Jeg har vært her en måned

Her er noen notater.

1. Jeg var helt forberedt på å kalle lærerne mine ved etternavn og «Professor» this og «Doctor» that, men så kjører de visst fornavnsregel her også. De må ha fått inntrykk av at vi nordmenn er superformelle.

2. Venstrekjøring tar knekken på meg. Jeg er veldig dårlig på å skille høyre og venstre, og jeg greier ikke få tak på kjøreretningen her. Jeg skjønner rett og slett ikke hvilken vei jeg skal se, selv om de gjør sitt beste for å hjelpe meg:

En dag kommer jeg til å bli påkjørt.

3. KitKat er nesten som KvikkLunsj.

4. Jeg merker faktisk en forbedring i engelsken min. Jeg er egentlig slett ikke så verst til å skrive akademisk engelsk, men hver gang jeg skal snakke blir det litt «Like, that thing with that stuff, you know?». Det er det samme med lytteferdighetene mine. Jeg har gått glipp av ekstra ost på hamburgeren min fordi jeg trodde det var chips jeg takket nei til, og det er jo grunn nok i seg selv til å bli bedre i muntlig engelsk. Men nå merker jeg sakte men sikkert at jeg forstår mer av det som blir sagt, selv om det blir sagt veldig raskt, og jeg blir mindre sliten av å prøve å dechiffrere London-dialekt.

5. SOAS er en hippieskole. Hver onsdag er det et stort frøutsalg i fellesrommet på Russell Square. I tillegg var det visst en hel leilighet som brant ned på Dinwiddy i fjor pga en hasjplantasje som feila.

6. Likevel er det flere hipstere enn hippier her. Så det er kanskje ikke så hippie likevel? En venn spurte meg her om dagen om hvor mange personer med dreads jeg så per dag, og jeg svarte som sant var at det kom an på hvor lenge jeg var på skolen. Litt hippie, kanskje.

7. Jeg skjønner fortsatt ikke hvilken bydel jeg bor i. Er det Bloomsbury, Camden eller Islington? Tror kanskje det er Camden. Men er ikke helt sikker.

8. Engelske brødskiver er mer fancy enn norske, men det er bare fordi de skjærer dem på skrått istedenfor rett over. Det føles som å spise en stor kanapé.

9. Okei, folkens, jeg har nådd en milepæl her: Jeg har innlevering i kinesisk oversettelse 12. november, og gjett hvem som allerede er ferdig? Jeg drives primært av deadlinespøkelset, så dette tror jeg aldri har skjedd før. Har riktignok en annen innlevering samme dag som jeg ikke en gang vet hva skal handle om, og som jeg langt mindre har starta på, men den snakker vi ikke om.

10. Hvorfor putter de majones på alt?

Skriv en kommentar

Hekkene i Sussex: Et utvalg

Som en del av sosialiseringsprosjektet mitt endte jeg opp på tur med SOAS Christian Union til East Sussex denne helga. Jeg ble fristet med løfter om hyggelige mennesker og vakker engelsk landsbygd. Og dette fikk jeg, med kake til.

Det kom på et godt tidspunkt også. Jeg har vært her i London i en måned nå, og uansett hvor glad jeg er blitt i byen og hvor godt jeg trives på skolen er det tungt å flytte til et sted der man ikke kjenner noen. Denne turen lot meg bryte litt ut av rutinen og puste.

Jeg pleier vanligvis å være litt ukomfortabel i møte med organiserte kristne da de jeg har møtt gjerne har vært temmelig konservative, men alt i alt gikk det helt fint, selv da jeg sa at jeg foretrakk å ikke be høyt i plenum. De hadde til og med tatt med en norsk bibel til meg.

Bussturen ut til Sussex tok tre timer, hvorav halvparten av tiden ble brukt på å komme oss ut av London midt i rushtida. Vi tok inn på en hyggelig liten gård som het White Birch Farm.

(beklager at bildene er så mørke)

Det er ikke så mye å fortelle om det vi gjorde – det gikk mye i mat og sang – men lørdag ettermiddag gikk vi på tur. Jeg så dådyr og fasaner og kilometer etter kilometer med hekker.

Og så plutselig

Hallo der

Og så flere hekker:

Av og til var det ikke hekker, og da kunne jeg se på landskapet.

Og så kom vi til et gresskarutsalg.

Du ser det ikke, men denne gården heter Wimbles. Wimbles.

Flere hekker:

Engelskmenn digger hekker, ass.

Så kom vi til et tettsted. De hadde en pub, en kirke og en telefonkiosk.

Andre ting vi så:

Så kom jeg hjem til et brev om at jeg under etterforskning siden jeg ikke har betalt TV-lisens. Jeg har ikke TV.

6 svar

Kinesisk når du kjeder deg: Fem nettressurser

Når man studerer språk holder det ikke å bare gå på forelesninger og gjøre leksene man blir tildelt, man må også jobbe med det på fritiden. Men som vi alle vet: Flashcard-apps og ekstra grammatikkleksjoner på podcast er veldig nyttige, men ikke akkurat det man har lyst til å drive med en lørdag ettermiddag når man heller vil kjede seg enn å pugge gloser. Her har jeg samlet opp kinesiskverktøy som faktisk er litt gøy å holde på med selv når man helst vil gjøre noe annet.

FluentFlix
Mye av kinesiskundervisningen vår foregår ved at vi leser dialoger. Dialoger i språklærebøker har dessverre en stygg tendens til å være oppstyltede og stive, med mer fokus på å mose inn alle de relevante glosene og grammatikkeksemplene enn å få det til å høres naturlig ut. FluentFlix er en nettside med korte klipp fra reklamer, nyhetssendinger, komedier, filmtrailere og mye mer, med captions i tegn, pinyin og engelsk. Den første runden min på FluentFlix involverte en pinlig scene der en mann møter eksen sin, en kort dokumentar om Hainan og en liten tegnefilm om midthøstfestivalen. Brukergrensesnittet er veldig lettfattelig, og når man ser på videoklipp kan man lett pause og få betydningen til de enkelte ordene, i tillegg til å lage egne vokabularlister.

FluentFlix er en temmelig ny side – den har bare vært åpen siden september i år – men selv om den har ganske lite innhold så langt er jeg likevel veldig fornøyd. Siden er dessuten gratis. Alt er på mandarin.

Horse Dragon Fish
Horse Dragon Fish er en side som har en liten samling med forklaringer av aspekter ved kinesisk språk og kultur i tegneserieform. Et eksempel er denne tegneserien om korrekt bruk av 了 (le), som involverer eksempler av typen 我们快到了盗龙笼 («We will soon arrive at the raptor cage»). De har også en korrekt titulert «Other»-seksjon og en seksjon som heter Chinese Superman, som jeg fortsatt er en smule usikker på hva er greia med. Samlingen er veldig liten, men verdt å ta en titt på.

Popup Chinese
Popup Chinese er en podcast-side. Podcastene er helt gratis, men man kan også betale rundt 100 dollar i året for full tilgang til alt var transkripsjoner, ordlister, nedlasting av podcaster osv. Jeg har bare en basiskonto med tilgang til podcaster, men jeg er veldig fornøyd så langt selv om jeg skulle ønske jeg kunne laste ned podcastene. Min første runde på Popup Chinese involverte en liten podcast om… en sang om ewoks, en dialog mellom en som spør om veien og en som ikke er villig til å hjelpe og en podcast fra Sinica-serien, som er en serie engelskspråklig diskusjoner rundt et gitt tema, i denne omgang ettbarnspolitikken.

Selv om jeg som gratisbruker kun får tilgang til selve podcastene og ikke alt fluffet rundt, er jeg veldig fornøyd så langt. Det finnes både en mandarinversjon og en kantonesiskversjon, men den sistnevnte har jeg ikke prøvd.

Imanhua
Dette er ikke opprinnelig ment som et språkverktøy, per se, men det er likevel noe å vurdere for alle mangainteresserte kinesiskstudenter. Imanhua er en nettside der man kan lese mange forskjellige mangaserier oversatt til kinesisk. Siden jeg har lest mye manga fra før, kan jeg lese dem om igjen på kinesisk og dermed konsentrere meg mer om selve språket enn å oppfatte handlingen.

NY Times’ kinesiske versjon
Den kinesiske onlineversjonen av New York Times har en artig funksjon du burde prøve hvis du vil øve deg litt på avislesing. Gå inn på hvilken som helst artikkel og trykk på fanen «中英对照» over tittelen, og du får den kinesiske teksten (forenklede tegn) og den engelske teksten ved siden av hverandre!

Enjoy!

2 svar

Pyongyang Style

Beklager tittelen. Jeg bare måtte.

I dag fikk foreleseren i Pop and Politics meg til å innse at selv om jeg har skrevet opptil flere ganger om k-pop, Sør-Koreas store stolthet, har jeg ikke viet noe spalteplass til nordkoreansk popmusikk. Jeg tar selvkritikk, men til mitt forsvar har det aldri falt meg inn at Nord-Korea har en popmusikkindustri.

Selvfølgelig har de det, og i dag vil jeg dele min nyervervede innsikt med dere.

Med popmusikk mener jeg bokstavlig talt populærmusikk, altså musikk som er populært blant folk flest, og ikke nødvendigvis den distinkte stilen som er kjent som pop i Vesten. Og når jeg sier populært blant folk flest, så er det mest fordi de ikke har så mye valg. Nord-Korea har nemlig bare to popband. Det ene heter Pochonbo Electric Ensemble (PEE), som nærmer seg 200 album, og det andre heter Wangjaesan Light Music Band.

Nordkoreansk musikk er visst også tungt påvirket av den japanske sjangeren enka. Jeg lover at en dag skal jeg finne ut hva enka egentlig er for noe.

Vi starter friskt med Pochonbo Electric Ensembles store hit «No Motherland Without You»:


Vi fortsetter litt lettere med «Don’t Ask My Name», som er myk og romantisk men fortsatt får frem hva som er viktig i livet, og som til og med har musikkvideo:


(Du kan få engelsk tekst ved å trykke på «Filmtekster»-knappen nederst)

Apropos jernbane. Her kommer Wangjaesan Light Music Bands optimistiske «Youth is Express Train», som høres ut som den burde vært kjenningsmelodien til et TV-program:


Og til slutt, tilbake til PEE med «Reunification Rainbow». Denne nyan cat-versjonen var den eneste med undertekster, er jeg redd. Ikke at jeg forstod så mye av den uansett:


Nyt det med en viss akademisk distanse.

PS: Hvis du vil se mer, kan du bl.a. se på denne. Den er morsom mest fordi professoren min i Pop and Politics ble kasta ut av en nordkoreansk restaurant fordi han digget den på en litt for useriøs måte. Ellers har du flere sanger her og her.

Skriv en kommentar
Side 11 av 27« Første...101112...20...Siste »