Please don’t take the bus 22 for it takes about 2 hours to get there!

- TravelChinaGuide.coms side om Ming-gravene

Øh, ja. Akkurat det lille sitatet glemte jeg midlertidig da jeg og Informatikk, mitt exphil-bekjentskap som var på besøk i Beijing, skulle ta oss en tur til Ming-gravene. Jeg kan vel ikke gjøre noe annet enn å stille meg bak utsagnet og si: Nei, ikke ta buss 22 til Ming-gravene. Det finnes sannsynligvis bedre måter å komme seg dit på. Ming-gravene ligger ca. 50 km utenfor Beijing, og turen til så sånn ut:

Ming-gravene er spredt utover et større område, og vi hadde egentlig tenkt oss av ved Zhaoling, som visstnok er den stilleste delen, men vi ble kastet av bussen ved Dingling, hvilket var greit nok, siden vi begge var ganske lei av buss på det tidspunktet.

Så var vi ved Dingling, da.

Ingen av oss visste egentlig noe særlig om Ming-gravene (bortsett fra at Ming er et dynasti og de som er gravlagte der antakelig var fra den tida), men vi gikk inn og trivdes egentlig veldig godt. For det første var det ikke så mange andre turister, og de som var der gikk jo i store klumper som det var lett å unngå. For det andre var området veldig, veldig trivelig. Det var en stor park, mange trær og fine stier, og luften var deilig ren. Vi var jo ute på landet nå. Landskapet var til og med kupert.

På vår vei så vi et skilt som pekte mot «The Underground Palace», som vi var enige om at hørtes kult ut og burde sjekkes. Foran inngangen var det et skilt

som med sin ellipse gjorde at det hele ble veldig spennende.

Undergrunnspalasset gjorde inntrykk, men det var vel mest fordi det så ut som en bunker. En bunker med sånne gammeldagse klokkeblomstlamper. Selve gravene så ut som de kom fra IKEA, noe vi syntes var temmelig pussig. Vi greide ikke være skuffa en gang, så merkelig var det å finne såpass minimalistiske keisergraver i Kina.

Da vi kom opp igjen tok vi en runde rundt området. Muren rundt graven hadde en bred gangsti med utsikt til landskapet rundt. Det var en fantastisk liten tur – ikke et menneske i sikte, skog på den ene siden og frukttrær og åser på den andre. Det var regn i lufta, men fortsatt tørt og friskt. Til slutt kom vi tilbake til start, med et høyt bygg med en stor stein inni og et skilt med beskjed om at vi måtte huske å ikke bruke mobil i regnvær. Området var faktisk fullt av disse, jeg lurer på om det er noe de vanligvis har problemer med? Nå skal det riktignok sies at i Kina har de ikke for vane å følge skilt, så jeg tviler på at det isåfall hjelper noe særlig.

Den lille turen rundt området gjorde hele greia verdt det. Ming-gravene er kanskje ikke noe du skal besøke hvis du bare har noen få dager her i Beijing, men Dingling-området er ihvertfall veldig fint.

Da vi skulle tilbake stakk vi innom turistkontoret for å spørre om det var noen mindre kronglete ruter tilbake til Wudaokou («Tok dere buss 22? Og dere skal til Wudaokou? Hvorfor i all verden gjorde dere det så vanskelig for dere selv?»), hvilket det var – buss 925.

Problemet var bare at vi ikke fant buss 925.

Bare buss 22.

Så vi tok buss 22 tilbake også.

Jeg hater buss 22.

Forrige: Grand View Garden — Neste: Pekingopera

Jeg fortsetter min lørdagstur.

Etter Grand View Garden reiste vi videre for å få med oss de to religiøse innslagene på turen. Først til Niujie-moskéen (牛街清真寺, niújiē qīngzhēnsì, bokstavlig talt «Ku-gate-moskéen»), den eldste og største moskéen i Beijing. Dette var det første gamle religiøse stedet i Beijing jeg har besøkt som fortsatt er i bruk – alle andre tempelområder jeg har besøkt har vært de gamle, berømte, som ble brukt den gangen keiseren var Gud.

Det at området fortsatt er i bruk gjør det hele annerledes – jeg blir langt mer forsiktig, langt mer respektfull, tenker mye mer over alt jeg gjør. I tillegg har jeg aldri vært innom en moské før nå, og kjenner ikke til de reglene som eventuelt måtte gjelde. Men de tok oss godt i mot, og vi kom oss gjennom besøket uten å fornærme noen. Etter all tiden jeg har tilbragt inne i katolske kirker i sør-vest-Europa skulle man tro at jeg hadde blitt mindre stiv inne i andre trosretningers hus, men det skjer tydeligvis ikke med det første.

Noe av det som er interessant med Niujie-moskéen, kan den lille brosjyren jeg får utdelt fortelle meg, er hvordan moskéen kombinerer den klassiske kinesiske palass-stilen med arabiske arkitektur. Jeg ser opp, og konstaterer at det stemmer. Jeg ser knapt forskjell på minareten og tårnene til klassiske kinesiske templer jeg har besøkt:

Dette er minareten. Sammenlikn dette bildet med tempelet fra Sommerpalasset.

Jeg kan ikke gå inn i moskéens bønneværelser, men dørene til kvinnenes rom står åpne, så jeg kan se inn. Pillarene er glatte, røde og kinesiske, men platene på veggene er islamsk kunst. De blåmalte, rikt dekorerte takbjelkene finner du overalt i Beijing, lysekronene som henger ned mellom dem har jeg derimot ikke sett her før. Jeg har egentlig vært fint lite borti islamsk kunst, og religiøst kunst generelt, oppe i mitt lille Wudaokou-hjørne, der det går mest i betong.

Så bærer det videre, denne gangen til taoist-tempelet Den hvite sky (白云观, Bái Yún Gùan). Dette tempelet er også fortsatt i bruk. Jeg kan svært lite om taoisme, skjønt guiden mente at taoisme er mindre en religion og mer en riktig hyggelig livsfilosofi. Det jeg kan fortelle, er at tempelområdet er svært vakkert, og dessuten veldig avslappet. Vi går forbi store kar med røkelsespinner og brennende gullfarget papir. Guiden vår kan fortelle at papiret er et pengesymbol, og ved å brenne det kan man sikre velstand for sitt neste liv. Mye av det hun forteller oss handler egentlig om lykke, glede, velstand og et godt neste liv – inne i tempelhusene er det altere til ulike guddommer for bl.a. rikdom og god helse, og nede i en liten brønn kan man kaste mynter på en bjelle for hell.

道, tao (eller dào, som det skrives med pinyin), betyr «veien». Såvidt jeg har forstått bruker taoisme en god del av det vi i Vesten tenker på når det gjelder gammel kinesisk religiøs kultur – harmoni, yin og yang, qigong, feng shui, kampsport og mystikk. Utover det vet jeg knapt noe om retningen.

Og det var vår lille lørdagstur.