En blå dag i Wudaokou

I dag skjedde det noe underlig! Et kraftig regnskyll i går ser ut til å ha vasket bort mye av smogen, så da vi kom ut fra klassen kl. 12 i dag var det blå himmel! Blå himmel, kjølig vind og behagelig varme uten 80%+ i luftfuktighet! Det føltes litt som en veldig deilig norsk sommerdag, og det var meget snodig. For å illustrere, skal jeg vise hvordan utsikten fra rommet mitt vanligvis ser ut:

I dag så det sånn ut:

Legg spesielt merke til fjellene i bakgrunnen. Jeg har bodd her en måned og ante ikke at vi hadde noen fjell i nærheten. Håper på mer av dette!

(Kulturnotat: Kinesere liker også å snakke om været. Nyttig frase: Tài rè le! (太热了) – Det er for varmt.)

Skriv en kommentar

Shandong-dagbok del 1

Fra torsdag 29. juli til søndag 1. august var jeg med på klassetur til Shandong-provinsen sør for Beijing. I disse dagene tok jeg lyntog, besteg Kinas helligste fjell og besøkte Confucius’ hjemby og Jinan.

Dag 1

Vi dro rett fra skolen med buss til togstasjonen for å ta tog til Taishan. Jeg hadde fortsatt ikke vært utenfor Beijing by (med mindre du teller med Muren), og da vi ankom Taishan etter fire-fem timer på toget var det egentlig ganske likt – smog og grå bygninger. Eneste forskjellen var at her måtte vi følge etter en fyr med flagg – en snodig opplevelse for den unge kommende språkelite. Vi ble busset til et lokalt hotell for å prøve det lokale kjøkkenet, og siden til et hotell. Jeg sov som en stein – sengene var harde som ekte Kina-senger skal være, men her kjente jeg ikke fjærene.

Mer er det neppe å si om dag 1.

Dag 2

Dag 2 tilbragte vi med å bestige Taishan, eller Taifjellet, Kinas helligste fjell. Jeg tenkte kanskje at turen opp ville være en slags sti, men veien opp var en eneste lang trapp. Kineserne både liker og er vant til trapper. Det er ikke jeg, noe som ble bevist da jeg ble forbigått av en bestemor i høye hæler. Men siden bestemødre som bestiger fjell i høye hæler er ganske så hardcore, var det ikke så skamfullt som det kanskje burde være. Stien slynget seg oppover som en gigantisk slange, og man kunne aldri vite hvor enden var. Da jeg endelig oppdaget enden, var den… ganske langt avsted. Sånn var det:

Jepp, omtrent sånn. Bare brattere. Du kan se hvordan det faktisk så ut her.

Jeg gikk stort sett alene, men også en del med resten av baktroppen. På veien traff vi mange interessante mennesker, primært kinesiske turister. De var svært interesserte i oss waiguoren (utlendinger), ropte oppmuntrende ord når vi slet oss oppover, spurte om fotografier og om vi var amerikanere («Hvor er dere fra?» «Norge.» «USA?» «Nei, Norge.» «…USA?»), og en dame var svært bekymret over at en av mine kinesiske klassekamerater ikke dekket beina sine bedre, hun kom jo til å bli brun! (notat: skjønnhetsidealer i Norge og Kina er ikke alltid helt like)

Utsikten var nydelig, og vegetasjonen veldig grønn. Etterhvert oppdaget jeg at smogen sakte men sikkert slapp taket, og at det var tegn til blå himmel over oss. Jeg løp de siste trinnene oppover*, og ble møtt av røkelse og altere til Taishan, den hellige mor – og guiden vår, som hadde tatt taubane opp. Slask.

Jeg brukte mellom to og tre timer opp og kan stolt meddele at jeg ikke var sistemann. På toppen fikk en sliten gjeng lunsj, og så sjansen til å gå ned igjen samme veien, en sjanse overraskende mange grep. Selv brukte jeg en times tid på å utforske den tåkete toppen (vi ble angrepet av en sky), kjøpe en t-skjorte som sier «Jeg har besteget Taishan» (men den er på kinesisk, så hjemme i Norge kommer den til å være stilig og eksotisk) og ta taubane ned igjen.

Vel nede igjen hadde halve klassen kjøpt såpebobler og okarina (et lite blåseinstrument), som lovet godt for turen tilbake.

*Dere undres og røres kanskje over min iver til å endelig komme opp på toppen. Sannheten er at jeg ble forfulgt av en veps.

Dag 3 og 4 kommer! Flere bilder kan sees her.

1 svar

Tredje uke

Her er en litt forsinket oppsummering av min tredje uke i Beijing.

For det første: Min romkamerat Xiao Long er kommet hjem fra sykehuset. Hun ble innlagt forrige fredag, primært for dehydrering forårsaket av en betennelse. Nå er hun hjemme igjen! Da hun kom hjem igjen, ble jeg dårlig. Oh well!

Skolen går videre. Litt om opplegget: vi har tre fag, 口语 (kouyu, muntlig kinesisk), 汉语 (hanyu, skriftlig kinesisk) og 阅读 (yuedu, litteratur). Muntlig er favorittfaget mitt, og min lærer, Tan-laoshi eller Lærer Snakk (ironisk nok heter hun 谈, tan, som betyr å snakke/å prate), er veldig hyggelig og snakker så sakte at vi forstår det. Så er det skriftfaget, med Shi-laoshi (Lærer Stein) som er en kinesisk versjon av Eifring, grammatikklæreren vår fra UiO. Til slutt er det litteratur, som jeg synes er vanskeligst, med Ye-laoshi, eller Lærer Løv. (laoshi=lærer)

Sommerskolen varer fra 8 til 12, med to fag per dag. Vi har mye lekser, og diktatene kommer som perler på en snor. Som hjelpemidler har jeg kjøpt en ny, rosa elektronisk ordbok, som i tillegg til kinesisk-engelsk og engelsk-kinesisk ordbok har oversikt over matretter, ordtak, illustrert ordbok, ordspill, muntlige hjelpemidler, mp3-spiller, Paint, tre 80-talls nintendo-skytespill og en suspekt Flash-musikkvideo med en bikkje som prøver å myrde en annen bikkje med håndgranat. Denne herligheten skulle de ha 1500 yuan for, men Xiao Long, veltrent i prutekultur, fikk dem ned til 800 per stykk. Yeah!

Jeg har vært på to utflukter denne uka. Den første var en kveldstur for å se Peking-opera. Vi fikk se tre korte forestillinger. Den første, The Royal Horse (vi fikk undertekster hver gang de sang, så jeg skjønte hva som foregikk), handlet om en fyr som dro ut for å stjele den kongelige hesten, drepte to vakter, stjal hesten og dro hjem igjen. Den andre handlet om en ung jente som var ute for å fiske sjøpølser til sin syke mor. Den siste, The Monkey King, var et utdrag fra den lengre historien Journey to the West, og var en lang slåssescene mellom apekongen og en person jeg tror var en munk. Mye fin koreografi og akrobatikk!

Den andre var nå på søndag, og det var først en tur til Himmeltempelet, og så en tur til Perlemarkedet. Himmeltempelet var vakkert bygd, men temperaturen var et lite skår i gleden. Denne uka var ufattelig varm, og denne dagen rant svetten i strie strømmer mens man prøvde å ta tilbake væske med vann fra flaske man lett kunne trukket te i. Perlemarkedet hadde mye interessant (jeg så noen fine steampunk-inspirerte lommeur og mange pene smykker), men selgerne er svært aggressive, roper og tar tak i en. Det gjelder å ignorere, ignorere, ignorere, som den mer markedsvante Xiao Long lærte meg. Kameraet mitt gikk tomt for batteri, men Xiao Long har masse bilder som kan sees senere.

I morgen skal jeg avsted på utflukt til Shandong, en provins sør for Beijing. Blir borte til søndag. Gleder meg!

2 svar

Murtur!

Jeg dro til den kinesiske mur med klassen i dag. Vi ble tatt med til Mutianyu-delen av muren, og det var et kjærkomment gjensyn med frisk luft og konseptet «farger». Jeg kunne se skyer og et snev av blå himmel, noe jeg ikke har gjort på to uker.

Vi gikk opp alle trappene til selve muren, tittet rundt der en stund og tok så toboggan-kjelke ned, et opplegg som minner om bob på akebrett. Jeg vet ikke helt hvorfor de har valgt å legge en akebane ned fra muren, men det har de nå gjort. Selv om jeg havnet rett bak en tysk småbarnsfamilie som tydeligvis ikke skjønte hvordan man akselererte, var det fantastisk artig (men burde jeg egentlig bli så fornøyd når de gjør noe så merkelig som å legge en sklie ned fra sitt fremste landemerke?).

Denne murdelen er visst litt over 2 km lang, men det var så fantastisk varmt at jeg ikke orket å gå mer enn kanskje 600 m. Kanskje til høsten. Den delen som skal være vakrest og mest urørt og som jeg har mest lyst til å dra til, Simatai, er visst dessverre stengt.

Vel, jeg er fornøyd.

1 svar

Taxi!

Som innehaver av den eksotiske tilstanden «vestlig» i Beijing har jeg disse to ukene tatt drosje flere ganger enn jeg har gjort i Norge på to år. Jeg går selvsagt til skolen, man er jo norsk, men siden jeg ikke har funnet helt ut av bussystemet ennå og drosje koster 2 yuan (1 yuan = ca. 1 kr) pr kilometer er det lett og billig å få skyss. Jeg tenkte jeg skulle vie en post til kinesisk transport og da særlig drosjer, som en liten ressurs for de som skulle finne på å komme hit og besøke meg.

1. Kinesiske drosjer =/= norske drosjer

Min sjåfør i dag het herr Liu, var meget pratsom og mente at min kinesisk «hái kěyǐ» (går an). Han slapp store spyttklyser ut av vinduet, slapp stadig rattet for å gjøre qigongøvelser med hendene og pekte på bilister og fotgjengere han ikke likte trynet på med fingrene og lagde pistollyder. Bilen hadde i det minste et sikkerhetsbelte som virket, og han lærte meg å be om kvittering (wǒ yào fāpiào, 我要发票).

Her i Beijing har jeg fått intrykk av at folk mener at blinklys er en høflighetsgest, det å sjekke blindsonen er for pyser og filoppmerking er veiledende. Det å bruke bilhorn er en god måte å si egentlig hva som helst på, og det eneste de stopper for er toget. Nå kjører drosjesjåfører i 60 i 30-soner hjemme også, men her følger visst alle dette trafikksystemet: vanlige trafikkregler med et snev av anarki, litt som på Kreta. Bilene har godt standard, altså, det virker bare av og til litt rart at de ikke er mer… bulkete.

Min sjåfør tilbake igjen vet jeg ikke hva het, for jeg satt i baksetet. Under den turen oppdaget jeg at man får et lite adrenalinkick av nær-døden-opplevelser. Vi kom oss helskinnet hjem, som alltid. For på tross av at jeg aldri hadde tord å kjøre selv på Beijing-ringveiene, er folka her i det minste vant til det, og vet hva de skal gjøre. Stort sett.

2. Litt om Beijing-transport og vei

1. Be alltid om drosjekvittering! Det rådet fikk vi før vi dro, og det fikk jeg bruk for i går da jeg mistet lommeboka mi idet jeg gikk ut av drosjen. På kvitteringen står det nemlig nummeret til drosjen du satt i og telefonnummeret til drosjesjåføren. Jeg er ikke helt stødig i mandarin ennå, så da jeg ikke fikk tak i min egen språkkamerat, ringte vår nye tredagers-husgjest sin egen og ba henne ringe sjåføren. Etter tre pinefulle kvarter fikk jeg lommeboka tilbake! Og det hadde jeg ikke hvis jeg ikke hadde fått kvitteringen, da hadde den vært tapt for alltid og jeg hadde vært nødt til å leve på lån fra andre de ukene det ville tatt å få nytt bankkort.

2. Heng deg på en kineser når du skal gå over veien hvis det føles farlig. Det spiller stort sett ingen rolle om du har grønn mann, det vil uansett komme biler. De kommer sannsynligvis ikke til å kjøre på deg, men det føles litt sånn i starten (jeg har hørt fra førstehåndskilder at hvis du har vært i India fra før kommer dette til å gå helt fint). En blir vant til det, for en må jo over veien.

3. En tur med buss koster som regel 1 yuan, en tur nede i metrosystemet koster 2. Du kan kjøpe transportkort for 20 yuan på metrostasjonene og fylle det på med så mye du vil. Jeg har hørt rykter om at de 20 yuan’ene er et depositum som du får tilbake hvis du leverer tilbake kortet, men dette har jeg ikke fått bekreftet.

Drosjer har som regel 10 yuan i startavgift for de første 3 km, og så 2 yuan pr km. Husk å kun ta de offisielle drosjene – du ser lett hvilke det er, de er nemlig tofargede; gule og en annen farge, og er fra Beijing drosjeselskap. Som regel er det 1 yuan mer enn det som står på taksameteret, til bensin. Da mange drosjesjåfører ikke prater engelsk, er det lurt å ha adressen på papir med kinesiske tegn. Hvis sjåføren er usikker på hvor det er, er det som regel lett å praie en annen drosje.

3. Ordliste!

Taxi: chūzū qìchē 出租汽车 (tsjo-tsu-tsji-tsje)

Buss: gōnggòng qìchē 公共汽车 (gång-gång-tsji-tsje) eller jiàochē 客车 (djiao-tsje)

T-bane: dìtiě 地铁 (di-tje)

Billett: piào 票 (pjao)

Kvittering: fāpiào 发票 (fa-pjao)

Hvor mye koster det?: duōshao qián 多少 (duo-sjao tsjien)

Still gjerne spørsmål hvis du har!

4 svar
Side 26 av 27« Første...1020...252627