Månedlige arkiver: oktober 2012

Pyongyang Style

Beklager tittelen. Jeg bare måtte.

I dag fikk foreleseren i Pop and Politics meg til å innse at selv om jeg har skrevet opptil flere ganger om k-pop, Sør-Koreas store stolthet, har jeg ikke viet noe spalteplass til nordkoreansk popmusikk. Jeg tar selvkritikk, men til mitt forsvar har det aldri falt meg inn at Nord-Korea har en popmusikkindustri.

Selvfølgelig har de det, og i dag vil jeg dele min nyervervede innsikt med dere.

Med popmusikk mener jeg bokstavlig talt populærmusikk, altså musikk som er populært blant folk flest, og ikke nødvendigvis den distinkte stilen som er kjent som pop i Vesten. Og når jeg sier populært blant folk flest, så er det mest fordi de ikke har så mye valg. Nord-Korea har nemlig bare to popband. Det ene heter Pochonbo Electric Ensemble (PEE), som nærmer seg 200 album, og det andre heter Wangjaesan Light Music Band.

Nordkoreansk musikk er visst også tungt påvirket av den japanske sjangeren enka. Jeg lover at en dag skal jeg finne ut hva enka egentlig er for noe.

Vi starter friskt med Pochonbo Electric Ensembles store hit «No Motherland Without You»:


Vi fortsetter litt lettere med «Don’t Ask My Name», som er myk og romantisk men fortsatt får frem hva som er viktig i livet, og som til og med har musikkvideo:


(Du kan få engelsk tekst ved å trykke på «Filmtekster»-knappen nederst)

Apropos jernbane. Her kommer Wangjaesan Light Music Bands optimistiske «Youth is Express Train», som høres ut som den burde vært kjenningsmelodien til et TV-program:


Og til slutt, tilbake til PEE med «Reunification Rainbow». Denne nyan cat-versjonen var den eneste med undertekster, er jeg redd. Ikke at jeg forstod så mye av den uansett:


Nyt det med en viss akademisk distanse.

PS: Hvis du vil se mer, kan du bl.a. se på denne. Den er morsom mest fordi professoren min i Pop and Politics ble kasta ut av en nordkoreansk restaurant fordi han digget den på en litt for useriøs måte. Ellers har du flere sanger her og her.

Skriv en kommentar

Fagprat

Jeg har greid å pådra meg en yuedu-klone.

Da jeg tok plasseringstesten i kinesisk var det godt over ett år siden sist gang jeg hadde kinesisktimer, så da jeg ble bedt om å oversette «Jeg krysset grensen til Algerie og jobbet som barberer en stund, men da politiet fant meg banket de meg opp så begge beina mine gikk ut av ledd» fikk jeg det ikke helt til. Likevel fikk jeg beskjed om at jeg kunne få prøve en uke med både Chinese 301 og Chinese 302, og så velge en. Fagene er på samme nivå, tredje år av bachelor, men mens Chinese 301 fokuserer mest på lesing, litterær oversettelse og grammatikk, har Chinese 302 et mer muntlig fokus. Kinesiskstudenter ved SOAS pleier å ta begge fagene på en gang, men jeg hadde bare plass til ett av dem. Jeg valgte Chinese 301 fordi Chinese 302 hadde akkurat litt for store forutsetninger til å gi meg søvnløshet, og troppet opp på kontoret til skumle lærer Gao der vi ble enige om at vi skulle få slippe å forholde oss til hverandre det neste året.

Dette betyr fire timer med kinesisklesing hver uke. På mandager er det oversetting av litterære tekster. Vi oversetter tekster hjemme, og går gjennom dem i timen. Jeg har en liten oversetter i magen, og har det dermed veldig gøy. På tirsdager er det grammatikktimer, som er akkurat det det høres ut som.

Her er de andre fagene mine:

Politics of Development: Dette er et andre/tredjeårsfag i utviklingsstudier. Jeg har aldri hatt noen emner i utviklingsstudier før, men regner med at 40-gruppa mi i statsvitenskap kommer til å redde meg (kom igjen, «Introduksjon til politiske utopier», don’t fail me now).

Management in China: Jeg har aldri hatt noen emner i management-studier heller. Her regner jeg med at 40-gruppa mi i Asia-områdekunnskap vil redde meg.

Pop and Politics in East Asia: Nevnte jeg forresten at jeg aldri har hatt noen emner i musikk eller kulturstudier på universitetsnivå heller? Her håper jeg at all tiden jeg har brukt til å se på k-pop-musikkvideoer på YouTube vil være til nytte.

Ooog her om dagen oppdaget jeg litt for sent at Pop and Politics kun er et halvtårsfag, så jeg er nå på vill jakt etter et fag jeg kan ta etter jul for å opprettholde fulltidsstudentstatusen min. Jeg er ganske gira på et fag om Nord-Koreas historie, hvis bare foreleseren kan svare på mailen min snart sånn at jeg kan få meldt fra til studiekontoret. Kjære Erasmus-koordinator, det var virkelig ikke meningen å gi deg så mye ekstraarbeid!

Ting som er bedre på SOAS enn på UiO:
– Tutorials! I tillegg til den ukentlige forelesningen deles vi opp i mindre grupper med lærer der vi finleser pensum, holder presentasjoner og diskuterer.
– Gratis pensum! Lærerne i tre av fagene har lagt ut mesteparten eller alt av pensum på nettet i form av onlinekompendier. Det er bra, for jeg har allerede brukt mesteparten av pensumbudsjettet i den lokale kebabsjappa.
– Biblioteket har fem etasjer, masse obskure kinesiske tekster og det er som regel plass på datasalen i kjelleren.
– Junior Common Room – billig kaffe og saccosekker.
– Say it ain’t SOAS, Overheard at SOAS og SOAS memes
– SOAS er knøttlite, så man treffer folk man kjenner helt tilfeldig hele tiden og går og tar en kopp kaffe med dem.

Ting som jeg likte bedre med UiO:
– Forelesningene på UiO starter kvart over og slutter hel, så man har et kvarter på seg til å rekke neste forelesning. Her starter forelesningene hel og slutter hel, så på fredag må jeg spurte mellom to bygninger, og alltid velge om jeg må gå tidlig fra Management of China eller komme for sent til Pop and Politics. Heldigvis slipper jeg å løpe mellom Russell Square og Vernon Square, som er rundt tjue minutter å gå og som er alle SOAS-studenters store skrekk.
– Det er visstnok mus på SOAS-biblioteket som spiser alle bøkene? Jeg tror ikke de har det på UiO.
– Det at SOAS er så lite kan også være dumt. UiO er stort, så hvis man vil unngå folk man kjenner går det an.
– SOAS-hovedbygget har verdens. treigeste. heis. Den er helt vanvittig treig. I dag stod jeg og ventet i to minutter før jeg innså at jeg kunne gå til andre enden av gangen, ta trappa opp de fire etasjene og fortsatt være fremme før heisen.
– Det er ikke et ukeslangt prosjekt å melde seg opp i fag på UiO.

Andre ting: Jeg har funnet favorittoalettet mitt. Det er bortgjemt bak en ekstra vegg i andre etasje på biblioteket, og det er aldri kø der. Jeg vet også hvor jeg skal få tak i kaffe, hvilken hamburgersjappe som ligger nærmest Dinwiddy og hvordan jeg skal komme meg til skolen uten å måtte ta King’s Cross Road. Nå må jeg bare skaffe meg t-banekort og skrivebordslampe, så kommer ting til å falle på plass slik de skal.

Til mamma: Det om å bruke alle pengene mine på kebab var tull. Lover.

5 svar

Rumpeldunk i Regent’s Park

I dag gjorde jeg det mest nerdete jeg noensinne har gjort, og jeg angrer ikke et sekund.

Jeg nevnte muligens tidligere at jeg var en smule interessert i å bli med i Harry Potter-foreningen til University of London-studentunionen? Jeg ble selvsagt med. Ikke bare fordi Harry Potter er det beste noensinne og jeg har brukt altfor mye tid på å drikke te og diskutere seriens filosofiske aspekter med Xiao Long, men også fordi jeg genuint prøver å skaffe meg venner her, og i en Harry Potter-forening må det da virkelig eksistere personer som er like inkapable som meg til å skaffe seg bekjentskaper via normale sosialiseringskanaler. Uansett, i dag tok denne smygardingen t-banen til Regent’s Park for å prøve rumpeldunk.

De neste ukene kan alle som vil være med prøve seg og spille for gøy, fram til det blir plukket ut et lag som skal prøve seg i den internasjonale rumpeldunkcupen. Jeg tror ikke jeg skal dra den så langt – blodsmak i munnen etter to minutter er ikke helt min stil – men jeg dro likevel bare for å se hva dette var for noe.

Slik fungerer det:

Spillet følger reglene til International Qudditch Association (ja, det eksisterer). De beskriver rumpeldunk som et spill som kombinerer «de beste delene av rugby, håndball, kanonball og gjemsel». Vi ble delt opp i lag, og spillet startet.

Første runde prøvde jeg meg som jager (chaser). Dette er håndballdelen (og rugbydelen, men vi lærte ikke takling denne gangen fordi, og jeg siterer, «vi vil ikke at noen skal spiddes på en sopelime»). Vi hadde en litt slapp fotball som skulle gjennom en av ringene på motstandernes side. Alt dette må gjøres mens du har en miniatyrsopelime mellom beina.

Andre runde fikk jeg spille som knakker (beater). Dette er kanonballdelen. En knakker skal ganske enkelt pælme kanonballer på motstanderne, og de som ble truffet måtte slippe ballen hvis de hadde den og gå tilbake til sitt eget mål.

Tredje runde fikk jeg være speider (seeker). Dette er gjemseldelen. Gullsnoppen (the snitch) er nemlig festet på en person som kan gjøre nøyaktig hva vedkommende vil. Denne personen blir sluppet løs før spillet starter, og går og gjemmer seg utenfor banen. Speiderne må finne vedkommende og få tak i gullsnoppen. Spillet er ikke over før en av speiderne har fått tak i denne ballen, og vi fikk høre om et spill som hadde foregått fra fredag til mandag morgen («og derfor er det viktig å ha reservelag»). Speiderne løper mye rundt utenfor selve banen, og det var en temmelig bisarr opplevelse da jeg og motstanderlagets speider spurtet rundt med sopelimer mellom beina forbi et forvirret fotballag.

Jeg har hatt det forferdelig gøy, og det er i sånne situasjoner at man rett og slett må gi slipp på tanken om at man ser ut som en total idiot, selv om man faktisk gjør det.

Og ja, jeg fikk meg en ny venn.

PS: Jeg beklager at disse to bildene er de eneste jeg rakk å ta. Jeg var så opptatt med å spille. Men jeg lover at med en gang jeg kun er tilskuer til et spill skal jeg ta en hel haug med bilder!

4 svar

Et musikalsk innslag

I dag hadde jeg min første forelesning i faget Pop and Politics in East Asia, som er morofaget mitt i år og som gir meg muligheten til å si at jeg har studiepoeng i k-pop (som jeg faktisk har skrevet litt om tidligere). Jeg ble litt bekymret da jeg stod på gangen før timen og oppdaget at mesteparten av de jeg stod sammen med var i gang med mastergrad i musikkvitenskap, men jeg tror likevel dette skal gå bra.

Omtrent det første som skjedde var dette:

Foreleser: Så, k-pop. Pop fra Sør-Korea. Er det noen koreanere her?
*en student rekker opp hånden*
Foreleser: Bare én? Ok, hvor i Korea er du fra?
Student: …Gangnam.

For en icebreaker! Studenten fortalte litt om Gangnam og hva man gjør der (kort oppsummert: shopping og festing), og så snakket vi om Gangnam Style en stund og kom fram til at den egentlig ikke er særlig representativ for k-pop generelt. Den er litt for morsom. I tillegg fikk vi vite at Gangnam Style har mange elementer fra den japanske sjangeren enka. Jeg kan ingenting om enka, så jeg gikk på YouTube og fant denne sangen, men kan fortsatt ikke egentlig uttale meg om forbindelsen til Gangnam Style.

Andre ting jeg lærte:
– Sang er en veldig sosial greie i øst-Asia, spesielt i Sør-Korea, og hvis du ikke blir med og synger på karaoke ødelegger du hele festen.
– Vestlige musikkforskere fokuserer veldig mye på kinesisk rock og undergrunn fordi det folk egentlig hører på i Kina, nemlig klissete ballader, er kjedelig å forske på.
– Copyright-lovverket i Kina er litt uklart. Ja, det sjokkerte meg også.
– Sangene til Girls Generation har egentlig ikke så mye politisk innhold.
– Koreansk slagverk er veldig bråkete. Dette var ikke noe foreleseren nevnte, men noe jeg fikk med meg fordi noen hadde koreansk slagverk-time i klasserommet ved siden av.

Så hørte vi på en koreansk hip-hop-låt om nudler.

Dette innlegget har ingen punchline, så her har dere London-versjonen av Gangnam Style som en bekjent viste meg for et par uker siden.


(for dere som har bodd under en popkulturell stein i sommer: her er originalversjonen)

Skriv en kommentar

En litt uventet vending

Rett før jeg dro til London ringte Xiao Long, Beijing-roomie extraordinaire, og ba meg med en litt opphisset tone å gjette hva. Før jeg rakk å gjette hva kunne hun informere meg om at hun skulle synge kinesisk opera på et slags skolemøte i anledning et eller annet jubileum, og var ikke det morsomt? Jo, det var veldig morsomt, sa jeg og ante lite om hva som kom til å hende videre.

To uker gikk, og nå har Xiao Long slått gjennom som kinesisk operasanger, uten at det helt var meningen.

…

Nei, seriøst. Det er bilder av henne på t-banen.

Les del 1, del 2 og del 3 av den store operaodysséen på Lille Shanghai.

Bildet er hentet fra lilleshanghai.blogg.no.

1 svar
Side 2 av 212