Xiao Long elsker hotpot. Hun forguder hotpot. Det er få ting i livet Xiao Long setter like stor pris på som en hyggelig kveld med dempet belysning og hotpot. Da Long-kjæresten var innom for å besøke henne for noen uker tilbake, dro han sannsynligvis tilbake til Norge lettet over å ikke måte spise hotpot igjen før i november.

Jeg synes heller ikke at hotpot er så aller verst.

Hotpot (火鍋 huoguo, også kalt kinesisk fondue) er en sosial aktivitet som kommer fra opptil flere steder – jeg hørte at den kommer fra Mongolia, andre har hørt at den kommer fra Sichuan eller Korea. På border står det en liten gasskokeplate som det blir satt en todelt gryte på, med to ulike sauser i. Vi velger alltid en saus med chili og andeblod til Xiao Long, og en brun soppsaus til meg. Sausene koker opp, og så er det bare å putte ting nedi og fiske dem opp igjen etterhvert som de er ferdige – spinat, lotusrot, potetskiver, løvetannblader, tofu, sopp, svinehjerne for dem som ønsker det (og som ikke nødvendigvis anbefales; rar konsistens og lite smak), nudler og store mengder assortert kjøtt.

Videre søler alle saus utover hele bordet, lukten av gass river i nesa fordi de brukte tre forsøk på å få fyrt opp plata, og kelneren kommer inn, titter seg over skulderen og sier at hvis vi takker nei til kvittering skal vi få en flaske Pepsi. En hel enogenhalvliters flaske, altså, her skal de ikke være gjerrige, altså.

Konklusjon: Namnam. Mye søl. Det meste av god mat involverer søl.