Stikkordarkiv: Kinesisk 3+4

Shandong-dagbok del 1

Fra torsdag 29. juli til søndag 1. august var jeg med på klassetur til Shandong-provinsen sør for Beijing. I disse dagene tok jeg lyntog, besteg Kinas helligste fjell og besøkte Confucius’ hjemby og Jinan.

Dag 1

Vi dro rett fra skolen med buss til togstasjonen for å ta tog til Taishan. Jeg hadde fortsatt ikke vært utenfor Beijing by (med mindre du teller med Muren), og da vi ankom Taishan etter fire-fem timer på toget var det egentlig ganske likt – smog og grå bygninger. Eneste forskjellen var at her måtte vi følge etter en fyr med flagg – en snodig opplevelse for den unge kommende språkelite. Vi ble busset til et lokalt hotell for å prøve det lokale kjøkkenet, og siden til et hotell. Jeg sov som en stein – sengene var harde som ekte Kina-senger skal være, men her kjente jeg ikke fjærene.

Mer er det neppe å si om dag 1.

Dag 2

Dag 2 tilbragte vi med å bestige Taishan, eller Taifjellet, Kinas helligste fjell. Jeg tenkte kanskje at turen opp ville være en slags sti, men veien opp var en eneste lang trapp. Kineserne både liker og er vant til trapper. Det er ikke jeg, noe som ble bevist da jeg ble forbigått av en bestemor i høye hæler. Men siden bestemødre som bestiger fjell i høye hæler er ganske så hardcore, var det ikke så skamfullt som det kanskje burde være. Stien slynget seg oppover som en gigantisk slange, og man kunne aldri vite hvor enden var. Da jeg endelig oppdaget enden, var den… ganske langt avsted. Sånn var det:

Jepp, omtrent sånn. Bare brattere. Du kan se hvordan det faktisk så ut her.

Jeg gikk stort sett alene, men også en del med resten av baktroppen. På veien traff vi mange interessante mennesker, primært kinesiske turister. De var svært interesserte i oss waiguoren (utlendinger), ropte oppmuntrende ord når vi slet oss oppover, spurte om fotografier og om vi var amerikanere («Hvor er dere fra?» «Norge.» «USA?» «Nei, Norge.» «…USA?»), og en dame var svært bekymret over at en av mine kinesiske klassekamerater ikke dekket beina sine bedre, hun kom jo til å bli brun! (notat: skjønnhetsidealer i Norge og Kina er ikke alltid helt like)

Utsikten var nydelig, og vegetasjonen veldig grønn. Etterhvert oppdaget jeg at smogen sakte men sikkert slapp taket, og at det var tegn til blå himmel over oss. Jeg løp de siste trinnene oppover*, og ble møtt av røkelse og altere til Taishan, den hellige mor – og guiden vår, som hadde tatt taubane opp. Slask.

Jeg brukte mellom to og tre timer opp og kan stolt meddele at jeg ikke var sistemann. På toppen fikk en sliten gjeng lunsj, og så sjansen til å gå ned igjen samme veien, en sjanse overraskende mange grep. Selv brukte jeg en times tid på å utforske den tåkete toppen (vi ble angrepet av en sky), kjøpe en t-skjorte som sier «Jeg har besteget Taishan» (men den er på kinesisk, så hjemme i Norge kommer den til å være stilig og eksotisk) og ta taubane ned igjen.

Vel nede igjen hadde halve klassen kjøpt såpebobler og okarina (et lite blåseinstrument), som lovet godt for turen tilbake.

*Dere undres og røres kanskje over min iver til å endelig komme opp på toppen. Sannheten er at jeg ble forfulgt av en veps.

Dag 3 og 4 kommer! Flere bilder kan sees her.

1 svar

Tredje uke

Her er en litt forsinket oppsummering av min tredje uke i Beijing.

For det første: Min romkamerat Xiao Long er kommet hjem fra sykehuset. Hun ble innlagt forrige fredag, primært for dehydrering forårsaket av en betennelse. Nå er hun hjemme igjen! Da hun kom hjem igjen, ble jeg dårlig. Oh well!

Skolen går videre. Litt om opplegget: vi har tre fag, 口语 (kouyu, muntlig kinesisk), 汉语 (hanyu, skriftlig kinesisk) og 阅读 (yuedu, litteratur). Muntlig er favorittfaget mitt, og min lærer, Tan-laoshi eller Lærer Snakk (ironisk nok heter hun 谈, tan, som betyr å snakke/å prate), er veldig hyggelig og snakker så sakte at vi forstår det. Så er det skriftfaget, med Shi-laoshi (Lærer Stein) som er en kinesisk versjon av Eifring, grammatikklæreren vår fra UiO. Til slutt er det litteratur, som jeg synes er vanskeligst, med Ye-laoshi, eller Lærer Løv. (laoshi=lærer)

Sommerskolen varer fra 8 til 12, med to fag per dag. Vi har mye lekser, og diktatene kommer som perler på en snor. Som hjelpemidler har jeg kjøpt en ny, rosa elektronisk ordbok, som i tillegg til kinesisk-engelsk og engelsk-kinesisk ordbok har oversikt over matretter, ordtak, illustrert ordbok, ordspill, muntlige hjelpemidler, mp3-spiller, Paint, tre 80-talls nintendo-skytespill og en suspekt Flash-musikkvideo med en bikkje som prøver å myrde en annen bikkje med håndgranat. Denne herligheten skulle de ha 1500 yuan for, men Xiao Long, veltrent i prutekultur, fikk dem ned til 800 per stykk. Yeah!

Jeg har vært på to utflukter denne uka. Den første var en kveldstur for å se Peking-opera. Vi fikk se tre korte forestillinger. Den første, The Royal Horse (vi fikk undertekster hver gang de sang, så jeg skjønte hva som foregikk), handlet om en fyr som dro ut for å stjele den kongelige hesten, drepte to vakter, stjal hesten og dro hjem igjen. Den andre handlet om en ung jente som var ute for å fiske sjøpølser til sin syke mor. Den siste, The Monkey King, var et utdrag fra den lengre historien Journey to the West, og var en lang slåssescene mellom apekongen og en person jeg tror var en munk. Mye fin koreografi og akrobatikk!

Den andre var nå på søndag, og det var først en tur til Himmeltempelet, og så en tur til Perlemarkedet. Himmeltempelet var vakkert bygd, men temperaturen var et lite skår i gleden. Denne uka var ufattelig varm, og denne dagen rant svetten i strie strømmer mens man prøvde å ta tilbake væske med vann fra flaske man lett kunne trukket te i. Perlemarkedet hadde mye interessant (jeg så noen fine steampunk-inspirerte lommeur og mange pene smykker), men selgerne er svært aggressive, roper og tar tak i en. Det gjelder å ignorere, ignorere, ignorere, som den mer markedsvante Xiao Long lærte meg. Kameraet mitt gikk tomt for batteri, men Xiao Long har masse bilder som kan sees senere.

I morgen skal jeg avsted på utflukt til Shandong, en provins sør for Beijing. Blir borte til søndag. Gleder meg!

2 svar

En uke senere

Jeg har vært ca. en uke i Beijing nå. Den kan stort sett oppsummeres med ordet «klamt». Alt er klamt, særlig vi nordmenn, ferske fra friske ferie-Norge. På siden her ser dere utsikten fra mitt nye soverom, og jeg håper inderlig og naivt at det grå er tåke. Vi (jeg og romkamerater Xiao Long og Xiao Wu) kom til Beijing, døgnville og aircondition-forkjølede, tirsdag formiddag, og booket inn til noen særs harde senger på Peking University Youth Hostel i bydelen Wudaokou nordvest i Beijing, som vi nå er bosatt i.

Vi brukte bare tre-fire timer på å finne leilighet. Megleren vår er hjelpsom og blid, og husvertinnen vår er stort sett stressa, men virker ærlig. Xiao Long sin seng hadde et stort hull i bunnen, sofaen er grellere enn grell og jeg har en steinhard Pikachu/Looney Tunes-madrass, men vi er fornøyde. Neste dag fikk vi flytte inn. Boligmarkedet er altså ganske annerledes enn i Norge.

Vårt første måltid i Kina. Jeg spiste bare noen munnfuller, mest fordi nudlene var av stein. Kanskje skal man ikke kjøpe ferdigtilberedte matbutikknudler klokka ni om kvelden når man ikke vet når de ble kokt. Ikke rart han butikkfyren var ivrig etter å bli kvitt dem.

Selv om klimaet ikke er helt passende meg og jeg skulle ønske de ikke brukte hvitt lys overalt, har det vært en fin uke. Jeg har overlevd på god og billig sushi, utforsket den vakre campusparken, kjøpt spisepinner med pekingoperatema, holdt meg frisk og forelsket meg hodestups i et kinesisk strengeinstrument jeg ikke kan navnet på. Jeg tror heller ikke jeg er blitt lurt av noen. Og i dag var første skoledag, og det var fint selv om jeg forsov meg og ble overrasket av pøsregn. Campus er nydelig, min nye språkpartner er hyggelig, og jeg kom enten inn i klassen for de som gjettet riktig eller de som gjettet feil på plasseringsprøve*. I morgen er det skole og IKEA, for i motsetning til folka som valgte madrassen min greier jeg ikke helt å sette pris på sunnheten ved harde senger.

Notat om navn:

Det kinesiske ordet xiǎo (小) betyr «lille» eller «liten», og er et prefiks som brukes med navn. Xiao Wang blir altså «lille Wang», og det er forøvrig hyggelig å bli kalt det av jevnaldrende eller eldre.

Xiao Long er roomie nr. 1. Hun liker å danse og drikke te.

Xiao Wu er roomie nr. 2. Hun er egentlig politi, og det liker jeg å påpeke.

*Vi hadde kvalifiseringsprøve tidlig på dagen. Den var sinnsykt vanskelig. Vi ble advart av fjorårets studenter om at det ikke var noe poeng, den ville vi ikke klare. Så det var litt spekulasjon rundt om det var en egentlig plasseringsprøve, og hvordan de så ville fordele oss når alle egentlig gjettet på det meste.

2 svar

Nedtelling

Da jeg søkte meg inn på bachelor i kinesisk var jeg klar over at jeg kun etter ett skoleår ville bli kastet avgårde til Kina. På den tiden var jeg ikke nervøs, for da var det et helt år til, og ikke bare to uker som nå.

Jeg er fortsatt ikke nervøs. Kina er på andre siden av jordkloden, og jeg har aldri vært utenfor Europa. Det synker inn en gang iblant, plutselig: Du skal til Kina om to uker, jøss. Ikke bare skal du en kjapptur dit som turist heller, du skal faktisk flytte dit og studere der fram til jul. Men det er uvirkelig. Kina er en metafor for «veldig langt borte», det er nesten som om det ikke eksisterer. Kina, liksom. Hva har jeg der å gjøre?

Jeg har ikke en gang begynt å pakke. Jeg har en viss idé om hva jeg bør ta med. Andre ting vet jeg ikke om jeg bør kjøpe her eller kan vente med. Adapter til stikkontakter? Hva med ferielektyre? Burde jeg kanskje fikset en reservekonto? Best jeg stikker innom banken i morgen. Og hvor er forresten det tekstkompendiet jeg skulle ha lastet ned?

Jeg stikker til Beijing snart, i starten av juli. Jeg gleder meg mest til slutten av juli, for da er sikkert bolig på plass, lærerne er sannsynligvis mer forståelige og jeg har kommet meg inn i en slags rytme. Jeg skal gå på Peking University (Beida på folkemunne), en av toppuniversitetene i Kina. Kinesiske videregående-elever jobber visst knallhardt for å komme inn på dette universitet – her er det toppkarakterer som gjelder. Jeg trengte bare å bestå eksamen i Oslo, så jeg føler meg ikke overmåte kvalifisert.

Jeg kommer hjem i desember, med nye arbeidsvaner og enda mer språknerdethet til å underholde med. Gled dere.