Månedlige arkiver: september 2010

September gjør meg sentimental

Beijingsommeren er varm. «Vent til september,» sa alle jeg snakket med. «Da blir det hen shufu, veldig behagelig.»

September er over. Dette skrev jeg for meg selv for noen uker siden.

«Beijinghøsten er også varm, men en annerledes form for varm. Sommerens klamme tak er, om ikke borte, så slapt og kraftløst. Ettermiddagssolen er lun og gyllen. Jeg trenger ikke sette pris på kunstig kulde lenger.

På slike dager er ikke provisoriske lesesaler i bleke, kalde klasserom noe for meg. Jeg går på kafé! Der kan jeg sitte med en kopp melk med en skvett kaffe i og høre på summingen av fremmede språk rundt meg. Hanyu-gloser går så mye lettere ned når man er i godt humør, og det er slett ingen skam i å nyte en middag ute alene.

Etterpå sykler jeg hjem. Selv folkemengdene føles mindre masete i september.»

Slutten av september er konseptet liangkuai – deilig og kjølig – som jeg har ventet på siden jeg kom hit. Lær deg ordet; kinesere elsker det. Nå venter jeg bare på hongye, rødt høstløv – at løvet på trærne skal endre farge. Jeg er klar for oktober nå.

秋风入窗里

罗帐起飘扬

仰头看明月

寄情千里光

The autumn wind enters through the window,

The gauze curtain starts to flutter and fly.

I raise my head and look at the bright moon,

And send my feelings a thousand miles in its light.

Dikt og oversettelse fra chinese-poems.com. Bildene er linket.

Skriv en kommentar

Kinamat: Hotpot

Xiao Long elsker hotpot. Hun forguder hotpot. Det er få ting i livet Xiao Long setter like stor pris på som en hyggelig kveld med dempet belysning og hotpot. Da Long-kjæresten var innom for å besøke henne for noen uker tilbake, dro han sannsynligvis tilbake til Norge lettet over å ikke måte spise hotpot igjen før i november.

Jeg synes heller ikke at hotpot er så aller verst.

Hotpot (火鍋 huoguo, også kalt kinesisk fondue) er en sosial aktivitet som kommer fra opptil flere steder – jeg hørte at den kommer fra Mongolia, andre har hørt at den kommer fra Sichuan eller Korea. På border står det en liten gasskokeplate som det blir satt en todelt gryte på, med to ulike sauser i. Vi velger alltid en saus med chili og andeblod til Xiao Long, og en brun soppsaus til meg. Sausene koker opp, og så er det bare å putte ting nedi og fiske dem opp igjen etterhvert som de er ferdige – spinat, lotusrot, potetskiver, løvetannblader, tofu, sopp, svinehjerne for dem som ønsker det (og som ikke nødvendigvis anbefales; rar konsistens og lite smak), nudler og store mengder assortert kjøtt.

Videre søler alle saus utover hele bordet, lukten av gass river i nesa fordi de brukte tre forsøk på å få fyrt opp plata, og kelneren kommer inn, titter seg over skulderen og sier at hvis vi takker nei til kvittering skal vi få en flaske Pepsi. En hel enogenhalvliters flaske, altså, her skal de ikke være gjerrige, altså.

Konklusjon: Namnam. Mye søl. Det meste av god mat involverer søl.

2 svar

Kinesisk er ikke lett

Så kom dagen da jeg fikk vite at jeg hadde sagt det feil hele tiden.

Det jeg trodde jeg sa: «Hva betyr dette tegnet?»

Det jeg tydeligvis egentlig sa: «Dette tegnet er fullstendig uinteressant.»

Lærdom: Det er viktig å dobbeltsjekke verbene sine i blant.

2 svar

Månekake

I kveld er det Midthøstfestival. Overalt denne uka har mennesker hastet forbi meg med røde papirposer i hendene, fylt til randen med månekaker som skal spises med familie og venner denne kvelden. Bakeriene hadde gateutsalg, og selv skolekantina hadde et bord fullt.

Månekaker er kaker fylt med rare ting. Min favoritt er månekake med grønn te-fyll, som visstnok ikke er en tradisjonell blanding. Brevvenninnen gav meg en tradisjonell månekake med andeegg-fyll. Den smakte underlig. Andre jeg har vært borti er kaffe og kokosnøtt.

Brevvenninnen forklarte den kinesiske skikken:

Brevvenninnen: Om kvelden samles familien, man spiser månekaker sammen, og så går man ut og ser på månen.

Xiao Wang: Hva om det er for forurenset til at man kan se månen?

Brevvenninnen: …det var ikke poenget mitt. Men da må man vel se dit man tror månen er.

Jeg satt forøvrig inne og gjorde lekser.

Skriv en kommentar

Et lite stykke stillhet

I går snublet jeg uforvarende inn i det stilleste hjørnet av Beijing jeg har vært i – midt i sentrumsområdet.

Brevvenninnen og jeg skulle dra sammen et sted i nærheten av skolen hennes for å spise middag (jeg spurte henne sånn ca. hvor vi var, hun sa at hun trodde vi var i Chaoyang-distriktet – alt er i Chaoyang-distriktet og det er ikke tull). Vi skulle spise koreansk, men hver gang Brevvenninnen og jeg skal spise koreansk viser det seg at restauranten vi leter etter er blitt revet ned, så vi måtte finne et annet sted. Vi passerte Trommetårnet, som er et stort tårn som inneholder en stor tromme, og mange små gater på jakt etter en passende restaurant, da Brevvenninnen spurte om jeg ville se en hutong.

En hutong er en trang gate flankert av tradisjonelle, lave bygg som ligger tett i tett. Brevvenninnen fortalte at Beijing pleide å ha masse hutonger før, men at mesteparten er revet ned nå. Vi fant en rimelig moderne hutong, sannsynligvis med både rennende vann og eget toalett, men jeg ble fortalt at det fortsatt er hutonger der folk bruker utedo – man kan kjenne igjen disse hutongene på lukta, sa hun.

Vi entret hutongnettverket gjennom en meget kommersiell handlegate-hutong, og stakk så inn i en sidegate. Jeg kunne knapt tro hvor stille alt plutselig ble. Hutongen vi fant var nesten øde. En gammel dame som bar på tomater. En hund i en døråpning. Ringelyden fra søppelsykkelen som kom bak oss. Mine egne skritt ble øredøvende. Hutongen var ryddig, grå og etter Beijing-standard nesten folketom – og jeg var forelsket.

Vi tuslet videre og kom til utkanten. Der så vi Beijings hutongers endelikt. Siden 1980 har nesten halvparten av de daværende nesten fire tusen hutongene blitt revet ned for å gi plass til høyhus og bilveier. «De som bor i hutongene får penger til å kjøpe leilighet,» sa Brevvenninnen. «Men husprisene har økt så mye at det koster mye mer enn de får, så de har ikke råd til å bo andre steder. De blir hjemløse.»

Jeg vil siden skrive mer om Beijings hutongpolitikk og konsekvensene dette har for beboerne. I mellomtiden: her er noen flere bilder fra hutongene, og Houhai-dammen som er like i nærheten, som vi besøkte etterpå.