Kategoriarkiv: Taiwan

Taipeibobla

Som sagt har altså Lilleulv og jeg en gulvflate på ca. tretti tatami-matter helt for oss selv, som vi har fylt med en blanding av telysholdere fra IKEA, skolebøker og en wok som var der fra før. Vi har egen vaskemaskin av merket «Fuzzy Logic», toalett med glassdør og null lydisolasjon og en landlord som vi ikke vet hva heter men som vi bare kaller «Yeah Yeah Yeah» fordi det er hans svar på alt vi spør om. Nede i første etasje har vi to vaktmestere; han ene finner stor glede i at vi ikke skjønner hva han sier, og han andre liker å holde lengre debatter om hvorvidt vi er svensker eller russere (han har kommet til det punktet der han aksepterer at jeg er skandinavisk, men nekter å tro at Lilleulv er noe annet enn russisk). Vi bor i fjerde etasje og får dermed litt avslag på husleia (fire er et ulykkestall), og er skvist mellom et storkjøkken, en nattklubb og en gruppe munker. I tillegg har rommet til Lilleulv et slags utstillingsvindu ut mot kjøkkenet.

Denne leiligheten kommer med alle nødvendigheter

Vi er selvsagt superfornøyde.

I tillegg til all denne luksusen har vi bare fem minutters gange til skolen. Dette har gjort sykkel overflødig så langt og får meg til å lure på om jeg trenger det i det hele tatt, noe som selvsagt er stikk i strid med alt jeg tenkte om mitt forestående, syklende liv i Taipei. Men sånn er det altså.

Shida-området er et sånt sjarmerende type strøk, særlig når man kommer seg litt unna hovedveiene, og det er veldig grønt. Der Beijings byplanleggingsplakater i 2010 la vekt på «det harmoniske samfunn», Hu Jintaos kjente catch-phrase, kan veggene rundt Taipeis byggeplasser informere meg om at Taipei ikke bare er en by, men «a forest too».

Dette blir av noen tatt mer seriøst enn av andre

I tillegg bor vi nesten ved siden av Da’an-parken, som visstnok er Taipeis svar på Central Park eller Kensington Gardens (et pent, skjønt noe kompakt svar), der jeg går tur så og si hver dag og ser på gamle folk som utøver tai-chi.

Andre naboer innen fem minutters rekkevidde:

Shida-nattmarkedet, et av Taipeis mest kjente nattmarkeder:

Det virker kanskje ikke så veldig spennende ut fra bildet, men det er grenser for hva man kan forvente av et nattmarked klokka halv tre på ettermiddagen

Minst ti ulike kunstforretninger:

Og selvsagt tre-fire ulike filialer av det kinesiske svar på Vinmonopolet:

7-11: for alle dine baijiu-behov, 24 timer i døgnet

1 svar

Husbråk!

Til å involvere to såpass stille og rolige personen er kollektivet til Lilleulv og meg overraskende bråkete. Det er antakelig fordi vi begge, skjønt kanskje spesielt jeg, har en uheldig tendens til å plukke opp nye instrumenter. Lilleulv har tatt med okarinaen sin, og jeg hadde opprinnelig planer om å plukke opp en ukulele her i Taipei og fortsette (det viste seg at NTNU hadde sin egen ukuleleklubb), men så oppdaget jeg at skolen min tilbød valgfag i klassiske kinesiske instrumenter, altså guzheng, pipa og det jeg går for, erhu; et behagelig bærbart strykeinstrument med en melankolsk tone.

.
Jeg har skrevet om erhu før. Allerede i min første bloggpost fra Beijing i 2010 nevnte jeg at jeg hadde «forelsket meg hodestups i et kinesisk strengeinstrument jeg ikke kan navnet på». Dette instrumentet er altså erhu, «to-streng», kinesisk fiolin, et av de mest kjente kinesiske instrumentene, og jeg har nå fått sjansen til å radbrekke det hver torsdag klokken to til fire.

Kommer snart til et nachspiel nær deg

Så nå sitter jeg og tilbringer ettermiddagene i sofaen hjemme med en aktivitet som for naboen antakelig høres som, for å låne en kjent fiolinklisjé, kattetortur. Vi har ennå ikke fått naboklager, for heldigvis er våre nærmeste naboer kontorlokaler, vennligsinnede munker og barnefamilier som bråker mer enn meg og erhuen min. Så skal jeg gjøre mitt beste for å gjøre lyden mer publikumsvennlig i løpet av året, før jeg tar med instrumentet hjem til Norge; pappa var langt vennligere innstilt til planene mine om å dra på sommerferie til Nord-Korea enn dette musikkprosjektet.

Dermed er det eneste som stanser meg muligheten for at jeg selv knapt vil greie å utstå mitt eget spill. Jeg tror ikke det skal bli et problem heller, med tanke på at dette er favorittvideoen min på YouTube:

«Jurassic Park Theme Song (melodica cover)»

4 svar

Om å flytte til Taipei

Her er noen praktiske opplysninger om reisen vår og de første ukene i Taipei, med håp om at de kan komme noen til nytte:

Reisen: Vi tok SAS-fly til Heathrow, og så Cathay Pacific Airways til Taipei med mellomlanding i Hong Kong. Hong Kong International Airport er veldig stor, og det er lurt å finne gaten fort under mellomlandinga siden man kan være så uheldig å måtte ta tog innad i terminalen. Cathay Pacific hadde god service og ålreite fly men noe suspekt mat. Jeg fikk opprinnelig kun boardingkort til Hong Kong, men siden jeg ville ha dårlig tid i Hong Kong (som ikke ble noe bedre enn at flyet vårt var forsinket) fikk jeg ordnet boardingkort helt frem allerede ved skranken deres i London, som gikk helt fint. Når flyet lander i Taipei er det antakelig lurt å gå rett til visumkontrollskranken, vi stanset for å ta ut penger og havnet dermed bakerst i en veldig saktegående kø – det tok ca. tre kvarter å komme oss gjennom der.

Taxi inn til Taipei sentrum (Zhongshan-distriktet) kostet litt over 1000 dollar, altså 200-300 kr. Vi burde kanskje syntes det var litt suspekt da vi ble huket tak i av en taxidealer og ledet ut bakveien til flyplassen gjennom herretoalettet, men vi endte faktisk trygt og greit opp på hostellet vårt.

Hostell: Hostellet vi bodde på heter Travel Talk Taipei Backpacker Hostel og ligger i Zhongshan-distriktet. Vi var svært fornøyde med oppholdet vår der – det var et ganske sosialt hostell med en blanding av internasjonale studenter og backpackere, og et svært hyggelig og pratsomt vertskap. I tillegg var sengene supermyke, noe jeg ikke forventet i øst-Asia (til sammenlikning er madrassen min i leiligheten like fluffy og ettergivende som en stålbjelke).

Lilleulv benytter seg av den sosiale atmosfæren på hostellet.

Finne bolig: Det er mange måter å finne bolig på i Taipei for studenter. Hvis du drar alene bør du vurdere å benytte deg av studentinternatet. Det er superbillig og du kan få plass på den campusen du har flest timer på, som betyr kort skolevei. I NTNUs tilfelle involverer det også å dele rom med minst tre andre mennesker og soving i køyeseng, så det er rett og slett noe man må vurdere om passer en.

Det andre måten er å finne et allerede eksisterende kollektiv og flytte inn. Selv hvis man ikke har kontakter fra før går dette fint an, bl.a. via Facebook-gruppa Looking for Roommates or Apartments in Taipei and Taiwan, eller ved å spørre rundt når man ankommer. Vi fikk mange mailadresser og lenker av studenter ved hostellet i Taipei som allerede hadde vært der en stund. Det finnes også gode nettsider til dette, f.eks. Tealit og 591.com.tw.

Grunnet dårlig tid og spesifikke ønsker (leie av egen leilighet med to soverom i nærheten av NTNU) endte vi opp med å bruke en eiendomsmegler, Rental Taiwan, som snakker engelsk og var ålreite å jobbe med. Prisen deres var en halv månedsleie, og inkluderer også at vi når som helst kan ringe og plage dem hvis vi har problemer. Dette tilbudet har vi måttet benytte oss av, og de har så langt vært veldig hjelpsomme. Vi betaler tilsammen 27000 taiwanesiske dollar i måneden (26500 er leie, 500 er «management fee» som vi betaler til han vaktmesteren i første etasje vi ikke skjønner bæret av hva sier), som er litt under 3000 kroner i måneden på hver. Selv hostellvertinnen vår mente at dette var en god pris.

Ikke avtal å leie noe usett!

Visum og oppholdstillatelse: Siden jeg skal være her et helt år funker det ikke å sitte her på turistvisum, man må ha såkalt resident visa + Alien Resident Certificate (ARC). Jeg og Lilleulv fikset dette på forskjellige måter. Jeg søkte om resident visa allerede i Norge, som er en mer omfattende prosess enn å søke om turistvisum, og måtte dermed teste meg for syfilis allerede i sommer. Å søke om visum gjør man ved Taiwan Representative Office i Oslo, der de var veldig hyggelige og hjelpsomme og husket meg da jeg kom for å hente visumet mitt etter en uke. Når man så får resident visa og ankommer Taipei har man femten dager på seg til å søke om ARC. ARC er ikke så vanskelig å søke om, du tar med alle papirene dine til National Immigration Agency og står i kø en stund, og så drar man tilbake etter rundt to uker og henter oppholdstillatelsen sin – ferdig! Så jeg var ferdig med alt papirstyret for oppholdet mitt her i Taipei allerede i midten av september.

Lilleulv på sin side søkte om turistvisum i Norge. Han må dermed søke om resident visa etter å ha vært i Taipei i fire måneder, som involverer hele legeundersøkelsen og papirmølla som jeg gikk gjennom i Oslo i sommer, for så å søke om ARC. Hvis man bare skal være i Taipei i ett semester går det an å komme inn på turistvisum og så be om å få dette forlenget, og da slippe resident visa og ARC, men hvis man skal være her i over et halvt år er det ingen vei utenom (som jeg vet om).

Spoiler: Jeg hadde ikke syfilis.

4 svar

Andeegg og øl

Mange sliter med å skille mellom fastlands-Kina og Taiwan. Jeg har det motsatte problemet; jeg ser på dem som to så adskilte enheter – dette er forøvrig også en dårlig idé – at jeg et øyeblikk ble direkte overrasket da jeg innså at de feirer midthøsfestivalen her i Taiwan også. Og hvorfor skulle de ikke det? Midthøstfestivalen (中秋节, Zhōngqiūjié), også kalt Månefestivalen, er tross alt en av de tradisjonelle festivalene som feires flere steder i øst-Asia, ikke bare fastlands-Kina, og er altså ikke et KKP-påfunn. Midthøstfestivalen blir stort sett feiret i september (den 15. dagen av den 8. måneden i månekalenderen, så 19. september i år) og er både en høsttakkefest, en tradisjonell religiøs feiring og en feiring av familie og gjenforening.

Her er greia:

Hvis du vil ha mer info kan du ta en titt på Tumblr-bloggen Fuck Yeah Chinese Myths, som har laget en liten samling med historier om midthøstfestivalens opprinnelse, med oppsummeringer av historien om Hou Yin og Chang-e, kaninen i månen, Wu Gang, hvorfor kineserne spiser månekaker og hvorfor de titter på månen. Evnt. kan du ta en titt på den norske Wikipedia-artikkelen om midthøstfestivalen.

Månegudinnen Chang’e, tegnet av Shi Yu

Lilleulv og jeg måtte jo feire dette på et vis, for sånt gjør man jo når man er sinofil (evnt. bor i Taipei og har langhelg). Jeg kikket opp på månen på et tidspunkt siden det er meningen at familiemedlemmer som er langt fra hverandre skal se opp og huske at man ser på den samme månen, men så kom jeg på at jeg hadde glemt å nevne dette for noen hjemme, så jeg ser helst til at dere der hjemme i Oslo titter på månen i kveld. Og slekta nordpå også, jeg tror ikke dere har midnattssol lenger nå så dere har ingen unnskyldning til å ikke gjøre det.

Uansett, vi skulle feire. På onsdag kom vi på at trass i å ha bodd her i en måned har vi ennå ikke kjøpt ordentlig kinesisk løsvektste. Jepp, jeg hører deg gispe der borte, Xiao Long, men sånn er det altså – te var på en liste med ting vi ennå ikke har ordnet, en hel måned ute i oppholdet; en liste delt med bl.a. gafler og varmtvann i dusjen. Så vi fikk kjøpt te – jasminte til meg og oolong til Lilleulv, og vi lærte å rulle høye kopper mellom hendene av en fyr med en gigantisk fisk i et altfor lite akvarium. Jeg skal ta bilder neste gang jeg drar dit.

Så skulle vi ha øl, som forsåvidt var enkelt nok, skjønt da jeg gikk og kjøpte øl på 7-11 fikk jeg denne på kjøpet:

Utveksling er minst 50% forvirring

Så måtte vi selvsagt ha månekaker. Ingen av oss synes månekaker er sånn superdigg (de er… litt tunge), men månekaker må man ha. Vi kjøpte den billigste boksen med månekaker vi fant, og vi antar at det er en blanding av kaker med andeegg-fyll og kaker med rød bønne-fyll, men vi har selvsagt ikke peiling.

Alle som har smakt en vet at det største mysteriet med månekaker er hvordan de har greid å putte så mye mat inn i en så liten kake. Vi orket bare én hver.

2 svar

Mandarin Training Center

Så nå er jeg tilbake i øst-Asia.

obviously

Jeg startet på skolen for to uker siden. Dette involverte en omfattende men likevel enkel registreringsprosess med en del papirutfylling, der jeg fikk bekreftet at de i den kinesisktalende delen av verden verdsetter andre egenskaper enn hjemme:

magi

Jeg endte opp med å ikke krysse av på noe, forresten. Jeg spiller litt piano og er egentlig ikke så verst til å prate foran folk, men jeg visste at hvis jeg ikke passet meg ville jeg garantert bli meldt opp i en talentkonkurranse. Taiwan kan umulig være så forskjellig fra Kina.

Mandarin Training Center er senteret for kinesiskundervisning for utlendinger og ligger under NTNU, men kjører litt sin egen greie. Opplegget der er helt forskjellig fra noe jeg har vært borti før og jeg er superbegeistret, for jeg får studiepoeng av å se på kung fu-flicks og den taiwanesiske versjonen av Days of Our Lives. Det er nemlig sånn at full studiemengde er femten timer i uka, men vi får bare ti timer vanlig språkundervisning. De resterende fem uketimene må vi få til selv, ved å gå til klasser som involverer alt fra TV-dramaer og faget «Let’s Sing in Chinese!» til konversasjonsklasser og idiomforklaringer, eller via egne studier på lesesal eller språklab. Man kan også ta mer aktivitetsbaserte valgfag ved siden av, av typen klassiske kinesiske instrumenter, tai-chi, kinesisk kokekunst og kalligrafi. Dessuten kan man få opptil en halvtimes privatundervisning med lærer hver uke.

Beida hadde Mao, MTC har Konfutse

Læreren min, Yan-laoshi, er akkurat den rette blandingen av morsom, avslappet, hyggelig og superskummel som en lærer helst bør være. Klassen min består av ti stykker, hvorav de fleste er asiatere og derfor enklere å kommunisere med på mandarin enn på engelsk – vi har to japanere, to koreanere, en indoneser, en kambodsjaner, en franskmann, en amerikansk-kineser og meg. Folk er også i ulike aldre; den yngste er 18, den eldste er… vel, eldre enn meg, og jeg må innrømme at jeg fryktet å havne som eldst i en klasse av folk rett fra videregående (ikke at det er noe galt med folk rett fra videregående, altså, men litt variasjon er sunt).

Kinesisktimene varierer antakelig fra lærer til lærer. Jeg opplever at timene er veldig muntlig baserte, og hvis jeg skal sammenlikne det med fagene på Beida likner det mer på kouyu enn hanyu. Det er greit, jeg forsøker å supplementere min litterære oppfostring med å lese Twilight-serien. På kinesisk, altså, noe som gjør den både utfordrende og lærerik*. Og selv om timene er veldig muntlige, har vi to diktater, en innlevering og en timelang prøve for hvert kapittel, som tar ca. en uke å gå gjennom.

*Hum.

Jeg er for øyeblikket et sted på intermediate-nivå, antakelig noe lavere enn jeg kunne havnet hvis jeg hadde gått på skole på fastlandet, men det er greit, for vi skal ha ny plasseringsprøve i slutten av november og mellomtiden skal jeg venne meg til å skrive og lese tradisjonelle tegn framfor forenklede, og enda viktige, venne meg til å kommunisere på mandarin igjen.