Det er enkelte ting jeg aldri fikk satt meg ned og skrevet ferdig om når det gjaldt tida i Beijing. Så hjalp det heller ikke at jeg ikke greide å finne igjen notatene jeg hadde fra da det fortsatt var ferskt i minnet. Men noen ting må jo nevnes, som mitt møte med politiet i Beijing etter at jeg ble frastjålet iPoden min på gata. Særlig dramatisk var det riktignok ikke, men konfliktsky som jeg er føler jeg at jeg taklet den lille smakebiten av kinesisk byråkrati og kleine samtaler ganske godt. Om ikke annet kan du anse det som en ressurs sånn i tilfelle du blir frasjålet noe på Wudaokou og trenger å snakke om det til politiet.
Det er ikke gitt at politiet snakker engelsk. Det er ikke en gang gitt at de snakker forståelig mandarin. Det er heller ikke gitt at man kan unngå å bli frastjålet ting ved å sitte på en sykkel. I fart. Men det er nå så.
Slik skjer det: Klokka er rundt halv åtte på morgenen. Jeg starter, som hver mandag, dagen med å kjøpe min obligatorisk bolle med sjokoladebiter til lunsjpausen sånn at min amerikanske venninne har noe å mobbe meg for. Kaldt vær er ingen hindring, jeg skal sykle, med Atom Heart Mother i øret slik seg hør og bør*. Jeg tråkler meg gjennom et veikryss på sykkelen min – musikken stanser – jeg snur meg, borte. Jeg hørte ikke noe smell, og den ligger ikke på bakken uansett, så at den bare falt ut av min relativt dype lomme er utelukket. Etter å ha tatt en kjapp titt på et kvarter over de fem meterne asfalt den kunne ligget på, må jeg innse at min trofaste lille musikkmaskin er borte vekk.
Det var starten.
En kjapp mail til forsikringsselskapet bekreftet det jeg trodde, at det måtte nok bli snakk om politianmeldelse hvis jeg skal få noe penger for min stakkars iPod av dem (som forøvrig hadde en stygg tendens til å henge seg opp hver gang jeg satte den til lading – jeg håper tyven ikke skjønner hvordan han/hun skal fikse det). «Siden vi bare skal være her i to uker til, drar jeg like gjerne ned til politistasjonen i morgen etter skolen,» sa jeg til Xiao Long. Jeg tvilte på at jeg kom til å få noe særlig penger for den, men det var jo lov å prøve?
Så dagen etter dro jeg av sted til politistasjonen, og etter å ha gått inn på to forskjellige oppholdstillatelseskontor fant jeg til slutt stedet jeg skulle melde fra på. En brysk politimann (BP) tok meg i mot.
Forkortet dialog:
BP: Hva vil du?
Jeg: iPoden min ble stjålet i går.
BP: iPhone?
Jeg: Nei, iPod.
BP: Er det en telefon?
Jeg: Nei nei, iPod. Du vet, musikk…ting?
BP: Hva? Ikke iPhone?
Jeg: Nei, iPod. Musikk.
BP: …telefon?
Jeg: Mu-sikk!
BP: Ååå, musikk!
(her fikk jeg litt dårlig selvtillit når det gjaldt kinesisken min, siden jeg tydeligvis ikke greide å gjøre meg forstått med gloser vi lærte i uke 3 av kinesisk 1)
BP: Hvor skjedde dette?
Jeg: Øh, i veikrysset… der borte. Du vet. Etter t-banestoppet.
BP: Ved Huaqingjiayuan? (boligområdet der jeg bodde)
Jeg: Ja.
BP: Sett deg!
Og så marsjerte han av sted.
Minuttene passerte. En jovial politimann (JP1) kom inn. Den bryske politimannen pekte på meg. «Bli med ham,» sa han til meg.
Jeg tittet ut på plassen utenfor. Der stod det en politibil med annen jovial politimann (JP2) bak rattet. Jeg nølte litt. «Vi skal til et annet politikontor,» forklarte den første joviale politimannen til meg. «Sett deg inn.»
Og så dro vi avgårde, de to joviale politimannene foran og meg i baksetet. Vi kom helt til inngangen til Huaqingjiayuan (les: ca. 200 meter) før vi stanset. «Jeg skal ut og kjøpe noe å spise,» sa den andre joviale politimannen til den første joviale politimannen, som igjen snudde seg mot meg. «Han skal ut og kjøpe noe å spise,» sa han forklarende.
Etter noen flere minutter i småklein stillhet kom den andre joviale politimannen tilbake, og vi kjørte ca. fem meter gjennom Huaqingjiayuan før de fikk et anrop. De stanset ved Lotus-krysset, og den andre joviale politimannen skulle igjen ut på tur. Minuttene gikk. Det var nå ca. tre kvarter siden jeg hadde ankommet politistasjonen.
Dialogen (veldig forkortet):
Jeg: Hvor skulle han, egentlig?
JP1: Det er noen som er blitt frastjålet noe på det markedet der.
Jeg: Nei, seriøst? Er det et marked der?
JP1: Øh, ja.
Jeg: …
JP1: Er du amerikaner?
Jeg: Jeg er norsk.
JP1: …
Jeg: Nord-Europa?
JP1: Å! *lyser opp* Det er kaldt der, er det ikke?
Jeg: Jo.
JP1: Er det kaldere eller varmere enn her i Beijing?
Jeg: Å, mye kaldere enn her.
JP1: Er det sant?
Jeg: Jepp!
JP1: …
Jeg: …
JP1: …
Jeg: Vet du hva som er morsomt? I Norge er det bare fire millioner mennesker.
JP1: Nei, er det sant? Det var ikke mange.
Jeg: Nei!
(på dette tidspunktet hadde jeg brukt opp alle de interessante tingene jeg kunne fortelle om Norge)
JP1: …
Jeg: …
JP1: …så… hva studerer du?
Jeg: Å! Kinesisk.
JP1: Å, jaså? Er ikke det ganske vanskelig?
Jeg: Jo, det er ganske vanskelig, det.
JP1: …
Jeg: …
JP1: …hvor gammel er du?
Jeg: …21.
JP1: Det var ikke gammelt.
Jeg: …ok.
JP1: …
Jeg: …
JP1: …så, hva har skjedd?
Jeg: Noen stjal iPoden min.
JP1: iPhone?
Jeg: Nei, iPod.
JP1: …
Jeg: Musikkting?
Jeg tror vi snakket om dyr på et tidspunkt også, uten at jeg er helt sikker. Samtalen var ihvertfall mye lengre enn det som står her, og stillhetene enda flere. På et tidspunkt gikk en i klassen min forbi. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke banket på vinduet, men jeg er glad hun gikk forbi, for da kunne jeg peke henne ut til politimannen og si at hun gikk i klassen min, og voila! Ti innholdsfylte sekunder hadde passert. Men så kom den andre joviale politimannen tilbake, og vi dro Beijing rundt.
Nå har jeg skrevet «jovial» så mange ganger at jeg ikke kjenner igjen ordet, så jeg tar en pause her og fortsetter snart.
*Når man først skal spille Pink Floyd når man sykler bør man jo spille Bike, men hvis det hjelper noe pleide jeg å synge den syklende hele tiden. Den og den Brelett-melodien.