På møtet til Harry Potter Society denne uka ble jeg transfigurert til en gullsnopp.
Selv synes jeg kanskje jeg ser mer ut som en blanding av påskekylling og seriemorder, men man kan vel ikke forvente så mye når man er nybegynner. Transfigurasjon er et vanskelig fag, tross alt!
I morgen stikker jeg til Sussex på bibelcamp, bai bai.
I dag gjorde jeg det mest nerdete jeg noensinne har gjort, og jeg angrer ikke et sekund.
Jeg nevnte muligens tidligere at jeg var en smule interessert i å bli med i Harry Potter-foreningen til University of London-studentunionen? Jeg ble selvsagt med. Ikke bare fordi Harry Potter er det beste noensinne og jeg har brukt altfor mye tid på å drikke te og diskutere seriens filosofiske aspekter med Xiao Long, men også fordi jeg genuint prøver å skaffe meg venner her, og i en Harry Potter-forening må det da virkelig eksistere personer som er like inkapable som meg til å skaffe seg bekjentskaper via normale sosialiseringskanaler. Uansett, i dag tok denne smygardingen t-banen til Regent’s Park for å prøve rumpeldunk.
De neste ukene kan alle som vil være med prøve seg og spille for gøy, fram til det blir plukket ut et lag som skal prøve seg i den internasjonale rumpeldunkcupen. Jeg tror ikke jeg skal dra den så langt – blodsmak i munnen etter to minutter er ikke helt min stil – men jeg dro likevel bare for å se hva dette var for noe.
Slik fungerer det:
Spillet følger reglene til International Qudditch Association (ja, det eksisterer). De beskriver rumpeldunk som et spill som kombinerer «de beste delene av rugby, håndball, kanonball og gjemsel». Vi ble delt opp i lag, og spillet startet.
Første runde prøvde jeg meg som jager (chaser). Dette er håndballdelen (og rugbydelen, men vi lærte ikke takling denne gangen fordi, og jeg siterer, «vi vil ikke at noen skal spiddes på en sopelime»). Vi hadde en litt slapp fotball som skulle gjennom en av ringene på motstandernes side. Alt dette må gjøres mens du har en miniatyrsopelime mellom beina.
Andre runde fikk jeg spille som knakker (beater). Dette er kanonballdelen. En knakker skal ganske enkelt pælme kanonballer på motstanderne, og de som ble truffet måtte slippe ballen hvis de hadde den og gå tilbake til sitt eget mål.
Tredje runde fikk jeg være speider (seeker). Dette er gjemseldelen. Gullsnoppen (the snitch) er nemlig festet på en person som kan gjøre nøyaktig hva vedkommende vil. Denne personen blir sluppet løs før spillet starter, og går og gjemmer seg utenfor banen. Speiderne må finne vedkommende og få tak i gullsnoppen. Spillet er ikke over før en av speiderne har fått tak i denne ballen, og vi fikk høre om et spill som hadde foregått fra fredag til mandag morgen («og derfor er det viktig å ha reservelag»). Speiderne løper mye rundt utenfor selve banen, og det var en temmelig bisarr opplevelse da jeg og motstanderlagets speider spurtet rundt med sopelimer mellom beina forbi et forvirret fotballag.
Jeg har hatt det forferdelig gøy, og det er i sånne situasjoner at man rett og slett må gi slipp på tanken om at man ser ut som en total idiot, selv om man faktisk gjør det.
Og ja, jeg fikk meg en ny venn.
PS: Jeg beklager at disse to bildene er de eneste jeg rakk å ta. Jeg var så opptatt med å spille. Men jeg lover at med en gang jeg kun er tilskuer til et spill skal jeg ta en hel haug med bilder!
Det er ingen hemmelighet; jeg er så innadvendt at det gjør vondt. Jeg er en av de som synes grupper på over fire-fem mennesker begynner å bli litt vel mye og at «en sjanse til å treffe nye mennesker» høres mest ut som en straff. Mitt personlige helvete er en stor fest med masse fremmede. Samtidig tror jeg på at det er viktig å konstant utfordre seg selv, små skritt av gangen-style. Det var derfor jeg i det hele tatt endte opp med å tørre å dra til London alene.
Så jeg bestemte meg for å prøve noe jeg ikke har gjort før – bli med i en studentforening eller to. Det høres kanskje lite ut, men for meg, som synes det er ubehagelig å bestille pizza, var det å faktisk skulle oppsøke en gruppe fremmede mennesker og spørre om jeg kan få bli med i gjengen deres et ikke ubetydelig skritt.
I dag var det Freshers’ Fayre på Russell Square, og jeg skulle ønske jeg tok med meg kameraet mitt. Det var rytmeinstrumenter jeg aldri har sett før. Det var cupcakes og marxisme. Det var tibetansk fingerhekling. Det var spontane utbrudd av dans. Jeg holdt på å bli sparket i ansiktet av en gruppe mennesker som drev med capoeira. Sakte og forsiktig begynte jeg å skvise meg gjennom mengden.
Fem minutter senere var veska mi full av flyers og studentaviser med navn av typen «Red Youth», «Crossfire» og «Socialist Worker», men jeg hadde egentlig ikke fått med meg noe som helst fordi det var så mye folk. Så jeg tok en runde til.
«Street Dance». Nei takk.
«Cricket Club». Tror ikke det.
«Nyanga Panpipes Society». Nnnnei.
«Students for Sensible Drug Policy». Sensible drug- vent, hva er den lukta?
Jeg endte faktisk opp med å skrive meg på flere foreningers mailinglister, bl.a. et «geriljakor» (veldig uformelt kor som har overraskelseskonserter på t-banen og i supermarkeder, blant annet), en forening for religionsdialog og en sånn kulturutvekslingsgruppe for vestlige og kinesere.
Deretter gikk jeg for å registrere meg som medlem hos University of London Students Union, som er en felles studentorganisasjon for alle skolene i University of London-samarbeidet, blant annet SOAS. Jeg hadde hørt at de hadde gode treningsfasiliteter, og såvidt jeg har forstått er treningstilbudet til SOAS ikke særlig tilfredsstillende med mindre man tilhører en organisert sport.
Da så jeg at ULU har et Harry Potter-forbund.
Og jeg bare
Konklusjon: Dette året skal jeg synge på t-banen, få flere kinesiske venner, diskutere religion og spille rumpeldunk i Regent’s Park.
Fem dager i London, og jeg er på paraply nummer to. Det føles litt urettferdig. Et av privilegiene med å være norsk er jo at når man er i utlandet skal været automatisk være bedre enn hjemme; heldigvis hadde jeg ikke enormt høye forventninger til det engelske skydekket…
Utover det er jeg litt stressa. Forkjølelse og skolestart er ingen god kombinasjon, og dessuten er korridoren min full av party-amerikanere. I tillegg fungererer fagregistrering slik at jeg må oppsøke hver enkelt foreleser og få underskrift på at de er villige til å la meg bli med på kurset, og jeg fikk en muntlig overraskelses-plasseringsprøve i kinesisk som gjorde at foreleseren i kurset jeg vil ta antakelig ble litt skeptisk til intelligensen min. Men amerikanerne holder faktisk munn når jeg ber om det, kinesisklæreren er villig til å la meg ta den skriftlige plasseringsprøven* og jeg har gul, og ikke hvit, lyspære i taklampa på hybelen, så jeg tror dette skal bli ganske så levelig tross alt.
Apropos hybelen min. Dinwiddy House er et sjarmerende bygg med pappvegger og et aldri så lite kakerlakkproblem. Jeg deler korridor og kjøkken med fem andre mennesker, og siden SOAS er et hippieuniversitet har har vi også tilgang til Dinwiddys felles kjøkkenhage. Vinduet mitt har gitter. Her er utsikten fra rommet mitt:
I tillegg til storbyutsikt har jeg vegg-til-vegg-teppe
og eget bad.
Ikke noe å skrive hjem om, kanskje, men for første gang i livet har jeg mitt helt eget bad. Er ikke det en voksengreie, så vet ikke jeg.
Jeg har også denne
og denne
Resten av uka skal jeg bruke på å forberede meg til kinesiskprøven, fly rundt etter resten av foreleserne mine, smake på veggisvellingen som Hare Krishna-folka deler ut utenfor skolen, prøve å gjøre noe ut av de bekjentskapene jeg har fått, og finne en lampe, for den eneste lyskilden jeg har er taklampa. Lysbryteren til den er ved siden av inngangsdøra, og konsekvensen er at jeg må bruke lommelykt når jeg skal gå til sengs. Upraktisk.
*muligens fordi den personen som var før meg «ikke kunne noenting». Tusen takk, ukjente person, for at du myknet opp læreren for meg