豫北叙事曲
Ballad of North Henan Province
Fremført av Yu Hongmei på erhu.
Her er noen praktiske opplysninger om reisen vår og de første ukene i Taipei, med håp om at de kan komme noen til nytte:
Reisen: Vi tok SAS-fly til Heathrow, og så Cathay Pacific Airways til Taipei med mellomlanding i Hong Kong. Hong Kong International Airport er veldig stor, og det er lurt å finne gaten fort under mellomlandinga siden man kan være så uheldig å måtte ta tog innad i terminalen. Cathay Pacific hadde god service og ålreite fly men noe suspekt mat. Jeg fikk opprinnelig kun boardingkort til Hong Kong, men siden jeg ville ha dårlig tid i Hong Kong (som ikke ble noe bedre enn at flyet vårt var forsinket) fikk jeg ordnet boardingkort helt frem allerede ved skranken deres i London, som gikk helt fint. Når flyet lander i Taipei er det antakelig lurt å gå rett til visumkontrollskranken, vi stanset for å ta ut penger og havnet dermed bakerst i en veldig saktegående kø – det tok ca. tre kvarter å komme oss gjennom der.
Taxi inn til Taipei sentrum (Zhongshan-distriktet) kostet litt over 1000 dollar, altså 200-300 kr. Vi burde kanskje syntes det var litt suspekt da vi ble huket tak i av en taxidealer og ledet ut bakveien til flyplassen gjennom herretoalettet, men vi endte faktisk trygt og greit opp på hostellet vårt.
Hostell: Hostellet vi bodde på heter Travel Talk Taipei Backpacker Hostel og ligger i Zhongshan-distriktet. Vi var svært fornøyde med oppholdet vår der – det var et ganske sosialt hostell med en blanding av internasjonale studenter og backpackere, og et svært hyggelig og pratsomt vertskap. I tillegg var sengene supermyke, noe jeg ikke forventet i øst-Asia (til sammenlikning er madrassen min i leiligheten like fluffy og ettergivende som en stålbjelke).
Finne bolig: Det er mange måter å finne bolig på i Taipei for studenter. Hvis du drar alene bør du vurdere å benytte deg av studentinternatet. Det er superbillig og du kan få plass på den campusen du har flest timer på, som betyr kort skolevei. I NTNUs tilfelle involverer det også å dele rom med minst tre andre mennesker og soving i køyeseng, så det er rett og slett noe man må vurdere om passer en.
Det andre måten er å finne et allerede eksisterende kollektiv og flytte inn. Selv hvis man ikke har kontakter fra før går dette fint an, bl.a. via Facebook-gruppa Looking for Roommates or Apartments in Taipei and Taiwan, eller ved å spørre rundt når man ankommer. Vi fikk mange mailadresser og lenker av studenter ved hostellet i Taipei som allerede hadde vært der en stund. Det finnes også gode nettsider til dette, f.eks. Tealit og 591.com.tw.
Grunnet dårlig tid og spesifikke ønsker (leie av egen leilighet med to soverom i nærheten av NTNU) endte vi opp med å bruke en eiendomsmegler, Rental Taiwan, som snakker engelsk og var ålreite å jobbe med. Prisen deres var en halv månedsleie, og inkluderer også at vi når som helst kan ringe og plage dem hvis vi har problemer. Dette tilbudet har vi måttet benytte oss av, og de har så langt vært veldig hjelpsomme. Vi betaler tilsammen 27000 taiwanesiske dollar i måneden (26500 er leie, 500 er «management fee» som vi betaler til han vaktmesteren i første etasje vi ikke skjønner bæret av hva sier), som er litt under 3000 kroner i måneden på hver. Selv hostellvertinnen vår mente at dette var en god pris.
Ikke avtal å leie noe usett!
Visum og oppholdstillatelse: Siden jeg skal være her et helt år funker det ikke å sitte her på turistvisum, man må ha såkalt resident visa + Alien Resident Certificate (ARC). Jeg og Lilleulv fikset dette på forskjellige måter. Jeg søkte om resident visa allerede i Norge, som er en mer omfattende prosess enn å søke om turistvisum, og måtte dermed teste meg for syfilis allerede i sommer. Å søke om visum gjør man ved Taiwan Representative Office i Oslo, der de var veldig hyggelige og hjelpsomme og husket meg da jeg kom for å hente visumet mitt etter en uke. Når man så får resident visa og ankommer Taipei har man femten dager på seg til å søke om ARC. ARC er ikke så vanskelig å søke om, du tar med alle papirene dine til National Immigration Agency og står i kø en stund, og så drar man tilbake etter rundt to uker og henter oppholdstillatelsen sin – ferdig! Så jeg var ferdig med alt papirstyret for oppholdet mitt her i Taipei allerede i midten av september.
Lilleulv på sin side søkte om turistvisum i Norge. Han må dermed søke om resident visa etter å ha vært i Taipei i fire måneder, som involverer hele legeundersøkelsen og papirmølla som jeg gikk gjennom i Oslo i sommer, for så å søke om ARC. Hvis man bare skal være i Taipei i ett semester går det an å komme inn på turistvisum og så be om å få dette forlenget, og da slippe resident visa og ARC, men hvis man skal være her i over et halvt år er det ingen vei utenom (som jeg vet om).
Spoiler: Jeg hadde ikke syfilis.
To reportasjer – en fra 2011 og en oppdatering fra 2013 – om Kinas såkalte «spøkelsesbyer»: nye storbyer som blir bygd opp fra grunnen av for så å bli stående tomme. Dette utgjør en del av et noe paradoksalt problem: på den ene siden er det et stor etterspørsel etter boliger i urbane strøk, men på den annen side er det bydeler og hele byer som blir stående tomme fordi de er for dyre for folk som trenger dem, og uten folk er det også lite grunnlag for arbeidsplasser på disse stedene.
Blant stedene de besøker finner vi Ordos (Indre Mongolia), en storby så tom at den er blitt et turistmål, New South China Mall (Dongguan, Guangdong-provinsen), verdens største kjøpesenter som stort sett står tom, og Tianducheng (Zhejiang-provinsen), en forsøksvis replika av Paris med brosteinsboulevarder, vakre europeisk-inspirerte boliger og sitt helt eget Eiffeltårn.
.
Mange sliter med å skille mellom fastlands-Kina og Taiwan. Jeg har det motsatte problemet; jeg ser på dem som to så adskilte enheter – dette er forøvrig også en dårlig idé – at jeg et øyeblikk ble direkte overrasket da jeg innså at de feirer midthøsfestivalen her i Taiwan også. Og hvorfor skulle de ikke det? Midthøstfestivalen (中秋节, Zhōngqiūjié), også kalt Månefestivalen, er tross alt en av de tradisjonelle festivalene som feires flere steder i øst-Asia, ikke bare fastlands-Kina, og er altså ikke et KKP-påfunn. Midthøstfestivalen blir stort sett feiret i september (den 15. dagen av den 8. måneden i månekalenderen, så 19. september i år) og er både en høsttakkefest, en tradisjonell religiøs feiring og en feiring av familie og gjenforening.
Her er greia:
Lilleulv og jeg måtte jo feire dette på et vis, for sånt gjør man jo når man er sinofil (evnt. bor i Taipei og har langhelg). Jeg kikket opp på månen på et tidspunkt siden det er meningen at familiemedlemmer som er langt fra hverandre skal se opp og huske at man ser på den samme månen, men så kom jeg på at jeg hadde glemt å nevne dette for noen hjemme, så jeg ser helst til at dere der hjemme i Oslo titter på månen i kveld. Og slekta nordpå også, jeg tror ikke dere har midnattssol lenger nå så dere har ingen unnskyldning til å ikke gjøre det.
Uansett, vi skulle feire. På onsdag kom vi på at trass i å ha bodd her i en måned har vi ennå ikke kjøpt ordentlig kinesisk løsvektste. Jepp, jeg hører deg gispe der borte, Xiao Long, men sånn er det altså – te var på en liste med ting vi ennå ikke har ordnet, en hel måned ute i oppholdet; en liste delt med bl.a. gafler og varmtvann i dusjen. Så vi fikk kjøpt te – jasminte til meg og oolong til Lilleulv, og vi lærte å rulle høye kopper mellom hendene av en fyr med en gigantisk fisk i et altfor lite akvarium. Jeg skal ta bilder neste gang jeg drar dit.
Så skulle vi ha øl, som forsåvidt var enkelt nok, skjønt da jeg gikk og kjøpte øl på 7-11 fikk jeg denne på kjøpet:
Så måtte vi selvsagt ha månekaker. Ingen av oss synes månekaker er sånn superdigg (de er… litt tunge), men månekaker må man ha. Vi kjøpte den billigste boksen med månekaker vi fant, og vi antar at det er en blanding av kaker med andeegg-fyll og kaker med rød bønne-fyll, men vi har selvsagt ikke peiling.
Alle som har smakt en vet at det største mysteriet med månekaker er hvordan de har greid å putte så mye mat inn i en så liten kake. Vi orket bare én hver.