Jeg hadde ikke noen spesiell kjennskap til mandopop før jeg begynte med kinesisk, og jeg tviler på at jeg er noe særtilfelle. Derfor har jeg bestemt meg for å legge ut noen av de bidragene til mandopop som er så kjente at selv jeg har fått dem med meg. Det er for dere der hjemme, ikke for eventuelt Kina-kyndige som skulle stikke hodet innom og bare: «Særr liksom, denne sangen er jo sånn hundre år gammel.»
Mandopop er en gren av c-pop (kinesisk popmusikk), og er ganske enkelt pop som synges på mandarin – og for å klargjøre det med en gang: mandarin er en talt dialekt (uansett hva Dan Brown prøver å få deg til å tro), brukes som dagligspråk i nord og læres på skolene over resten av Kina.
Her er sangen som introduserte meg til mandopop. Gjenganger på karaoke, selv om alle bare kan én linje (gjett hvilken). Skal gaules.
Etter lørdagsturen gjorde vi litt forskjellige ting, som å dra på markeder, på akrobatshow og til Sommerpalasset. Siste kvelden gjorde dro vi for å se på pekingopera – nok en obligatorisk aktivitet hvis du er kulturinteressert og skal være i Beijing i mer enn noen få dager.
Nå, la oss bare få det klart med en gang: Pekingopera er en tilvenningssak. Og jeg har inntrykket av at det ikke er noe du enten elsker eller hater; folk flest jeg har pratet med synes bare det er småsært. Pekingopera involverer sang, dans, akrobatikk og kampsport, men sangstilen er antakelig det første man legger merke til. Her er et eksempel, la oss se hva du synes:
Jeg liker pekingopera – vel, kanskje ikke hver helg. Og det er ikke nødvendigvis for sangen alene jeg liker det. Jeg liker å se på pekingopera. Framfor alt liker jeg alle de små detaljene – en håndbevegelse, et blikk, noen skritt, et flagrende erme. Jeg liker å sitte og gruble på hva alle de små symbolene betyr – for strengt tatt vet jeg jo ingenting om kunstformen. Og jeg liker kampscenene:
Det er kanskje ikke alltid historiene jeg liker det for. Noen av dem er selvsagt fine, men det er også en del jeg føler er litt… raskt slengt sammen. Skjønt, det kan selvsagt bare være brosjyren jeg fikk som ikke beskrev det helt bra. Ta f.eks. beskrivelsen av den (har jeg hørt) berømte pekingoperaen Crossroads:
Ren Tanghui spent one night at an inn located at the Crossroads. Due to misunderstanding, the Innkeeper fought with him in the dark. Eventually they realized it was just a misunderstanding.
(det er fantastisk hvor lite interessant man kan få ting til å høres ut med lite nok plass – og så avslører de jo slutten, da, makan altså)
Potensielle operasangere starter svært tidlig med treningen. Først begynner de på akrobatikken, så sang og symbolske bevegelser. Det er riktig imponerende hvor lett de kan få det til å se ut:
