Kategoriarkiv: Musikk

Et gjensyn med 那个那个老外


Xiao Ou/Erik Okkenhaug, Kinas antakelig beste norske rapper, ga nettopp ut sitt første album, «那个那个老外», bokstavlig talt «Utlendingen» eller «Den utlendingen», hvis låt som bærer samme tittel var en hit blant klassekameratene mine for et par år siden.

Jeg skal ikke late som jeg kan noe om hiphop; for min del var det vel «nordmann gjør ting på kinesisk»-vinkelen som var interessant, men jeg har hørt gjennom albumet og syntes det var fengende. Albumet kan du bl.a. finne på Spotify, og her er et intervju med Xiao Ou fra 2011, og en nyere artikkel om utgivelsen.

Skriv en kommentar

Østen er rød


Blant de ikke så rent få kunstformene som fikk en makeover under Kulturrevolusjonen finner vi pekingopera, som ble sett på som føydalistisk og borgerlig. Løsningen var nye operaer, og resultatet ble seks operaer og to balletter, organisert av Maos ambisiøse kone Jiang Qing. I tillegg har vi denne filmen, Østen er rød, som er et «sang-og-dans-epos», eller ganske enkelt en musikal.

Østen er rød (Dongfang hong) beskriver den kinesiske revolusjonens historie, og hadde premiere i 1964. Den nesten to timer lange filmen er et ypperlig innblikk i Kulturrevolusjonens kunst/propaganda, og den har engelske undertekster. Jeg lover at den er fascinerende.

(hvis du ikke synes det er så farlig med undertekster og sånn kan du se en versjon med noe høyere kvalitet her)

Skriv en kommentar

Pyongyang Style

Beklager tittelen. Jeg bare måtte.

I dag fikk foreleseren i Pop and Politics meg til å innse at selv om jeg har skrevet opptil flere ganger om k-pop, Sør-Koreas store stolthet, har jeg ikke viet noe spalteplass til nordkoreansk popmusikk. Jeg tar selvkritikk, men til mitt forsvar har det aldri falt meg inn at Nord-Korea har en popmusikkindustri.

Selvfølgelig har de det, og i dag vil jeg dele min nyervervede innsikt med dere.

Med popmusikk mener jeg bokstavlig talt populærmusikk, altså musikk som er populært blant folk flest, og ikke nødvendigvis den distinkte stilen som er kjent som pop i Vesten. Og når jeg sier populært blant folk flest, så er det mest fordi de ikke har så mye valg. Nord-Korea har nemlig bare to popband. Det ene heter Pochonbo Electric Ensemble (PEE), som nærmer seg 200 album, og det andre heter Wangjaesan Light Music Band.

Nordkoreansk musikk er visst også tungt påvirket av den japanske sjangeren enka. Jeg lover at en dag skal jeg finne ut hva enka egentlig er for noe.

Vi starter friskt med Pochonbo Electric Ensembles store hit «No Motherland Without You»:


Vi fortsetter litt lettere med «Don’t Ask My Name», som er myk og romantisk men fortsatt får frem hva som er viktig i livet, og som til og med har musikkvideo:


(Du kan få engelsk tekst ved å trykke på «Filmtekster»-knappen nederst)

Apropos jernbane. Her kommer Wangjaesan Light Music Bands optimistiske «Youth is Express Train», som høres ut som den burde vært kjenningsmelodien til et TV-program:


Og til slutt, tilbake til PEE med «Reunification Rainbow». Denne nyan cat-versjonen var den eneste med undertekster, er jeg redd. Ikke at jeg forstod så mye av den uansett:


Nyt det med en viss akademisk distanse.

PS: Hvis du vil se mer, kan du bl.a. se på denne. Den er morsom mest fordi professoren min i Pop and Politics ble kasta ut av en nordkoreansk restaurant fordi han digget den på en litt for useriøs måte. Ellers har du flere sanger her og her.

Skriv en kommentar

Et musikalsk innslag

I dag hadde jeg min første forelesning i faget Pop and Politics in East Asia, som er morofaget mitt i år og som gir meg muligheten til å si at jeg har studiepoeng i k-pop (som jeg faktisk har skrevet litt om tidligere). Jeg ble litt bekymret da jeg stod på gangen før timen og oppdaget at mesteparten av de jeg stod sammen med var i gang med mastergrad i musikkvitenskap, men jeg tror likevel dette skal gå bra.

Omtrent det første som skjedde var dette:

Foreleser: Så, k-pop. Pop fra Sør-Korea. Er det noen koreanere her?
*en student rekker opp hånden*
Foreleser: Bare én? Ok, hvor i Korea er du fra?
Student: …Gangnam.

For en icebreaker! Studenten fortalte litt om Gangnam og hva man gjør der (kort oppsummert: shopping og festing), og så snakket vi om Gangnam Style en stund og kom fram til at den egentlig ikke er særlig representativ for k-pop generelt. Den er litt for morsom. I tillegg fikk vi vite at Gangnam Style har mange elementer fra den japanske sjangeren enka. Jeg kan ingenting om enka, så jeg gikk på YouTube og fant denne sangen, men kan fortsatt ikke egentlig uttale meg om forbindelsen til Gangnam Style.

Andre ting jeg lærte:
– Sang er en veldig sosial greie i øst-Asia, spesielt i Sør-Korea, og hvis du ikke blir med og synger på karaoke ødelegger du hele festen.
– Vestlige musikkforskere fokuserer veldig mye på kinesisk rock og undergrunn fordi det folk egentlig hører på i Kina, nemlig klissete ballader, er kjedelig å forske på.
– Copyright-lovverket i Kina er litt uklart. Ja, det sjokkerte meg også.
– Sangene til Girls Generation har egentlig ikke så mye politisk innhold.
– Koreansk slagverk er veldig bråkete. Dette var ikke noe foreleseren nevnte, men noe jeg fikk med meg fordi noen hadde koreansk slagverk-time i klasserommet ved siden av.

Så hørte vi på en koreansk hip-hop-låt om nudler.

Dette innlegget har ingen punchline, så her har dere London-versjonen av Gangnam Style som en bekjent viste meg for et par uker siden.


(for dere som har bodd under en popkulturell stein i sommer: her er originalversjonen)

Skriv en kommentar
Side 2 av 4123...Siste »