I dag hadde jeg min første forelesning i faget Pop and Politics in East Asia, som er morofaget mitt i år og som gir meg muligheten til å si at jeg har studiepoeng i k-pop (som jeg faktisk har skrevet litt om tidligere). Jeg ble litt bekymret da jeg stod på gangen før timen og oppdaget at mesteparten av de jeg stod sammen med var i gang med mastergrad i musikkvitenskap, men jeg tror likevel dette skal gå bra.
Omtrent det første som skjedde var dette:
Foreleser: Så, k-pop. Pop fra Sør-Korea. Er det noen koreanere her?
*en student rekker opp hånden*
Foreleser: Bare én? Ok, hvor i Korea er du fra?
Student: …Gangnam.
For en icebreaker! Studenten fortalte litt om Gangnam og hva man gjør der (kort oppsummert: shopping og festing), og så snakket vi om Gangnam Style en stund og kom fram til at den egentlig ikke er særlig representativ for k-pop generelt. Den er litt for morsom. I tillegg fikk vi vite at Gangnam Style har mange elementer fra den japanske sjangeren enka. Jeg kan ingenting om enka, så jeg gikk på YouTube og fant denne sangen, men kan fortsatt ikke egentlig uttale meg om forbindelsen til Gangnam Style.
Andre ting jeg lærte:
– Sang er en veldig sosial greie i øst-Asia, spesielt i Sør-Korea, og hvis du ikke blir med og synger på karaoke ødelegger du hele festen.
– Vestlige musikkforskere fokuserer veldig mye på kinesisk rock og undergrunn fordi det folk egentlig hører på i Kina, nemlig klissete ballader, er kjedelig å forske på.
– Copyright-lovverket i Kina er litt uklart. Ja, det sjokkerte meg også.
– Sangene til Girls Generation har egentlig ikke så mye politisk innhold.
– Koreansk slagverk er veldig bråkete. Dette var ikke noe foreleseren nevnte, men noe jeg fikk med meg fordi noen hadde koreansk slagverk-time i klasserommet ved siden av.
Så hørte vi på en koreansk hip-hop-låt om nudler.
Dette innlegget har ingen punchline, så her har dere London-versjonen av Gangnam Style som en bekjent viste meg for et par uker siden.
(for dere som har bodd under en popkulturell stein i sommer: her er originalversjonen)
