Jeg hadde store planer om å lage en post der jeg mobbet den engelske vinteren, med fotografier av den grønne plenen utenfor og trærne som fortsatt blomstrer i St. George’s Gardens, men sist fredag begynte det jammen å snø.
Et tynt, finkornet pudderlag la seg på fortauene (og i nakken min), og hele London gikk i stå. Grunnet været kom halve klassen for sent, og jeg fikk en ny venn da jeg og en jente fra de franske Alpene flirte over konseptet «snow days» sammen.
Det fortsatte å snø over helga, og mandag var den vakreste dagen jeg har opplevd så langt i London. Det var rett over frysepunktet, sola skinte (for en gangs skyld) og det glitret i den fortsatt hvite snøen. Jeg gikk rundt og gliste fornøyd hele dagen fordi været minnet meg om det punktet der vinter tipper over mot vår, men ingen av de engelske vennene mine skjønte hva jeg snakket om.
Bysbarnas reaksjon på disse centimeterne med snø var nesten rørende. Hvor enn jeg gikk stod det snømenn i veikanten; snømenn som stort sett ikke rakk meg til høyere enn midt på leggen. Folk i gata forsøker seg på snøballkamper; disse varer gjerne i rundt femti sekunder før snøen er brukt opp. I går hadde jeg en opplysende diskusjon om dekkskifte som overgangsritual mellom årstidene med en medstudent som kun hadde én kategori bildekk, nemlig bildekk.
Jeg er vanligvis ingen stor tilhenger av vinteren, og i Norge er jeg sutrete og temperaturfølsom. Her er jeg en lodden fjellgeit.
