Smile for Japan

Xiao Wang: alltid først ute med gammelt nytt! (hvis det hjelper noe skrev jeg mesteparten av dette for en god stund siden, jeg bare glemte å poste det)

Det nærmer seg en måned siden jordskjelvet utenfor den japanske kyst. En av japanerne jeg gikk i klasse med i Beijing sendte meg denne for to-tre uker siden. Han og en britisk tongxue lagde den etter tsunamien i Japan.


Da jeg begynte å bli klar over omfanget av katastrofen i Japan, var noe av det jeg var mest spent på nettopp Kinas reaksjon. Kina og Japan er jo som kjent ikke akkurat bestevenner. Det gledet meg derfor at statsminister Wen Jiabao raskt kondolerte, og at det ble sendt et kinesisk redningsteam til de rammede områdene.

Hvis man ser på ulike kinesiske diskusjonsfora er reaksjonene blant folket dog mer blandet. ChinaSmack, en nettside dedikert til kinesisk internettkultur, presenterte artikkelen 2011 Japan Sendai Earthquake, Chinese Netizen Reactions, med oversatte reaksjoner fra kinesiske nettfora.

Yajun oppsummerte det kanskje best – «The Sino-Japanese Relationship: It’s Complicated». Den første posten fortalte meg: «Because its Japan, I’m so happy». Videre stod det skrevet «Good!! Excellent…» og «Good that they died, best if all of them died.»

For dere som fortsatt tror at Kina og Japan har samme forhold som Norge og Sverige, tro om igjen.

«Innocent?? Are you sure you are saying this word? You say innocent, then how innocent were the hundreds and thousands of people that were killed by Japanese?»

Mye tyder på at 2. verdenskrig for mange er den såreste hendelsen i verdenshistorien. Det kan også forklare reaksjonene til enkelte amerikanere som anså den japanske tsunamien for å være guddommelig hevn for Pearl Harbor. Det gjør meg trist. Selv om jeg har et rimelig pessimistisk menneskesyn, holder det meg ikke fra å bli sjokkert over skadefryden mennesker kan vise over andres ulykke. Skadefryd og uvitenhet er ikke tiltrekkende personlighetstrekk.

Og da er det også godt å kunne lese kinesiske kommentarer av typen «The era of resisting the Japanese has already passed. Stop gloating at others’ misfortunes. No matter what, the Japanese are also people!!» og «First, I hope there isn’t too much damage. Second, I really regret seeing some people taking pleasure from this disaster. Third, the Japanese are surprisingly calm and orderly when facing an earthquake.». Det ser ut til at fornuftige medmennesker er jevnt fordelt utover kloden, de også.

Lenker
Schadenfreude and Sympathy in Shanghai
Seeing Red in China: Chinese Reactions to Japan’s Earthquake
Shanghai Scrap: Chinese Reactions to the Japanese Quake
Envy and Antipathy: Chinese Historical Attitudes Toward Japan

Fritidssysler: Stempelutskjæring

For en tid tilbake fikk jeg kinapakkene mine, altså de pakkene med ting jeg sendte hjem før jul. Xiao Long tagg om å få være med da jeg åpnet dem; hun begrunnet det med spenningen som lå i å oppdage alle de rare tingene man pakket ned for to måneder, som man nå ikke en gang husket.

Blant disse lå stempelutskjæringsmaterialene mine. Det har seg nemlig slik at fordi jeg er så fantastisk kul havnet jeg midt i oktober på et kveldskurs i stempelutskjæring, og økte dermed elevtallet til tre. Beida tilbyr tydeligvis diverse kveldstimer i kunstfag, bl.a. kalligrafi, musikk – og stempelutskjæring. Det var kanskje ikke det jeg forestilte meg at jeg kom til å tilbringe torsdagskveldene med før jeg dro til Beijing, men det hadde seg sånn at favorittamerikaneren min sitt program krevde at hun hadde et kunstfag (en del stiligere enn UiO sitt krav, som var yuedu-faget). Hun fortalte meg om dette, og jeg tagg til jeg fikk være med.

Det var vanskeligere enn jeg trodde. Jeg kom hjem hver torsdag kveld med steinstøv på klærne, dype groper i fingrene og skjelvende hender. Men det var greit, for jeg var den kuleste kid’en i yuedu-timene på torsdagene, der jeg satt med posen med steinene, blekket og verktøyet. Jeg var awesome.

Og det var jo egentlig ganske gøy. Jeg kjøpte til og med ekstra steiner og bedre blekk, sånn i tilfelle jeg skulle ha et behov for å skjære mer etter at jeg kom hjem. Jeg har ikke fått det ennå, men man vet jo aldri.



Det tredje stempelet jeg lagde. Jeg er født i slangens år. Jeg syntes synd på han ene i klassen min, hvis fødselsår var tigerens.



De fleste kinesiske segl involverer gammeldagse tegn som disse. Jeg har ikke peiling på hva det står. Jeg husker ikke en gang lenger om dette er riktig vei.



Verktøy og et stempel jeg aldri ble ferdig med.

I etterkant: Xiao Wang kjører i politibil, del 3

Dette er historien om mitt møte med politiet i Beijing. Del 1 finner du her, og del 2 finner du her.

Dagen etter prøvde jeg på nytt. Jeg slang meg inn i en taxi hvis sjåfør faktisk skjønte adressen. Det ga han ihvertfall uttrykk for, selv om han kjørte meg til feil sted to ganger før vi traff, og telefonnummeret måtte tas i bruk nok en gang (takk, herr bartepolitimann). Jeg er ikke så glad i å møte byråkrati, og i et land jeg ikke er fra selv og på et språk jeg ikke helt forstår er det ikke noe lettere. Hele turen satt jeg og messet for meg selv.

«Dette er en læringsmulighet. Dette vokser jeg av som menneske. Dette gjør meg mer erfaren. Dette hjelper kinesisken min. Dette er en læringsmulighet.»

Til slutt stanset vi. Sjåføren pekte på et bygg. «Gå opp i tredje etasje der,» sa han. Så jeg gikk opp i tredje etasje.

Og så startet det. Jeg fant politiseksjonen, og der stod det en disk. Mannen bak disken så fortvilet ut da jeg nærmet meg. Kinesere blir tydeligvis enten kjempeglade for å se utlendinger, eller så får de fullstendig angst.

Etter en stund greide jeg å få ham til å forstå hva jeg ville. Han så forvirret ut. «Det er ikke her,» sa han. Jeg fryktet et øyeblikk at jeg måtte ut i taxi igjen, men han henviste meg bare til en skranke på andre siden av gangen, der jeg igjen ble henvist til en luke. Der satt det ingen.

Jeg fikk en tekstmelding. «Hei! Rekker du timen i dag?» Jeg så på luka. Fortsatt ingen. «Vet ikke. Jeg sitter litt fast her.» Jeg gikk tilbake til skranken.

«Du, det er ingen i luka.» Kvinnen i skranken snudde seg, så bort. Så tilbake på meg. Hevet øyebrynet. «Du vet du kan gå i luka sånn rett ved siden av, sant?»

Jeg kom med en udefinert lyd jeg anså som passende for anledningen og gikk til luka som var sånn rett ved siden av.

«Hei,» sa jeg. Mannen i skranken så opp på meg. En skygge gled over ansiktet hans. «Hei,» svarte han. «Du, jeg trenger litt hjelp.» Jeg forklarte hva jeg hadde blitt sendt dit for.

«Åja,» sa han. «Ja, det skal jeg fikse til deg. Vent bittelitt – fyll ut dette – ok, her er den, ferdig stemplet, dette kan du gi til forsikringsselskapet ditt.»

Neida.

Hadde det gått sånn hadde det ikke vært noen historie å fortelle. Svaret hans kan heller oversettes til godt norsk med ordet «Hæ?».

Jeg prøvde igjen. «Altså. Jeg ble frastjålet iPoden min på gata. Jeg dro til politiet. Der fortalte jeg dem hva som hadde hendt. Politimannen sendte meg hit for å få papiret til å gi forsikringsselskaper.»

Dessverre ga jeg ham et feilaktig inntrykk av at jeg kan snakke kinesisk, så han prøvde å svare på mandarin. Det var min tur til å se usikker ut. Samtalen de neste minuttene så omtrent sånn ut: «Unnskyld, kinesisken min er ikke så god. Snakk saktere-» «Jeg skjønner ikke, du skal ha et bevis-» «Ja, et bevis-» «Et papir? Til-» «Til forsikringsselskapet-» «Hva hadde skjedd, sa du?» «Jeg ble frastjålet noe, jeg skulle gi forsikringsselskapet et papir-» «Et bevis-» «Hæ?» «Et bevis på…» «At jeg var hos politiet og sa i fra.» «Sa i fra?» «Ja, politiet sendte meg hit-» «Hæ?»

Han så på meg. Jeg så på ham. Akkurat i det tidspunktet brøt en Herrens engel inn, steget ned fra himmelen for å gi sin bistand.

«Hun trenger et papir som beviser at hun har vært hos politiet.»

En middelaldrende (eller, jeg tror ihvertfall det, jeg har aldri greid å bedømme alderen på folk i Kina) dame hadde plutselig dukket opp fra ingenstedsfra og bestemt seg for å hjelpe til. Kanskje stod hun bak meg i køen og ville få opp farten på prosessen; kanskje hun bare hadde sett på oss, kjedet seg og bestemt seg for å gjøre dagens gode gjerning. Uansett stod hun der nå.

«Stemmer ikke det?» «Jo.» «Så, du ble frastjålet noe-» «Ja, riktig.» «Og var hos politiet, og nå skal du ha et…» «Bevis på at jeg har vært hos politiet.» «Til?» «Forsikringsselskapet.» «Hun skal ha det til et forsikringsselskap.» Det gikk et lys opp for mannen i luken. «Hva slags forsikringsselskap?» spurte han. «Et i hjemlandet mitt. Et norsk et,» svarte jeg. «Så… du skal ikke kjøpe forsikring, altså?»

«Å! Nei!» sa jeg, fornøyd med at vi hadde klart opp i misforståelsen.

«Vi selger bare forsikringer, vi,» sa han så.

Jeg ga opp og dro hjem.

Det var i det minste en læringsmulighet.

Enda mer pausemusikk

Give it up for Avril Lavigne og Girlfriend. Med refreng på mandarin.


Vel. Ja.

PS: Er det bare meg som synes det høres ut som hun synger 我不喜的女朋友? Og det må da være måter å si 我可能会是你的女朋友 på som har færre stavelser?

Essensiell mandop del 2

Del 1 (SHE – Super Star) og introduksjon her.

Her er klassikeren «Duimian de nühai» av Richie Ren. Lær deg refrenget. Det er viktig.


我左看右看上看下看
原来每个女孩都不简单
我想了又想
我猜了又猜
女孩们的心事还真奇怪

wo zuo kan you kan shang kan xia kan
yuan lai mei ge nü hai dou bu jian dan
wo xiang le you xiang
wo cai le you cai
nü hai men de xin shi hai zhen qi guai

Side 15 av 27« Første...10...141516...20...Siste »