Klokka i Norge er ti. Min indre klokke er fem på ettermiddagen. Jeg er hjemme.

Da de små godsbilene som jeg ikke vet hva egentlig heter inne på flyplassen i København kom kjørende, og meldte sin ankomst via sykkelbjelle, visste jeg at jeg var ute av Kina. Jeg kom ut av Gardermoen i snøvær, tok et dypt trekk og begynte å hoste, fordi lufta var for skarp. Og har senga mi alltid vært så myk?

Jeg er ikke i Beijing lenger. Da jeg våknet opp og så ut var det snø på bakken, men selv om det er kaldt er det greit, for det trekker ikke gjennom vinduet mitt her. Jeg så mye julepynt på vei hjem. Den var gyllen, ikke flerfarget, og blinket ikke i takt med noe. Trehus. Stille trafikk. Hager. Fri tilgang til Facebook. Det føles ikke ut som det bare var i går at boligutleierne prøvde å lure oss for 1700 yuan.

Beijing var altfor varmt, altfor kaldt, tørt, forurenset, bråkete, grått og altfor stort. Det var kinesere overalt, men aldri på de arenaene der jeg skaffet meg venner. Beijing, som resten av Kina, kunne nok også oppsummeres med ren tai duo le – det er for mange folk. Men jeg er glad jeg dro. Høstværet var fint, folk flest var hyggelige, prisene var bra og byen var full av overraskelser.

Brevvenninnen sendte meg en avskjedsmelding.

You are leaving Beijing today. So good bye and wish you have wonderful time with your family during christmas. And wish you will make great progress in chinese.

Hope to see you again one day.

Takk det samme, Beijing, takk det samme.