Gutter som forsøker å sjekke meg opp viser seg ofte å ikke være spesielt sosialt kapable, har jeg oppdaget. Dette er historien om hvordan jeg plutselig fikk meg en creepy potensiell kjæreste fra Hangzhou.
I lunsjpausen i går hadde jeg satt meg ned i det klasserommet jeg skulle ha kouyu for å forberede meg til timen. Etter en stund ble jeg prikket på skulderen. Den kinesiske gutten bak meg forsøkte å få min oppmerksomhet med et stykke papir.
你好！我可以认识你妈？
sa lappen. Jeg skjønte hva som stod der, men selv etter fire måneder i Kina er jeg fortsatt ikke blitt helt vant til… den heller direkte metoden en del folk bruker her. Jeg så spørrende på ham. Han skrev igjen.
May I be your friend
«Å,» tenkte jeg. «Skal du ha språkkamerat, du?» Sist gang noen ville ha språkkamerat ble jeg og Xiao Wu forfulgt i ti minutter helt fram til t-banen, så dette var hakket mindre ekstremt. Han begynte å spørre meg ut, via denne lappen – hva jeg het, hvor jeg var fra, hvor gammel jeg var. Jeg fortalte ham det. Han lyste opp.
me too
you looks beautiful
I det øyeblikket oppdager jeg at han har en sånn stygg bart som noen kinesere bestemmer seg for å anlegge, selv om de aldri ser ut til å være disponerte til å få til en noenlunde ålreit bart. Hvis du har sett det, vet du hva jeg prater om.
Men, jo. Jeg vifter det bort. Noen kinesere er uvant direkte på akkurat det, og jeg liker å benekte ting.
Så vil han møte meg senere. Jeg sier at jeg dessverre ikke har tid, jeg får venner på besøk.
Det er trist, synes han, for han drar hjem til Hangzhou snart. Han er bare på kortidsprogram her, nemlig. Så vil han ta bilde med meg. Fordi jeg er så beautiful.
Gutten, som bare blir mer og mer underlig for hvert sekund som går, forteller mer om seg selv, fortsatt via denne papirlappen. Han har vært i Norge, sier han. Og Sverige også. Han lekte en gang med tanken på å flytte til Sverige. Men han ga det opp, forteller han. «I love my motherland.»
Så, jo. Han skulle tilbake til Hangzhou. Men jeg måtte bare komme og besøke ham! Han bodde ved siden av en innsjø! Så lagde han et kart til meg, sånn at jeg skulle kunne finne ham.
Nei, seriøst. Det så akkurat sånn ut.
Jeg nikket høflig. Det var fint, nå visste jeg hvor jeg skulle lete. Han nikket ivrig. Men nå skulle han la meg være i fred med mitt, sa han generøst. Jeg svarte at det var hyggelig å møte ham. Han nølte et øyeblikk, og skriblet ned
Suddenly I get a strong feeling to kiss you. Haha
Øøøh.
Det var visst ikke språkpartner han var ute etter, nei.
«Ha… ha?» svarer jeg, og snur meg. Samtalen var over.
Så er det kouyu. Læreren forklarer oss hva vi skal svare hvis en av motsatt kjønn inviterer oss til å bli med dem på fotballkamp eller kino eller liknende. «Yi yan wei ding», «Det er en avtale». Hvis du bare svarer «Ja, det kan vi», så er det automatisk en date, og da er dere kjærester, sier han. Enkelt og greit, tydeligvis.
Jeg tenkte meg om. Denne fyren hadde spurt meg om han kunne få mailadressen min før han ble creepy. Jeg ga den til ham, siden mail er lett å blokkere.
«Betyr det at jeg i praksis ble sammen med han fyren med den snodige barten?» spør jeg Vestlandet, som sitter ved siden meg. «Klart det,» svarer hun.
Jeg skjønner ikke spillereglene til sosialt snodige kinesere.
Dammit.
