt synes jeg generelt at Taipei er vennligere, renere og friskere enn Beijing var, men det kan godt hende at dette bare er stadium 1 av expattilværelsen på et nytt sted (stadium 2 er selvsagt «hvorfor dro jeg hit, alt her er svett og skittent, folka er uhøflige, tianqi bu shufu og driver den ungen og bæsjer på gata-«). Jeg opplever også at folk stirrer mindre enn i Beijing. Dette kan selvsagt ha mange forklaringer – min hostellvertinnes var at «Taiwan har beholdt den autentiske kinesiske kulturen». Jeg vet ikke. Uansett tror jeg at jeg kommer til å få et fint år.