I dag deltok jeg i et forskningsprosjekt holdt av studenter ved Institutt for kinesisk som andrespråk ved universitetet her for litt kaffepenger. Det endte opp med å bli merkelig.
Jeg ble satt i et rom foran en datamaskin. «Først kommer vi til å la deg lytte til en kinesisk setning,» sa de. «Så viser vi deg et lite animasjonsklipp, og så vil vi at du skal beskrive det du så med en setning.» Enkelt nok.
Så kom den første setningen.
«Lærer Lin drepte en student.»
En animasjon av en hund som løper rundt et tre.
«Frøken Wang driver med selvskading.»
En elefant løfter en liten fugl med snabelen.
«Sønnen hans er død.»
En liten jente gir en blomsterbukett til læreren sin.
«Lille Yang tok selvmord.»
En gutt blir skremt til tårer av en tiger.
«Han var i en bilulykke.»
En kanin med et sadistisk smil holder en fugl som prøver å flykte.
«Du blør.»
En giraff tråkker på noe ukjent i mørket.
Det hele tok en halvtime. Så fikk jeg femti kroner, takket og gikk.
Forskning.
Oi, shit! For en kombinasjon!
Forrige gang jeg var med på et forskningsprosjekt måtte jeg styrte lunken brus og svare på spørsmål om innvandring / folkegrupper om hverandre. Og en reaksjonstest som gikk ut på ulike kombinasjoner av å plassere negative/postive ord på samme side som norske/muslimske navn. Man føler seg ikke så høy i hatten når man skal trykke på samme tast når muslimske navn eller negative ord dukker opp på skjermen.
En annen gang fikk jeg beskrivelser av 10 ulykker hvor jeg selv skulle oppgi antall døde og skadde.
…hm.
Jeg lurer på om disse metodene er noe forskerne finner på selv underveis eller om det er en del av en lang tradisjon av akademiske metoder som gir null mening for testobjektene.