Beklager tittelen. Jeg bare måtte.

I dag fikk foreleseren i Pop and Politics meg til å innse at selv om jeg har skrevet opptil flere ganger om k-pop, Sør-Koreas store stolthet, har jeg ikke viet noe spalteplass til nordkoreansk popmusikk. Jeg tar selvkritikk, men til mitt forsvar har det aldri falt meg inn at Nord-Korea har en popmusikkindustri.

Selvfølgelig har de det, og i dag vil jeg dele min nyervervede innsikt med dere.

Med popmusikk mener jeg bokstavlig talt populærmusikk, altså musikk som er populært blant folk flest, og ikke nødvendigvis den distinkte stilen som er kjent som pop i Vesten. Og når jeg sier populært blant folk flest, så er det mest fordi de ikke har så mye valg. Nord-Korea har nemlig bare to popband. Det ene heter Pochonbo Electric Ensemble (PEE), som nærmer seg 200 album, og det andre heter Wangjaesan Light Music Band.

Nordkoreansk musikk er visst også tungt påvirket av den japanske sjangeren enka. Jeg lover at en dag skal jeg finne ut hva enka egentlig er for noe.

Vi starter friskt med Pochonbo Electric Ensembles store hit «No Motherland Without You»:

Vi fortsetter litt lettere med «Don’t Ask My Name», som er myk og romantisk men fortsatt får frem hva som er viktig i livet, og som til og med har musikkvideo:

(Du kan få engelsk tekst ved å trykke på «Filmtekster»-knappen nederst)

Apropos jernbane. Her kommer Wangjaesan Light Music Bands optimistiske «Youth is Express Train», som høres ut som den burde vært kjenningsmelodien til et TV-program:

Og til slutt, tilbake til PEE med «Reunification Rainbow». Denne nyan cat-versjonen var den eneste med undertekster, er jeg redd. Ikke at jeg forstod så mye av den uansett:

Nyt det med en viss akademisk distanse.

PS: Hvis du vil se mer, kan du bl.a. se på denne. Den er morsom mest fordi professoren min i Pop and Politics ble kasta ut av en nordkoreansk restaurant fordi han digget den på en litt for useriøs måte. Ellers har du flere sanger her og her.