Forrige: Grand View Garden — Neste: Pekingopera
Jeg fortsetter min lørdagstur.
Etter Grand View Garden reiste vi videre for å få med oss de to religiøse innslagene på turen. Først til Niujie-moskéen (牛街清真寺, niújiē qīngzhēnsì, bokstavlig talt «Ku-gate-moskéen»), den eldste og største moskéen i Beijing. Dette var det første gamle religiøse stedet i Beijing jeg har besøkt som fortsatt er i bruk – alle andre tempelområder jeg har besøkt har vært de gamle, berømte, som ble brukt den gangen keiseren var Gud.
Det at området fortsatt er i bruk gjør det hele annerledes – jeg blir langt mer forsiktig, langt mer respektfull, tenker mye mer over alt jeg gjør. I tillegg har jeg aldri vært innom en moské før nå, og kjenner ikke til de reglene som eventuelt måtte gjelde. Men de tok oss godt i mot, og vi kom oss gjennom besøket uten å fornærme noen. Etter all tiden jeg har tilbragt inne i katolske kirker i sør-vest-Europa skulle man tro at jeg hadde blitt mindre stiv inne i andre trosretningers hus, men det skjer tydeligvis ikke med det første.
Noe av det som er interessant med Niujie-moskéen, kan den lille brosjyren jeg får utdelt fortelle meg, er hvordan moskéen kombinerer den klassiske kinesiske palass-stilen med arabiske arkitektur. Jeg ser opp, og konstaterer at det stemmer. Jeg ser knapt forskjell på minareten og tårnene til klassiske kinesiske templer jeg har besøkt:
Dette er minareten. Sammenlikn dette bildet med tempelet fra Sommerpalasset.
Jeg kan ikke gå inn i moskéens bønneværelser, men dørene til kvinnenes rom står åpne, så jeg kan se inn. Pillarene er glatte, røde og kinesiske, men platene på veggene er islamsk kunst. De blåmalte, rikt dekorerte takbjelkene finner du overalt i Beijing, lysekronene som henger ned mellom dem har jeg derimot ikke sett her før. Jeg har egentlig vært fint lite borti islamsk kunst, og religiøst kunst generelt, oppe i mitt lille Wudaokou-hjørne, der det går mest i betong.
Så bærer det videre, denne gangen til taoist-tempelet Den hvite sky (白云观, Bái Yún Gùan). Dette tempelet er også fortsatt i bruk. Jeg kan svært lite om taoisme, skjønt guiden mente at taoisme er mindre en religion og mer en riktig hyggelig livsfilosofi. Det jeg kan fortelle, er at tempelområdet er svært vakkert, og dessuten veldig avslappet. Vi går forbi store kar med røkelsespinner og brennende gullfarget papir. Guiden vår kan fortelle at papiret er et pengesymbol, og ved å brenne det kan man sikre velstand for sitt neste liv. Mye av det hun forteller oss handler egentlig om lykke, glede, velstand og et godt neste liv – inne i tempelhusene er det altere til ulike guddommer for bl.a. rikdom og god helse, og nede i en liten brønn kan man kaste mynter på en bjelle for hell.
道, tao (eller dào, som det skrives med pinyin), betyr «veien». Såvidt jeg har forstått bruker taoisme en god del av det vi i Vesten tenker på når det gjelder gammel kinesisk religiøs kultur – harmoni, yin og yang, qigong, feng shui, kampsport og mystikk. Utover det vet jeg knapt noe om retningen.
Og det var vår lille lørdagstur.
