Dette er historien om mitt møte med politiet i Beijing. Del 1 finner du her.

Men så kom den andre joviale politimannen tilbake, og vi dro Beijing rundt.

Ok, da, kanskje ikke Beijing rundt. Men vi dro helt til Zhongguancun, ti minutter unna. Jeg syntes, og synes fortsatt, at det var temmelig rart at de som bodde i Huaqingjiayuan måtte dro helt til Zhongguancun politistasjon, når det lå en fullstendig brukbar en på Wudaokou.

Menmen. Vi kom jo fram til slutt. Politistasjonen lå stor, truende og inngjerdet foran oss på et avskjermet område, og jeg ble loset inn på et dårlig belyst venterom. Der rakk jeg akkurat å sette meg ned to sekunder før jeg ble dratt inn i et nettverk av korridorer, og til slutt inn på et kontor. Der var det tre menn, hvorav en var med bart. Jeg ble plassert i en stol, og mannen med bart åpnet munnen, lukket den igjen, og han og en av de andre styrtet ut.

Jeg ble sittende igjen med den siste fyren, og en fjerde politimann, oppdaget jeg, som lå i en køyeseng i hjørnet med Ole Brumm-pledd. Han snorket. Den siste fyren så på meg. Jeg så på ham. Han gikk ut han også. Det skal ikke være så lett.

Etter nok en runde med noen minutter kom den bebartede politimannen tilbake, satte seg ned og så på meg med klandrende blikk – det å hale ut kinesisk av en laowai var tydeligvis ikke hans idé om en ideell ettermiddag – og spyttet ut noen ord. Han snakket Beijing-dialekt. Tykk, bred Beijing-dialekt. Skikkelig tykk Beijing-dialekt.

Språkleksjon! Har du noensinne hørt Beijing-dialekt? Det er der de tykke r-endelsene kommer fra. Talespråket jeg studerer er standard mandarin, eller putonghua, som jeg synes er rent og fint. Så drar jeg til Beijing og plutselig er det r-endelser overalt. Ta ordet «i morgen», for eksempel. På standard mandarin er det mingtian – uttales ming-tienn. På skikkelig Beijing-dialekt mingr – uttales «mjæær». Jeg og den bebartede politimannen (BP) hadde et kommunikasjonsproblem.

Omtrent sånn her gikk dette:

BP: Rrrrr?

Jeg: Unnskyld?

BP: Rrrrrrrææ?

Jeg: …kan du si det en gang til?

BP: Vrrrææærrr?

Jeg: Beklager, kinesisken min er så dårlig, kan du snakke litt saktere?

BP: …Hva har skjeddrrr?

Gjenta omtrent ti ganger, bare endre siste replikk.

BP: Rrrrrrrrrarrrng?

Jeg: Unnskyld?

BP: Hva ble stjåletrr?

Jeg: iPod.

BP: …iPhonr?

Jeg: iPod. Musikk.

BP: Hva?

Jeg: …Musikkrr?

BP: Ah, javisst.

Det skal nevnes at jeg ikke er en gigantisk fan av Beijing-dialekt.

Uansett, etter en del om og men fikk han registrert meg og skrevet ned hva jeg savnet, og så spurte han om jeg kanskje trengte et papir til å gi til forsikringsselskapet. Etter at jeg brukte noen minutter på å skjønne hva han sa, sa jeg meg enig. Faktisk var det nøyaktig det jeg hadde kommet for. Den bebartede politimannen rynket pannen og så ned i papirene, før han skriblet ned en adresse med en skrift enhver lege ville misunnet. «Dra hit,» sa han. «De kan gi deg papirer.» Han så ned på lappen. «Hvis du lurer på dette tegnet, er det margfrng,» sa han raskt. «Ha det.»

Han viftet meg ut av kontoret sitt. Jeg gikk meg litt bort en stund, før jeg fant utgangsdøra, som selvsagt var låst og jeg måtte banke på den i fem minutter før noen slapp meg ut. Etter å ha gått en stund fant jeg en taxi. Jeg ga ham lappen, men han skjønte ikke skriften. «Hva er dette tegnet her for noe?» spurte han meg. «Hva, jeg vet da ikke,» svarte jeg. «Det er du som er kineseren.»

Heldigvis hadde politimannen klort et noenlunde lesbart telefonnummer ned på papirlappen også, og etter en liten ringerunde fant vi ut at de hadde stengt for dagen og at jeg burde komme tilbake i morgen isteden. Taxisjåføren kjørte meg hjem til Wudaokou.

Fortsettelse følger, for ekstra dramatikk, evnt. fordi jeg ikke har skrevet resten ennå.