Nå har jeg hatt sommerferie i litt over en uke, et deilig avbrekk fra studiene. Sommerskolen var svært interessant, og jeg har hatt det gøy, men det var langt mer intensivt enn studiehverdagen min vanligvis er – så sommerferien var velkommen. Jeg hadde egentlig tenkt meg en tur til Xi’an med Xiao Wu, men siden vi ikke fikk tak i togbilletter med soveplass bestemte vi oss for å utsette det til en eller annen annen gang. Isteden bestemte jeg meg for å utforske byen jeg bor i litt mer.

Det bød seg en anledning ganske så snart, for forrige mandag dukket det opp en fremmed kineser på døra mi og inviterte meg ut på middag. Jeg sa, som sant var, at jeg ikke hadde tid akkurat denne kvelden. Så isteden dro vi sammen til Den himmelske freds plass og Den forbudte by dagen etter.

(Ok, da. Hun var ikke totalt fremmed. Hun var brevvenninna mi som hadde fått min nye adresse og bestemte seg for å komme og si hei. Hun vil heretter bli kalt Brevvenninnen.)

Den himmelske freds plass (Tian’anmen guangchang, 天安门广场) er det største bytorget i verden og et selvsagt reisemål for turister. Som alt annet i Beijing er stedet stort, støvete og flatt, og har flere ulike monumenter og severdigheter, bl.a. Mao Zedongs mausoleum og Nasjonalmuseet. Den himmelske freds plass var også åstedet for studentdemonstrasjonene i 1989, en hendelse jeg (underlig nok) ikke har funnet noe særlig informasjon om her i Kina.

Selve ordet Tian’anmen betyr Den himmelske freds port, og referer til den store veggen med bildet til Mao på (som ifølge Wikipedia veier 1.5 tonn – svært bilde). Denne porten førte inn til den keiserlige byen, som Den forbudte byen var en del av. Lengre inn, forbi Tian’anmen, kommer man til Meridianporten, som er hovedinngangen til Den forbudte by.

Den forbudte by ble bygd på 1400-tallet, og er Beijing bys sentrum. Området rommet keiserpalasset, og kalles «forbudt» fordi ingen kunne komme inn uten tillatelse. Den siste keiseren, Puyi, ble kasta ut derfra i 1924. Nesten tusen bygg har overlevd til i dag. Mange av dem skjønte jeg ikke helt poenget med, f.eks. et bygg større enn huset til familien min som var viet til keiserens klesskifte. Det keiserlige liv var nok i stor grad styrt av kjedelige rutiner.

Brevvenninnen viste meg rundt, og fortalte meg mye om symbolene, fargene og det keiserlige liv. Byggene er vakkert bygd i tradisjonell arkitektur med røde vegger og gule tak. Rødt er lykkens farge, og dermed en svært viktig farge i kinesisk kultur, og gult er den keiserlige fargen – kun keiseren fikk ha på seg gult i gammel tid. Mange av byggene var voktet av steinløver fra forskjellige tidsperioder.

Det så, som med alt annet gammelt i Kina, stygt ut for Den forbudte by under Kulturrevolusjon, men daværende statsminister Zhou Enlai sendte soldater for å beskytte byen mot vandaler, så byen overlevde uten store skader – heldigvis*. Den himmelske freds plass og Den forbudte by er i dag Beijings turistmål nummer én.

Etterpå gikk vi en tur i Jingshan-parken nord for palasset, der vi kunne klatre opp til et tempel på en liten høyde og få fullt overblikk over den keiserlige by. Jeg kunne se at byen var bygd svært symmetrisk etter et strikt mønster – noe man også får inntrykk av når man er inne i selve byen – men mange av seksjonene er stengt for oppussing. Likevel kan man tilbringe time på time inne i byen – hvis man bare går rett fram gjennom går man glipp av alle avstikkerne med små portrom og minimuséer med innblikk i bl.a. Qing-dynastiets bryllupsskikker og Puyi, Kinas siste keisers liv.

Konklusjon: Den forbudte by er svært imponerende, både utseendemessig og størrelsesmessig. Hvis du drar til Beijing, er dette obligatorisk-obligatorisk, ikke bare i kraft av at det er et kult sted, men også rent fordi det er obligatorisk, så folk forventer at du skal besøke det. Hvis du ikke besøker Den forbudte by har du ikke egentlig vært turist i Beijing – det er Beijings Eiffeltårn.

PS: Jeg er fullt klar over at dette ble veldig skolerapport.

*Noe av Den forbudte bys kunst og gjenstander ble også sendt til Taiwan etter 2. verdenskrig og er der fortsatt. I og med at Kina og Taiwans forhold mildt sagt kan beskrives som komplisert, er det svært mange som ønsker disse gjenstandene tilbake til Beijing.