En av tingene man oppdager når man kommer hjem fra Kina er at det ikke er vanlig at folk i Norge vet hva et ‘koreanerskjørt’ er. Eller konseptet k-pop. Eller at Sør-Korea i bunn og grunn er skikkelig, skikkelig kult, selv om koreanerne selv kanskje ikke er favorittfolket til kineserne. De kommer til Kina, jobber og blir sett ned på.
La meg dele det jeg vet om Sør-Korea.
Korea = mye bein
Korea = mange farger
Korea = kule synkronmovez
Dette her er selvfølgelig fullstendig awesome og jeg skjønner ikke hvorfor du ser så rart på meg nå.
Det er visst ikke bare familie og de som får pushet den på seg via Facebook-oppdateringer som leser bloggen min. Av og til kommer det folk via søkemotorer. De fleste ser ut til å være vordende Kina-farere; flest av alle har søkt på fraser som «den forbudte by», «sommerpalasset» og liknende. En god del har også kommet innom fordi de er interessert i kopping og skraping, noe som har gjort posten So sexy it hurts til min mest besøkte noensinne (det var også den posten vedkommende som søkte på «sexy bilder av meg» fant). Folk har også kommet inn via søkeordene «føles at huden på ryggen er for liten», «liker du kinesisk fondue» og «kineser er egentlig ikke lav». Helt normalt, skjønt jeg ikke kan huske å ha skrevet noe om det siste temaet.
Men det at noen fant bloggen min ved å google «jo hardere jo bedre!» fikk meg til å stusse litt. Håper vedkommende fant det han/hun lette etter.
Xiao Wang: alltid først ute med gammelt nytt! (hvis det hjelper noe skrev jeg mesteparten av dette for en god stund siden, jeg bare glemte å poste det)
Det nærmer seg en måned siden jordskjelvet utenfor den japanske kyst. En av japanerne jeg gikk i klasse med i Beijing sendte meg denne for to-tre uker siden. Han og en britisk tongxue lagde den etter tsunamien i Japan.
Da jeg begynte å bli klar over omfanget av katastrofen i Japan, var noe av det jeg var mest spent på nettopp Kinas reaksjon. Kina og Japan er jo som kjent ikke akkurat bestevenner. Det gledet meg derfor at statsminister Wen Jiabao raskt kondolerte, og at det ble sendt et kinesisk redningsteam til de rammede områdene.
Hvis man ser på ulike kinesiske diskusjonsfora er reaksjonene blant folket dog mer blandet. ChinaSmack, en nettside dedikert til kinesisk internettkultur, presenterte artikkelen 2011 Japan Sendai Earthquake, Chinese Netizen Reactions, med oversatte reaksjoner fra kinesiske nettfora.
Yajun oppsummerte det kanskje best – «The Sino-Japanese Relationship: It’s Complicated». Den første posten fortalte meg: «Because its Japan, I’m so happy». Videre stod det skrevet «Good!! Excellent…» og «Good that they died, best if all of them died.»
For dere som fortsatt tror at Kina og Japan har samme forhold som Norge og Sverige, tro om igjen.
«Innocent?? Are you sure you are saying this word? You say innocent, then how innocent were the hundreds and thousands of people that were killed by Japanese?»
Mye tyder på at 2. verdenskrig for mange er den såreste hendelsen i verdenshistorien. Det kan også forklare reaksjonene til enkelte amerikanere som anså den japanske tsunamien for å være guddommelig hevn for Pearl Harbor. Det gjør meg trist. Selv om jeg har et rimelig pessimistisk menneskesyn, holder det meg ikke fra å bli sjokkert over skadefryden mennesker kan vise over andres ulykke. Skadefryd og uvitenhet er ikke tiltrekkende personlighetstrekk.
Og da er det også godt å kunne lese kinesiske kommentarer av typen «The era of resisting the Japanese has already passed. Stop gloating at others’ misfortunes. No matter what, the Japanese are also people!!» og «First, I hope there isn’t too much damage. Second, I really regret seeing some people taking pleasure from this disaster. Third, the Japanese are surprisingly calm and orderly when facing an earthquake.». Det ser ut til at fornuftige medmennesker er jevnt fordelt utover kloden, de også.
For en tid tilbake fikk jeg kinapakkene mine, altså de pakkene med ting jeg sendte hjem før jul. Xiao Long tagg om å få være med da jeg åpnet dem; hun begrunnet det med spenningen som lå i å oppdage alle de rare tingene man pakket ned for to måneder, som man nå ikke en gang husket.
Blant disse lå stempelutskjæringsmaterialene mine. Det har seg nemlig slik at fordi jeg er så fantastisk kul havnet jeg midt i oktober på et kveldskurs i stempelutskjæring, og økte dermed elevtallet til tre. Beida tilbyr tydeligvis diverse kveldstimer i kunstfag, bl.a. kalligrafi, musikk – og stempelutskjæring. Det var kanskje ikke det jeg forestilte meg at jeg kom til å tilbringe torsdagskveldene med før jeg dro til Beijing, men det hadde seg sånn at favorittamerikaneren min sitt program krevde at hun hadde et kunstfag (en del stiligere enn UiO sitt krav, som var yuedu-faget). Hun fortalte meg om dette, og jeg tagg til jeg fikk være med.
Det var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg kom hjem hver torsdag kveld med steinstøv på klærne, dype groper i fingrene og skjelvende hender. Men det var greit, for jeg var den kuleste kid’en i yuedu-timene på torsdagene, der jeg satt med posen med steinene, blekket og verktøyet. Jeg var awesome.
Og det var jo egentlig ganske gøy. Jeg kjøpte til og med ekstra steiner og bedre blekk, sånn i tilfelle jeg skulle ha et behov for å skjære mer etter at jeg kom hjem. Jeg har ikke fått det ennå, men man vet jo aldri.
Det tredje stempelet jeg lagde. Jeg er født i slangens år. Jeg syntes synd på han ene i klassen min, hvis fødselsår var tigerens.
De fleste kinesiske segl involverer gammeldagse tegn som disse. Jeg har ikke peiling på hva det står. Jeg husker ikke en gang lenger om dette er riktig vei.
