Fredag 8. oktober, ca. midnatt

Jeg er glad jeg lever i internettalderen. Hvis ikke hadde jeg nok ikke fått vite mye om de nåværende kinesisk-norske kontroverser før etter at jeg hadde kommet hjem til Norge igjen. Sant å si fikk jeg med meg mer om kinesisk politikk da jeg bodde i Norge enn det jeg gjør her. Menneskerettighetssituasjonen her har interessert meg i flere år, og de siste dagene har jeg ventet spent på kunngjøringen fra fredspriskomitéen.

I kveld satt jeg og gjorde lekser på kafé da det tikket en sms inn fra Xiao Long: Det er offisielt, Liu Xiaobo har fått Nobels fredspris og vi bør muligens vurdere å late som vi er franske fra nå av. Jeg feiret stillferdig for meg selv med en blåbærostekake og dro smilende hjem.

Vel hjemme oppdaget jeg til min forbauselse at verken CNN eller BBCs nettsider var avsperret, slik jeg forventet. Jeg kunne nemlig lese at begge kanalers sendinger gikk i svart under kunngjøringen av fredsprisvinneren 2010 – ikke spesielt overraskende. Jeg ser fint lite på TV her i Kina, og jeg tviler på at jeg hadde fått vite noe essensielt om prisutdelingen via det mediet uansett. CCTV News’ nettside forholder seg helt taus. CNN melder at Kinas myndigheter anser beslutningen som «blasfemi».

Hva med de kinesiske nettavisene? China Daily, Kinas største engelskspråklige avis, later også som ingenting. Hong Kong-baserte South China Morning Post informerer om utdelingen, men krever at jeg kjøper abonnement. Partiorganet People’s Daily forteller meg kort at dette kommer til å skade forholdet mellom Norge og Kina. Nobels fredspris egne nettsider er utilgjengelige.

Jeg sitter midt i hjertet til det for øyeblikket mest pissed off landet i verden. Kina har mistet ansikt. I Kina er det å miste ansikt serious business. Norges ambassadør i Kina er kalt inn til møte med kinesisk UD, og jeg sitter spent og venter. Venter på mandag. Venter på lærernes reaksjon, min venners reaksjon. Gleder meg til å snakke med min språkkamerat Koreaneren om det – hun er interessert i politikk og heldigvis ikke kinesisk, så hun har et litt mindre personlig forhold til det. Lurer på om det kommer til å skje noe. Eller det jeg frykter mest – at ingenting kommer til å skje. At Kina furter en stund, og at det så skjer – nettopp ingenting.

Jeg er rastløs. Jeg vil ut. Alt er stille i Wudaokou.