2012. For et år, hva? For meg var det et temmelig turbulent år, med både store oppturer og nedturer. Svært mye skjedde. For eksempel lagde jeg denne:

Med lua fortsatt fuktig av smeltet snø og kofferten full av varme gensere landet jeg i dag på Heathrow for å fullføre de resterende to tredjedelene av mitt opphold i London. Det var et tidspunkt jeg bare ville bli i Oslo, dra tilbake til det jeg er vant til, det som er enklest, mest komfortabelt. Tilbringe dagene på Blindern, med én times lesing på Sophus Bugge før jeg før jeg overtaler noen til å bli med på en tilsvarende lang kaffepause på Trygve (det skal som regel ikke så mye til); kveldene med kinesisk te og levende lys på Vestgrensa eller øl på Carl Berner der sigarettrøyken henger tungt under taklampa; fredagene på jobb med vafler til, og børek fra under Forskningsparken t-banestasjon til lunsj – helst den med kylling.

Men det er selvsagt ikke sånn ting fungerer. Utsiktene til å ha et bad helt for seg selv vant, og nå er jeg tilbake på Dinwiddy. Jeg har mange planer. Jeg skal bli bedre til å lese – dette er tross alt mitt åttende semester på universitetsnivå, så det er på tide at jeg faktisk skaffer meg noen skikkelige lesevaner. Dette er året. Helt sant.

Jeg skal også finne ut om jeg flytter til Taiwan et år for å ta mitt femte år på bachelornivå, eller om jeg virkelig skal gå opp til neste nivå og søke meg inn på et masterprogram. Det blir nok Taiwan. For dette er året. Året der jeg både får gode arbeidsvaner og lærer meg å prate kinesisk igjen.

Men først London.

Rumpeldunk, musikaler, ukulele og mer chicken fried rice til 3.80 enn jeg greier å spise opp. Her ligger gradestokken på et par plussgrader, og alle mine engelske venner er i ferd med å fryse ihjel. Kjøkkenet på Dinwiddy lukter like underlig som før jul. Mine ene bråkete amerikanske nabo er erstattet med en ny bråkete amerikansk nabo. Jeg skjønner fortsatt ikke London-dialekt.

Hallo, London.