I går kveld ble det pekingand! Man kan jo ikke dra til Beijing uten å prøve pekingand, en gammel og tradisjonsrik rett som sannsynligvis er Beijings mest berømte.
Jeg, Xiao Long og en annen tóngxué (klassekamerat) og deres respektive kjærester besøkte restauranten Dadong i Chaoyang-distriktet, som spesialiserer seg i pekingand og sjøpølse. Vi lot sjøpølsa være for denne gang og bestilte pekingand. Kokken skar opp pekinganden foran oss med stor presisjon – å skjære opp pekingand er en egen kunst, der det gjelder å få skivene riktig balansert med skinn og kjøtt. Pekingand blir som regel servert med tynne pannekaker, hoisinsaus (en tykk, søt, mørk saus), og ulike strimlede grønnsaker, som agurk og vårløk.
Vi fikk også sukker til å dyppe anden i hvis vi ville det (som kan sees på bildet), og det smakte overraskende godt! Måltidet gled raskt ned, og til dessert ble det gratis ferskensorbet og druer. I etterkant oppdaget vi at da vi hadde bedt om vann fant de fram det aller dyreste kildevannet de greide å oppdrive; kanskje var det derfor. Med andre ord: vil du ha vann, spesifiser!
Å spise pekingand var en hyggelig opplevelse, og det var veldig godt. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å bli så mett av mager and i pannekake, men det ble jeg. Pekinganden kostet i underkant av 200 yuan, men hele kalaset ble en del dyrere av det vannet de greide å prakke på oss. Uansett, det var bra saker. Og vannet var forsåvidt godt, det også.
Namnam!