Kategoriarkiv: Ut på tur

Jeg tar inn på hotell: Grand View Garden

Forrige: Marco Polo-broenNeste: Niujie-moskéen og tempelet Den hvite sky

En del av lørdagsomvisningen involverte en tur innom settet til en 80-talls-TV-serie.

Jepp! Grand View Garden (Dàguānyuán, 大观园) er et stort, vakkert hageanlegg med en dam, store trær, vakre bygg med små trapper, hjørner og små ganger som skal være fra Qing-dynastiet – men denne hagen er ca. like gammel som meg, og konstruert for filmatisering en av Kinas store romaner, «Drømmen om det røde rommet», som ble skrevet på midten av 1700-tallet.

Men dette settet er ikke fra 1700-tallet, og alt så temmelig nytt, skinnende og blankpolert ut.

…så det kunne egentlig like gjerne vært fra Qing-dynastiet, med tanke på hvilken taktikk myndighetene kjører når det gjelder restaurering.

Skulle ønske jeg hadde lest romanen før jeg dro hit. Jeg har kjøpt første bind (av fem), og skal si ifra når jeg har lest ferdig.

Jeg tar inn på hotell: Marco Polo-broen

Forrige: NasjonaldagenNeste: Grand View Garden

Lørdagen var ut på tur-dag, og jeg skal pent innrømme at guidede turer ikke er helt min greie. Jeg foretrekker å tusle rundt i eget tempo, bruke lengre tid her og kortere tid der, bruke audioguide eller lese om stedet – og kutte av og dra hjem når jeg føler for det. Det som derimot var fint med gårsdagens tur, var at vi dro til steder der den gjengse Beijing-turist ofte ikke ender opp med å besøke. Vi dro til Marco Polo-broen, Grand View Garden, Niujie-moskéen og taoisttempelet Den hvite sky, og midt i mellom fikk vi nudler. Denne første posten handler om Marco Polo-broen.

Marco Polo-broen!

som egentlig heter Lugou-broen (Lugou qiao, 卢沟桥), er en gammel steinbro utenfor Beijings byområde. Den ble ferdigstilt på slutten av 1100-tallet og rekonstruert på 1600-tallet. Navnet har den fått fordi Marco Polo, ifølge historien, tilfeldigvis stakk innom og syntes den var fin. På rekkverket har den massevis av små steinløver fra forskjellige dynastier.

Noen var fine:

Noen var sleske:

Noen var triste:

Noen var beklemte:

Noen var gamle og bleke:

Noen var krigsskadde:

Noen var bebartede:

Og noen var bare generelt litt awkwarde:

For oss waiguoren er det jo greia med Marco Polo som stikker seg ut når det gjelder denne broa, men for kineserne er det to ting som er spesielt med dette stedet:

1. Mange drar hit for å feire Midthøstfestivalen og se på månen. Jeg er sannelig ikke sikker på hvorfor, men månen ser sannsynligvis langt mer spektakulær ut når man kommer seg ut fra Beijing sentrum.

2. I 1937 startet Den andre kinesisk-japanske krig her, en krig som resulterte i minst 20 millioner kinesiske dødsfall. Det er derfor noen av løvene ikke ser helt bra ut.

En gang i tida gikk visst denne over en svært livlig, ustabil elv med stryk som smelte mot granitten. Nå er elva nesten tørket bort, og løvene sprukne av krig.

Likevel. Solid bro.

Kilder: Tall om Marco Polo-broen fra Wikipedia.

Hendelsen ved Marco Polo-broen

Second Sino-Japanese War

(Ja, jeg vet at jeg bør bruke andre kilder enn Wikipedia. Heldigvis er ikke dette en skolestil, hva?)

Jeg tar inn på hotell: Nasjonaldagen

Neste: Marco Polo-broen

Familien har kommet ned til Beijing for å besøke meg, og jeg får ta inn på hotell med dem og leke turist.

Det føles veldig rart å gå inn i familieferiemodus nå, etter så lang tid som Beijing-expat. Fredag flyttet jeg nedover via t-bane, med alt for mye bagasje. Den dagen var det også nasjonaldag. Halve Kina drar inn til Beijing i løpet av The Golden Week (den ferieuka de får i forbindelse med 1. oktober), og de tar t-banen, de også. Vi fikk ikke gjort så mye, egentlig, bare spist lunsj og sett på de enorme folkemengdene på Tiananmen Square. Vi stod litt utenfor området – det var ikke snakk om å våge seg inn på selve plassen. Xiao Long forteller mer.

Selv om det ble lite feiring og mye slit, vil jeg for alltid huske to merkelige ting som skjedde denne dagen:

1. Da jeg og Xiao Long kom opp fra t-banestasjonen på Tiananmen East Station, gikk familien min akkurat forbi. Ikke så rart, tenker du kanskje, siden vi alle hadde tenkt å møtes der uansett. Men vi hadde ikke avtalt tidspunkt. Og så kan man jo tenke på at halve Beijings befolkning pluss en god del folk utenfra skulle komme og besøke Tiananmen den dagen – det blir lett en del millioner mennesker – og at hele t-bane-systemet var fullstendig nedkjørt den dagen, og plutselig ble det litt av en tilfeldighet.

2. En kinesisk kvinne på t-banen tilbød meg setet sitt. Altså, seriøst.

Velvel, ikke så mye nasjonalistisk feiring på oss. Vi besøkte heller kjøpesenteret Intime Lotte, som vil være en vits i lengre tid fremover.

Xiao Long: Harru vært intim me’ Lotte eller? Høhøhøhø.

(o.l.)

(Et lite notat, forresten: da jeg tidligere søkte på expat (altså en som er bosatt et annet sted enn fedrelandet sitt) på de engelske Wikipedia-sidene, var visst det svenske motstykket «landsförvisning». Hmmm.)

Et lite stykke stillhet

I går snublet jeg uforvarende inn i det stilleste hjørnet av Beijing jeg har vært i – midt i sentrumsområdet.

Brevvenninnen og jeg skulle dra sammen et sted i nærheten av skolen hennes for å spise middag (jeg spurte henne sånn ca. hvor vi var, hun sa at hun trodde vi var i Chaoyang-distriktet – alt er i Chaoyang-distriktet og det er ikke tull). Vi skulle spise koreansk, men hver gang Brevvenninnen og jeg skal spise koreansk viser det seg at restauranten vi leter etter er blitt revet ned, så vi måtte finne et annet sted. Vi passerte Trommetårnet, som er et stort tårn som inneholder en stor tromme, og mange små gater på jakt etter en passende restaurant, da Brevvenninnen spurte om jeg ville se en hutong.

En hutong er en trang gate flankert av tradisjonelle, lave bygg som ligger tett i tett. Brevvenninnen fortalte at Beijing pleide å ha masse hutonger før, men at mesteparten er revet ned nå. Vi fant en rimelig moderne hutong, sannsynligvis med både rennende vann og eget toalett, men jeg ble fortalt at det fortsatt er hutonger der folk bruker utedo – man kan kjenne igjen disse hutongene på lukta, sa hun.

Vi entret hutongnettverket gjennom en meget kommersiell handlegate-hutong, og stakk så inn i en sidegate. Jeg kunne knapt tro hvor stille alt plutselig ble. Hutongen vi fant var nesten øde. En gammel dame som bar på tomater. En hund i en døråpning. Ringelyden fra søppelsykkelen som kom bak oss. Mine egne skritt ble øredøvende. Hutongen var ryddig, grå og etter Beijing-standard nesten folketom – og jeg var forelsket.

Vi tuslet videre og kom til utkanten. Der så vi Beijings hutongers endelikt. Siden 1980 har nesten halvparten av de daværende nesten fire tusen hutongene blitt revet ned for å gi plass til høyhus og bilveier. «De som bor i hutongene får penger til å kjøpe leilighet,» sa Brevvenninnen. «Men husprisene har økt så mye at det koster mye mer enn de får, så de har ikke råd til å bo andre steder. De blir hjemløse.»

Jeg vil siden skrive mer om Beijings hutongpolitikk og konsekvensene dette har for beboerne. I mellomtiden: her er noen flere bilder fra hutongene, og Houhai-dammen som er like i nærheten, som vi besøkte etterpå.

Les mer om rivingen av hutonger på TimeOut Beijings sider.

Side 4 av 7« Første...345...Siste »