Xiao Wang: alltid først ute med gammelt nytt! (hvis det hjelper noe skrev jeg mesteparten av dette for en god stund siden, jeg bare glemte å poste det)

Det nærmer seg en måned siden jordskjelvet utenfor den japanske kyst. En av japanerne jeg gikk i klasse med i Beijing sendte meg denne for to-tre uker siden. Han og en britisk tongxue lagde den etter tsunamien i Japan.

Da jeg begynte å bli klar over omfanget av katastrofen i Japan, var noe av det jeg var mest spent på nettopp Kinas reaksjon. Kina og Japan er jo som kjent ikke akkurat bestevenner. Det gledet meg derfor at statsminister Wen Jiabao raskt kondolerte, og at det ble sendt et kinesisk redningsteam til de rammede områdene.

Hvis man ser på ulike kinesiske diskusjonsfora er reaksjonene blant folket dog mer blandet. ChinaSmack, en nettside dedikert til kinesisk internettkultur, presenterte artikkelen 2011 Japan Sendai Earthquake, Chinese Netizen Reactions, med oversatte reaksjoner fra kinesiske nettfora.

Yajun oppsummerte det kanskje best – «The Sino-Japanese Relationship: It’s Complicated». Den første posten fortalte meg: «Because its Japan, I’m so happy». Videre stod det skrevet «Good!! Excellent…» og «Good that they died, best if all of them died.»

For dere som fortsatt tror at Kina og Japan har samme forhold som Norge og Sverige, tro om igjen.

«Innocent?? Are you sure you are saying this word? You say innocent, then how innocent were the hundreds and thousands of people that were killed by Japanese?»

Mye tyder på at 2. verdenskrig for mange er den såreste hendelsen i verdenshistorien. Det kan også forklare reaksjonene til enkelte amerikanere som anså den japanske tsunamien for å være guddommelig hevn for Pearl Harbor. Det gjør meg trist. Selv om jeg har et rimelig pessimistisk menneskesyn, holder det meg ikke fra å bli sjokkert over skadefryden mennesker kan vise over andres ulykke. Skadefryd og uvitenhet er ikke tiltrekkende personlighetstrekk.

Og da er det også godt å kunne lese kinesiske kommentarer av typen «The era of resisting the Japanese has already passed. Stop gloating at others’ misfortunes. No matter what, the Japanese are also people!!» og «First, I hope there isn’t too much damage. Second, I really regret seeing some people taking pleasure from this disaster. Third, the Japanese are surprisingly calm and orderly when facing an earthquake.». Det ser ut til at fornuftige medmennesker er jevnt fordelt utover kloden, de også.

Lenker
Schadenfreude and Sympathy in Shanghai
Seeing Red in China: Chinese Reactions to Japan’s Earthquake
Shanghai Scrap: Chinese Reactions to the Japanese Quake
Envy and Antipathy: Chinese Historical Attitudes Toward Japan

Skulle ønske jeg kunne skrive noe mer spennende enn det jeg kan, men på dette stadiet lurer jeg på om ikke dere der hjemme, som har den nymotens oppfinnelsen Dagsrevyen, egentlig er endt opp med å være bedre informert enn det jeg er.

For dere der hjemme må det høres ut som Kina koker. Sanksjoner mot de norske myndighetene, ambassadøren blir kalt inn på teppet, Liu Xia forsvinner, dukker opp i husarrest, arrestasjoner –

Og hva skjer her oppe i Haidian-distriktet?

Fint lite. Wudaokou er samme livlige, hyggelige internasjonale gryte som før. Livet går sin vante gang. De eneste som har nevnt fredsprisen er mine amerikanske klassekamerater. Lærerne har ikke sagt noe, jeg har ikke spurt. Jeg lurer på hvilket inntrykk de har av det hele.

China Central Television: Ingenting

Skolen er begynt igjen. Prøveuker. Tankene mine går tilbake dit de hører hjemme; oppsummer fire kouyu-leksjoner, hanyuprøve på onsdag, oversett den teksten om han forfatteren fra han vikarlæreren som overvurderer det språklige nivået vårt, diktat på mandag. Dagene tilbringes på kafé der jeg sitter på rumpa og er en nuli de xuesheng. Skrivearmen min hater meg. Hjernen min svømmer.

China Daily: Part of plot to contain China

Jeg har ikke fått truffet min politisk interesserte venn Koreaneren ennå. På den annen side kan jeg ikke være sikker på om hun faktisk vet noe om saken. Læreren til Xiao Wu visste det ikke. De som eventuelt måtte ha fulgt med på saken her får saken vinklet langt mindre positivt enn den vinklingen jeg har fått fra det internasjonale samfunnet, som man kan se når man søker på «Liu Xiaobo» på China Daily.

People’s Daily: Beijing blasts Nobel Peace Prize meddling

He Xing, a lecturer at the University of Shanghai for Science and Technology, told the Global Times that what Liu advocated is something that Chinese people do not care about too much and think it makes no difference whether they have it or not.

«I will ask my students at tomorrow’s lecture to see how many of them know about Liu or know what he has written. I think these foreign panels (that award the Peace Prizes) are too opinionated,» he said.

People’s Daily, 9. oktober 2010

Jeg tror faktisk det oppsummerer inntrykket jeg har fått av det hele her. Myndighetene er ikke spesielt fornøyde, men saken påvirker tydeligvis ikke kineserne utenfor politikken noe særlig. Folk flest vet ikke noe særlig om Liu Xiaobo; de eneste eldre nyhetene jeg finner om ham går kun ut på at han er dømt til fengsel . Og hvis de vet noe om hele saken ser det ikke ut til at de bryr seg nevneverdig. Derfor er det fortsatt ikke noe problematisk å være norsk i Beijing, med mindre du heter Rybak eller er norsk ambassadør.

Kanskje ikke så spennende. Men jeg synes det er spennende nok å sitte her i midten som norsk statsborger i Kina og følge med på hva som skjer. Hvem vet noe, hvem bryr seg, hvem har ikke fått det med seg i det hele tatt? Jeg kan sitte og ta stikkprøver. Hvilke sider er blokkerte? Utover det får jeg ikke gjort noe særlig. Folk som snakker for høyt får politiet innom på kaffe, og jeg har ikke tid til det hvis jeg skal fikse de 30 studiepoengene jeg er her for.

Og så drar jeg ned på kafé, forspiser meg på cashewnøtter og gjør hanyu-leksene mine i stillhet. Sånn går dagene. Det jeg venter på er langtidsvirkningene. Myndighetene er sinte nå, ja, men når det hele har blåst over – hva skjer videre?

Jeg har lest og sender videre disse sidene (alle er engelskspråklige):

- China Daily (Kinas største engelskspråklige nettavis): «Liu Xiaobo»-søk

- Reporters without Borders’ Kina-side

- People’s Daily: The endless ideological wars against China – se også videre under «Related Reading» på siden

- Seth’s blog: Chinese Text-Message Censorship

- Torbjørn Færøvik: Tøv om Kina (Ok, jeg løy. Jeg gjør alltid et unntak for Torbjørn Færøvik)

- Language Log om Liu Xiaobo og hvordan komme seg rundt språklig sensur

- Danwei: Han Han on Liu Xiaobo and the Nobel Peace Prize (en av Kinas fremste bloggere kommenterer prisen på en heller kreativ måte)

- Daily Telegraphs reporter Peter Forsters artikler om fredsprisen: 1 og 2

- China.org.cn: Om Liu Xiaobos dom, fra februar i år

- Global Times: China has to pursue gradual political reform – se også videre under Related Reading

- Huffington Posts søkeside på Liu Xiaobo

- Amnesty Internationals Kina-side

Fredag 8. oktober, ca. midnatt

Jeg er glad jeg lever i internettalderen. Hvis ikke hadde jeg nok ikke fått vite mye om de nåværende kinesisk-norske kontroverser før etter at jeg hadde kommet hjem til Norge igjen. Sant å si fikk jeg med meg mer om kinesisk politikk da jeg bodde i Norge enn det jeg gjør her. Menneskerettighetssituasjonen her har interessert meg i flere år, og de siste dagene har jeg ventet spent på kunngjøringen fra fredspriskomitéen.

I kveld satt jeg og gjorde lekser på kafé da det tikket en sms inn fra Xiao Long: Det er offisielt, Liu Xiaobo har fått Nobels fredspris og vi bør muligens vurdere å late som vi er franske fra nå av. Jeg feiret stillferdig for meg selv med en blåbærostekake og dro smilende hjem.

Vel hjemme oppdaget jeg til min forbauselse at verken CNN eller BBCs nettsider var avsperret, slik jeg forventet. Jeg kunne nemlig lese at begge kanalers sendinger gikk i svart under kunngjøringen av fredsprisvinneren 2010 – ikke spesielt overraskende. Jeg ser fint lite på TV her i Kina, og jeg tviler på at jeg hadde fått vite noe essensielt om prisutdelingen via det mediet uansett. CCTV News’ nettside forholder seg helt taus. CNN melder at Kinas myndigheter anser beslutningen som «blasfemi».

Hva med de kinesiske nettavisene? China Daily, Kinas største engelskspråklige avis, later også som ingenting. Hong Kong-baserte South China Morning Post informerer om utdelingen, men krever at jeg kjøper abonnement. Partiorganet People’s Daily forteller meg kort at dette kommer til å skade forholdet mellom Norge og Kina. Nobels fredspris egne nettsider er utilgjengelige.

Jeg sitter midt i hjertet til det for øyeblikket mest pissed off landet i verden. Kina har mistet ansikt. I Kina er det å miste ansikt serious business. Norges ambassadør i Kina er kalt inn til møte med kinesisk UD, og jeg sitter spent og venter. Venter på mandag. Venter på lærernes reaksjon, min venners reaksjon. Gleder meg til å snakke med min språkkamerat Koreaneren om det – hun er interessert i politikk og heldigvis ikke kinesisk, så hun har et litt mindre personlig forhold til det. Lurer på om det kommer til å skje noe. Eller det jeg frykter mest – at ingenting kommer til å skje. At Kina furter en stund, og at det så skjer – nettopp ingenting.

Jeg er rastløs. Jeg vil ut. Alt er stille i Wudaokou.