Da jeg søkte meg inn på bachelor i kinesisk var jeg klar over at jeg kun etter ett skoleår ville bli kastet avgårde til Kina. På den tiden var jeg ikke nervøs, for da var det et helt år til, og ikke bare to uker som nå.

Jeg er fortsatt ikke nervøs. Kina er på andre siden av jordkloden, og jeg har aldri vært utenfor Europa. Det synker inn en gang iblant, plutselig: Du skal til Kina om to uker, jøss. Ikke bare skal du en kjapptur dit som turist heller, du skal faktisk flytte dit og studere der fram til jul. Men det er uvirkelig. Kina er en metafor for «veldig langt borte», det er nesten som om det ikke eksisterer. Kina, liksom. Hva har jeg der å gjøre?

Jeg har ikke en gang begynt å pakke. Jeg har en viss idé om hva jeg bør ta med. Andre ting vet jeg ikke om jeg bør kjøpe her eller kan vente med. Adapter til stikkontakter? Hva med ferielektyre? Burde jeg kanskje fikset en reservekonto? Best jeg stikker innom banken i morgen. Og hvor er forresten det tekstkompendiet jeg skulle ha lastet ned?

Jeg stikker til Beijing snart, i starten av juli. Jeg gleder meg mest til slutten av juli, for da er sikkert bolig på plass, lærerne er sannsynligvis mer forståelige og jeg har kommet meg inn i en slags rytme. Jeg skal gå på Peking University (Beida på folkemunne), en av toppuniversitetene i Kina. Kinesiske videregående-elever jobber visst knallhardt for å komme inn på dette universitet – her er det toppkarakterer som gjelder. Jeg trengte bare å bestå eksamen i Oslo, så jeg føler meg ikke overmåte kvalifisert.

Jeg kommer hjem i desember, med nye arbeidsvaner og enda mer språknerdethet til å underholde med. Gled dere.