Jeg har jo allerede postet timeplanen min, så dere vet hvilke fag jeg har, men jeg har egentlig ikke skrevet noe særlig om hva jeg fordriver dagene med. Det er strengt tatt fordi jeg ikke er så stor fan av å skrive poster som ikke har et spesifikt tema, men jeg tenkte kanskje at noen der hjemme var nysgjerrige på det. Så her har vi dagen i dag, en helt gjennomsnittlig mandag:
Jeg starter dagen med frokostblanding før jeg sykler av sted lenge før jeg egentlig trenger. Jeg kjøper lunsj på veien – det samme hver dag, noe selv læreren min har lagt merke til nå – og kommer nesten alltid først. Av en eller annen grunn får jeg det for meg hver dag at jeg har dårlig tid, for så å ende opp med å være minst 20 minutter for tidlig ute.
Første time er hanyu (skriftlig). Hanyu er det veldig rutine på – først er det leksesjekk, der vi skal ha lært en setning utenat fra et ark som har noe med den nåværende leksjonen å gjøre. Egentlig skal vi lære oss rundt tre setninger sånn at alle sier forskjellige setninger, men folk har en tendens til ikke å få med seg akkurat det, så det blir som regel til at alle sier de samme fire-fem setningene. Så leser vi en del av leksjonens hovedtekst, går gjennom den, og så løser vi oppgaver. Til nå har tekstene handlet om 1. navnetrøbbel, 2. fire forskjellige typer venner (en type har høy moral og god humor, en type har høy moral men mangler humor osv.), 3. det 20. århundrets arv (krig, forurensning, ørkenutvidelse og romsøppel) og nå 4. hvor gøy man kan ha det i skogen med en båndspiller.
Læreren vår i hanyu er Lærer Xin. Gjennom henne fikk jeg vite om et aspekt ved Kinas skolekultur som er mindre akseptert i Norge – nemlig at i Kina prater lærerne med elevene om andre elever og deres innsats og resultater. I hanyu har vi en leksebok som vi leverer inn med oppgaver til retting, og Lærer Xin viste en av bøkene til meg og min amerikanske klassekamerat, sa hvem den var sin og sukket over hvor rotete den var. Det skal sies at den var imponerende rotete, men likevel. Og forrige uke hadde vi første store semesterprøve. Da vi fikk resultatene tilbake holdt Lærer Xin opp en av prøvene og sa: «Dette er en dårligste prøven. Se her, vedkommende har knapt skrevet noe!» og la til «Hmm, personen er ikke her i dag.». Det var bare én person som var borte. Sånn er Kina.
(Nå innser jeg at kanskje ikke framstilte Lærer Xin spesielt sympatisk – da jeg vil også bare si at jeg liker henne veldig godt, og hun er veldig bra og hyggelig lærer, som alle min lærere. Det er bare det at jeg tidvis oppdager småting ved kinesisk kultur som føles veldig merkelig)
Hanyu er ikke det vanskeligste faget, men jeg synes det er det aller tyngste, jevnt over. Yuedu er vanskeligere, og arbeidsmengden kan være verre, men det går mer i rykk og napp med det.
Så er det kouyu (muntlig). Pulten min har i dag denne beskjeden til meg:
(noe jeg forøvrig stiller meg uforstående til)
Kouyu er gøy. Høydepunktet i dagens time var at Lærer Deng, imiterte en and. Meget overbevisende også, må jeg si. Klassen er veldig hyggelig og intim, og lærer Deng er veldig interessert i 1. klassisk musikk og 2. våre hjemland, og særlig Norge, tydeligvis. Ca. annenhver time spør han meg hvordan man uttaler «Grieg» på norsk. Vi forteller ham det. Så sier han «Grrriggu!» og ler hjertelig.
Grieg på kinesisk er forøvrig 格里格, Gelige. Uttales «gø-li-gø». Det tok meg og Vestlandet som sitter ved siden av meg noen minutter før vi greide å gjette oss til hvem det var han snakket om.
Klokka tolv er det lunsj. På campus har vi massevis av kantiner, og det er bra siden alle 30.000 studentene har lunsj samtidig på samme sted. Den største kantina er Nongyung-kantina, som har alt mulig rart, men det finnes også mange mindre kantiner som har spesialisert seg på nudler, dumplings osv. Istedenfor å betale med penger fyller man penger på et kort, et fanka, som man betaler med – veldig effektivt! Det eneste er at jeg bestandig glemmer å dra ned på fanka-kontoret for å fylle på penger, så jaggu måtte ikke noen i klassen min spandere på meg i dag også.
Men det er greit, siden en lunsj koster 4 kroner. I dag satt jeg med to norske klassekamerater og en svært gammel kinesisk vis dame som ga oss håndskrevne lapper som ba oss huske å drikke masse vann for ikke å få kviser og at kjærligheten er overalt. Aner ikke hva hun gjorde i skolekantina, jeg tviler ihvertfall på at hun var lærer.
Siste time for i dag, yuedu (lesing), starter klokka ett. Læreren vår, Lærer Zhao, er striks, men svært flink, og snakker fremfor alt ty-de-lig, hvilket er svært viktig for at vi skal forstå noe som helst. Vikarlæreren som vi har de gangene Lærer Zhao bestemmer seg for å dra på tur til Korea eller Japan, Lærer Wang, er svært hyggelig, men totalt uforståelig. Dessverre.
Yuedu er det vanskeligste faget, men også det potensielt mest interessante – det kommer helt an på hvilken tekst vi har. Caogaozhi, en tekst som handlet om en student i USA som satt og kopierte greier og hadde en lærer som elsket trær var ikke så interessant. Men de siste tekstene har handlet om kinesisk litteratur- og poesihistorie, som er spennende, og den nåværende teksten handler om kvinner fra landsbygda som kommer til Beijing for å jobbe. I dag jobbet vi oss ferdig med den, og lærte i tillegg at folk fra Shanghai er de med størst ego i hele Kina.
Nevnte jeg forresten at yuedu er vanskelig? Alle lærerne våre har sagt det – jeg siterer (og oversetter): «Dette er for vanskelig for dere!» Dette er pensumet vi fikk fra UiO, som bestemte seg for at vi skulle få pensum som startet på et langt høyere nivå enn det de slapp oss ut med. Alle hatet yuedu i starten (bortsett fra min klassekamerat Byåsen som skriver tradisjonelle tegn for moro skyld), og en del gjør nok det fremdeles.
Skolen var over klokka tre. Jeg dro ned på postkontoret og postet det kortet til onkelen som foreldrene mine ba meg sende for dem da de var her nede for ca. en måned siden. På vei ut fra Beida fant jeg denne bilen:
Den hadde Hello Kitty-trekk på rattet og var generelt awsome.
Og til slutt dro jeg innom den lille papirhandelen på vei hjem og kjøpte ny shengzi-bøker. Shengzi-bøker er bøker som barneskoleunger bruker til å føre inn nye tegn. Jeg elsker dem. Det er et viktig verktøy for enhver kinesisk-streber!
Nå skal jeg være nuli-student og gjøre lekser. Å være nuli betyr å være hardtarbeidende, og er et kinesisk studentideal. «Vær nuli,» sier de til oss. «Vær nuli, for dere har gloseprøve på torsdag. 120 nye tegn. Så vet dere det.»
