Forrige: Grand View Garden — Neste: Pekingopera

Jeg fortsetter min lørdagstur.

Etter Grand View Garden reiste vi videre for å få med oss de to religiøse innslagene på turen. Først til Niujie-moskéen (牛街清真寺, niújiē qīngzhēnsì, bokstavlig talt «Ku-gate-moskéen»), den eldste og største moskéen i Beijing. Dette var det første gamle religiøse stedet i Beijing jeg har besøkt som fortsatt er i bruk – alle andre tempelområder jeg har besøkt har vært de gamle, berømte, som ble brukt den gangen keiseren var Gud.

Det at området fortsatt er i bruk gjør det hele annerledes – jeg blir langt mer forsiktig, langt mer respektfull, tenker mye mer over alt jeg gjør. I tillegg har jeg aldri vært innom en moské før nå, og kjenner ikke til de reglene som eventuelt måtte gjelde. Men de tok oss godt i mot, og vi kom oss gjennom besøket uten å fornærme noen. Etter all tiden jeg har tilbragt inne i katolske kirker i sør-vest-Europa skulle man tro at jeg hadde blitt mindre stiv inne i andre trosretningers hus, men det skjer tydeligvis ikke med det første.

Noe av det som er interessant med Niujie-moskéen, kan den lille brosjyren jeg får utdelt fortelle meg, er hvordan moskéen kombinerer den klassiske kinesiske palass-stilen med arabiske arkitektur. Jeg ser opp, og konstaterer at det stemmer. Jeg ser knapt forskjell på minareten og tårnene til klassiske kinesiske templer jeg har besøkt:

Dette er minareten. Sammenlikn dette bildet med tempelet fra Sommerpalasset.

Jeg kan ikke gå inn i moskéens bønneværelser, men dørene til kvinnenes rom står åpne, så jeg kan se inn. Pillarene er glatte, røde og kinesiske, men platene på veggene er islamsk kunst. De blåmalte, rikt dekorerte takbjelkene finner du overalt i Beijing, lysekronene som henger ned mellom dem har jeg derimot ikke sett her før. Jeg har egentlig vært fint lite borti islamsk kunst, og religiøst kunst generelt, oppe i mitt lille Wudaokou-hjørne, der det går mest i betong.

Så bærer det videre, denne gangen til taoist-tempelet Den hvite sky (白云观, Bái Yún Gùan). Dette tempelet er også fortsatt i bruk. Jeg kan svært lite om taoisme, skjønt guiden mente at taoisme er mindre en religion og mer en riktig hyggelig livsfilosofi. Det jeg kan fortelle, er at tempelområdet er svært vakkert, og dessuten veldig avslappet. Vi går forbi store kar med røkelsespinner og brennende gullfarget papir. Guiden vår kan fortelle at papiret er et pengesymbol, og ved å brenne det kan man sikre velstand for sitt neste liv. Mye av det hun forteller oss handler egentlig om lykke, glede, velstand og et godt neste liv – inne i tempelhusene er det altere til ulike guddommer for bl.a. rikdom og god helse, og nede i en liten brønn kan man kaste mynter på en bjelle for hell.

道, tao (eller dào, som det skrives med pinyin), betyr «veien». Såvidt jeg har forstått bruker taoisme en god del av det vi i Vesten tenker på når det gjelder gammel kinesisk religiøs kultur – harmoni, yin og yang, qigong, feng shui, kampsport og mystikk. Utover det vet jeg knapt noe om retningen.

Og det var vår lille lørdagstur.

Forrige: Marco Polo-broen — Neste: Niujie-moskéen og tempelet Den hvite sky

En del av lørdagsomvisningen involverte en tur innom settet til en 80-talls-TV-serie.

Jepp! Grand View Garden (Dàguānyuán, 大观园) er et stort, vakkert hageanlegg med en dam, store trær, vakre bygg med små trapper, hjørner og små ganger som skal være fra Qing-dynastiet – men denne hagen er ca. like gammel som meg, og konstruert for filmatisering en av Kinas store romaner, «Drømmen om det røde rommet», som ble skrevet på midten av 1700-tallet.

Men dette settet er ikke fra 1700-tallet, og alt så temmelig nytt, skinnende og blankpolert ut.

…så det kunne egentlig like gjerne vært fra Qing-dynastiet, med tanke på hvilken taktikk myndighetene kjører når det gjelder restaurering.

Skulle ønske jeg hadde lest romanen før jeg dro hit. Jeg har kjøpt første bind (av fem), og skal si ifra når jeg har lest ferdig.

Forrige: Nasjonaldagen — Neste: Grand View Garden

Lørdagen var ut på tur-dag, og jeg skal pent innrømme at guidede turer ikke er helt min greie. Jeg foretrekker å tusle rundt i eget tempo, bruke lengre tid her og kortere tid der, bruke audioguide eller lese om stedet – og kutte av og dra hjem når jeg føler for det. Det som derimot var fint med gårsdagens tur, var at vi dro til steder der den gjengse Beijing-turist ofte ikke ender opp med å besøke. Vi dro til Marco Polo-broen, Grand View Garden, Niujie-moskéen og taoisttempelet Den hvite sky, og midt i mellom fikk vi nudler. Denne første posten handler om Marco Polo-broen.

som egentlig heter Lugou-broen (Lugou qiao, 卢沟桥), er en gammel steinbro utenfor Beijings byområde. Den ble ferdigstilt på slutten av 1100-tallet og rekonstruert på 1600-tallet. Navnet har den fått fordi Marco Polo, ifølge historien, tilfeldigvis stakk innom og syntes den var fin. På rekkverket har den massevis av små steinløver fra forskjellige dynastier.

Noen var fine:

Noen var sleske:

Noen var triste:

Noen var beklemte:

Noen var gamle og bleke:

Noen var krigsskadde:

Noen var bebartede:

Og noen var bare generelt litt awkwarde:

For oss waiguoren er det jo greia med Marco Polo som stikker seg ut når det gjelder denne broa, men for kineserne er det to ting som er spesielt med dette stedet:

1. Mange drar hit for å feire Midthøstfestivalen og se på månen. Jeg er sannelig ikke sikker på hvorfor, men månen ser sannsynligvis langt mer spektakulær ut når man kommer seg ut fra Beijing sentrum.

2. I 1937 startet Den andre kinesisk-japanske krig her, en krig som resulterte i minst 20 millioner kinesiske dødsfall. Det er derfor noen av løvene ikke ser helt bra ut.

En gang i tida gikk visst denne over en svært livlig, ustabil elv med stryk som smelte mot granitten. Nå er elva nesten tørket bort, og løvene sprukne av krig.

Likevel. Solid bro.

Kilder: Tall om Marco Polo-broen fra Wikipedia.

Hendelsen ved Marco Polo-broen

Second Sino-Japanese War

(Ja, jeg vet at jeg bør bruke andre kilder enn Wikipedia. Heldigvis er ikke dette en skolestil, hva?)