I dag gjorde jeg det mest nerdete jeg noensinne har gjort, og jeg angrer ikke et sekund.

Jeg nevnte muligens tidligere at jeg var en smule interessert i å bli med i Harry Potter-foreningen til University of London-studentunionen? Jeg ble selvsagt med. Ikke bare fordi Harry Potter er det beste noensinne og jeg har brukt altfor mye tid på å drikke te og diskutere seriens filosofiske aspekter med Xiao Long, men også fordi jeg genuint prøver å skaffe meg venner her, og i en Harry Potter-forening må det da virkelig eksistere personer som er like inkapable som meg til å skaffe seg bekjentskaper via normale sosialiseringskanaler. Uansett, i dag tok denne smygardingen t-banen til Regent’s Park for å prøve rumpeldunk.

De neste ukene kan alle som vil være med prøve seg og spille for gøy, fram til det blir plukket ut et lag som skal prøve seg i den internasjonale rumpeldunkcupen. Jeg tror ikke jeg skal dra den så langt – blodsmak i munnen etter to minutter er ikke helt min stil – men jeg dro likevel bare for å se hva dette var for noe.

Slik fungerer det:

Spillet følger reglene til International Qudditch Association (ja, det eksisterer). De beskriver rumpeldunk som et spill som kombinerer «de beste delene av rugby, håndball, kanonball og gjemsel». Vi ble delt opp i lag, og spillet startet.

Første runde prøvde jeg meg som jager (chaser). Dette er håndballdelen (og rugbydelen, men vi lærte ikke takling denne gangen fordi, og jeg siterer, «vi vil ikke at noen skal spiddes på en sopelime»). Vi hadde en litt slapp fotball som skulle gjennom en av ringene på motstandernes side. Alt dette må gjøres mens du har en miniatyrsopelime mellom beina.

Andre runde fikk jeg spille som knakker (beater). Dette er kanonballdelen. En knakker skal ganske enkelt pælme kanonballer på motstanderne, og de som ble truffet måtte slippe ballen hvis de hadde den og gå tilbake til sitt eget mål.

Tredje runde fikk jeg være speider (seeker). Dette er gjemseldelen. Gullsnoppen (the snitch) er nemlig festet på en person som kan gjøre nøyaktig hva vedkommende vil. Denne personen blir sluppet løs før spillet starter, og går og gjemmer seg utenfor banen. Speiderne må finne vedkommende og få tak i gullsnoppen. Spillet er ikke over før en av speiderne har fått tak i denne ballen, og vi fikk høre om et spill som hadde foregått fra fredag til mandag morgen («og derfor er det viktig å ha reservelag»). Speiderne løper mye rundt utenfor selve banen, og det var en temmelig bisarr opplevelse da jeg og motstanderlagets speider spurtet rundt med sopelimer mellom beina forbi et forvirret fotballag.

Jeg har hatt det forferdelig gøy, og det er i sånne situasjoner at man rett og slett må gi slipp på tanken om at man ser ut som en total idiot, selv om man faktisk gjør det.

Og ja, jeg fikk meg en ny venn.

PS: Jeg beklager at disse to bildene er de eneste jeg rakk å ta. Jeg var så opptatt med å spille. Men jeg lover at med en gang jeg kun er tilskuer til et spill skal jeg ta en hel haug med bilder!