Det blir ikke mye skriving når det er mye som skjer men lite å nevne. Dagene tilbringes på skolen – en ny prøverunde nærmer seg med stormskritt – og skjønt vi fikk hyggelig besøk fra Norge var det jo de, og ikke vi, som besøkte ulike steder i Beijing mens vi var på skolen. Jeg har lenge vært klar over at november betyr snart hjem, men da jeg her om dagen innså at det bare er fire og en halv uke igjen til hjemreise fikk jeg litt panikk, med tanke på alt jeg ennå ikke har rukket å få med meg. En av tingene jeg ønsket å gjøre i løpet av turen var å se den ville, urestaurerte delen av Den kinesiske mur – og det har jeg nå fått gjort!

Kouyu-læreren vår bestemte seg nemlig får at han ville ta med oss og en annen klasse han hadde ut på tur. Siden det er blitt dårlig med klassetur etter Shandong, slang jeg meg selvsagt på. Lærer Deng, som han heter, bestemte seg for å få leid en mianbaoche – en såkalt brødbil, altså en minibuss – og ta oss med til en del av Muren som ikke var turistifisert.

Ut på tur bar det, og for en tur det var! Himmelen var gnistrende blå, lyset sylskarpt og luften klar som glass.

Det var så altfor lett å forelske seg i denne delen av Muren – jeg har allerede vært på den delen av Muren som heter Mutianyu, og hvis dere sammenlikner bildene derfra ser dere lett forskjellen. Vi fikk dessverre ikke klatret så langt opp som vi ville, da lærerne etterhvert bestemte seg for at det var på tide å gå ned igjen og spise lunsj – og det passet egentlig bra, for akkurat da gikk kameraet mitt tomt for strøm.

Vi dro ned igjen til en liten fjellandsby og fikk lunsj, med dumplings, suppe, et grillet og krydret lammelår, søte epler og de friskeste agurkene jeg noensinne har spist, mens vi gjettet kinesiske gåter og sølte overalt, slik kinesisk skikk tilsier.

Denne delen av Muren kalles Dazhenyu, ligger ca. en og en halv times kjøretur unna Beijing by og er helt fantastisk. Håper ingen noensinne finner på å restaurere den.

Flere bilder kommer!

Please don’t take the bus 22 for it takes about 2 hours to get there!

- TravelChinaGuide.coms side om Ming-gravene

Øh, ja. Akkurat det lille sitatet glemte jeg midlertidig da jeg og Informatikk, mitt exphil-bekjentskap som var på besøk i Beijing, skulle ta oss en tur til Ming-gravene. Jeg kan vel ikke gjøre noe annet enn å stille meg bak utsagnet og si: Nei, ikke ta buss 22 til Ming-gravene. Det finnes sannsynligvis bedre måter å komme seg dit på. Ming-gravene ligger ca. 50 km utenfor Beijing, og turen til så sånn ut:

Ming-gravene er spredt utover et større område, og vi hadde egentlig tenkt oss av ved Zhaoling, som visstnok er den stilleste delen, men vi ble kastet av bussen ved Dingling, hvilket var greit nok, siden vi begge var ganske lei av buss på det tidspunktet.

Så var vi ved Dingling, da.

Ingen av oss visste egentlig noe særlig om Ming-gravene (bortsett fra at Ming er et dynasti og de som er gravlagte der antakelig var fra den tida), men vi gikk inn og trivdes egentlig veldig godt. For det første var det ikke så mange andre turister, og de som var der gikk jo i store klumper som det var lett å unngå. For det andre var området veldig, veldig trivelig. Det var en stor park, mange trær og fine stier, og luften var deilig ren. Vi var jo ute på landet nå. Landskapet var til og med kupert.

På vår vei så vi et skilt som pekte mot «The Underground Palace», som vi var enige om at hørtes kult ut og burde sjekkes. Foran inngangen var det et skilt

som med sin ellipse gjorde at det hele ble veldig spennende.

Undergrunnspalasset gjorde inntrykk, men det var vel mest fordi det så ut som en bunker. En bunker med sånne gammeldagse klokkeblomstlamper. Selve gravene så ut som de kom fra IKEA, noe vi syntes var temmelig pussig. Vi greide ikke være skuffa en gang, så merkelig var det å finne såpass minimalistiske keisergraver i Kina.

Da vi kom opp igjen tok vi en runde rundt området. Muren rundt graven hadde en bred gangsti med utsikt til landskapet rundt. Det var en fantastisk liten tur – ikke et menneske i sikte, skog på den ene siden og frukttrær og åser på den andre. Det var regn i lufta, men fortsatt tørt og friskt. Til slutt kom vi tilbake til start, med et høyt bygg med en stor stein inni og et skilt med beskjed om at vi måtte huske å ikke bruke mobil i regnvær. Området var faktisk fullt av disse, jeg lurer på om det er noe de vanligvis har problemer med? Nå skal det riktignok sies at i Kina har de ikke for vane å følge skilt, så jeg tviler på at det isåfall hjelper noe særlig.

Den lille turen rundt området gjorde hele greia verdt det. Ming-gravene er kanskje ikke noe du skal besøke hvis du bare har noen få dager her i Beijing, men Dingling-området er ihvertfall veldig fint.

Da vi skulle tilbake stakk vi innom turistkontoret for å spørre om det var noen mindre kronglete ruter tilbake til Wudaokou («Tok dere buss 22? Og dere skal til Wudaokou? Hvorfor i all verden gjorde dere det så vanskelig for dere selv?»), hvilket det var – buss 925.

Problemet var bare at vi ikke fant buss 925.

Bare buss 22.

Så vi tok buss 22 tilbake også.

Jeg hater buss 22.