So sexy it hurts

I dag er jeg sår. Hvorfor, spør du? Det er fordi jeg har vært på massasje igjen, og denne gangen fikk jeg denne beskjeden:

Massør: Ayaya! Dette ser dårlig ut. Du trenger både kopping og skraping!

Xiao Wang: …ok?…

Kopping er én ting. Det har jeg allerede prøvd. Skraping… hadde jeg ikke prøvd før. Men massøren var så bastant på at det var nøyaktig det mine stakkars muskler trengte at jeg til slutt resignert tenkte: «Jaja, da får jeg ihvertfall noen groteske merker å sjokkere folk med i klassen senere.»

Skraping, folkens, er nok en tradisjonell vidundermetode som skal fikse opp min stive nakke ved å blant annet forbedre blodsirkulasjonen og fjerne giftstoffer. Ved hjelp av en butt skrape gned han hardt på ryggen og brystet mitt til jeg fikk imponerende blodutredelser.

Og det var vondt. Au. Særlig på brystet. Og det etterlater ikke spesielt diskré merker:

Nei, det er ikke meg som har en sært definert kløft. Det er heller en del av den mest besynderlige samlingen av blåmerker jeg har pådratt meg noensinne.

Synes du det så vondt ut? Her har du ryggen min, som også ble koppet!

Men slapp av, folkens, det er verre enn det ser ut på bildet. Grunnen til at merkene ikke står ut, som forrige gang, er at det var i går jeg tok kopping og skraping, så de har roet seg ned. Og blitt nesten svarte.

Wikipedia kan heldigvis berolige meg: «Gua Sha is not known to be harmful.». Samme Wikipedia-artikkel har også en egen seksjon som heter «Cross-cultural confusion with physical abuse».

Det Guasha.com sier om om at «The patient experiences immediate relief from pain, stiffness, fever, chill, cough, nausea, and so on»? Løgn, løgn, løgn! Jeg er stiv som fy og har svære blodutredelser på ryggen i tillegg! Håper dette har en effekt som kommer litt senere, eller så var dette 30 bortkastede kroner.

Takk til Xiao Long som greide å la være å stå og gape over min fantastiske rygg lenge nok til å hjelpe meg med å ta disse bildene.

2 svar

Liu Xiaobo

Fredag 8. oktober, ca. midnatt

Jeg er glad jeg lever i internettalderen. Hvis ikke hadde jeg nok ikke fått vite mye om de nåværende kinesisk-norske kontroverser før etter at jeg hadde kommet hjem til Norge igjen. Sant å si fikk jeg med meg mer om kinesisk politikk da jeg bodde i Norge enn det jeg gjør her. Menneskerettighetssituasjonen her har interessert meg i flere år, og de siste dagene har jeg ventet spent på kunngjøringen fra fredspriskomitéen.

I kveld satt jeg og gjorde lekser på kafé da det tikket en sms inn fra Xiao Long: Det er offisielt, Liu Xiaobo har fått Nobels fredspris og vi bør muligens vurdere å late som vi er franske fra nå av. Jeg feiret stillferdig for meg selv med en blåbærostekake og dro smilende hjem.

Vel hjemme oppdaget jeg til min forbauselse at verken CNN eller BBCs nettsider var avsperret, slik jeg forventet. Jeg kunne nemlig lese at begge kanalers sendinger gikk i svart under kunngjøringen av fredsprisvinneren 2010 – ikke spesielt overraskende. Jeg ser fint lite på TV her i Kina, og jeg tviler på at jeg hadde fått vite noe essensielt om prisutdelingen via det mediet uansett. CCTV News’ nettside forholder seg helt taus. CNN melder at Kinas myndigheter anser beslutningen som «blasfemi».

Hva med de kinesiske nettavisene? China Daily, Kinas største engelskspråklige avis, later også som ingenting. Hong Kong-baserte South China Morning Post informerer om utdelingen, men krever at jeg kjøper abonnement. Partiorganet People’s Daily forteller meg kort at dette kommer til å skade forholdet mellom Norge og Kina. Nobels fredspris egne nettsider er utilgjengelige.

Jeg sitter midt i hjertet til det for øyeblikket mest pissed off landet i verden. Kina har mistet ansikt. I Kina er det å miste ansikt serious business. Norges ambassadør i Kina er kalt inn til møte med kinesisk UD, og jeg sitter spent og venter. Venter på mandag. Venter på lærernes reaksjon, min venners reaksjon. Gleder meg til å snakke med min språkkamerat Koreaneren om det – hun er interessert i politikk og heldigvis ikke kinesisk, så hun har et litt mindre personlig forhold til det. Lurer på om det kommer til å skje noe. Eller det jeg frykter mest – at ingenting kommer til å skje. At Kina furter en stund, og at det så skjer – nettopp ingenting.

Jeg er rastløs. Jeg vil ut. Alt er stille i Wudaokou.

4 svar

Jeg tar inn på hotell: Pekingopera

Forrige: Niujie-moskéen og tempelet Den hvite sky

Etter lørdagsturen gjorde vi litt forskjellige ting, som å dra på markeder, på akrobatshow og til Sommerpalasset. Siste kvelden gjorde dro vi for å se på pekingopera – nok en obligatorisk aktivitet hvis du er kulturinteressert og skal være i Beijing i mer enn noen få dager.

Nå, la oss bare få det klart med en gang: Pekingopera er en tilvenningssak. Og jeg har inntrykket av at det ikke er noe du enten elsker eller hater; folk flest jeg har pratet med synes bare det er småsært. Pekingopera involverer sang, dans, akrobatikk og kampsport, men sangstilen er antakelig det første man legger merke til. Her er et eksempel, la oss se hva du synes:


Jeg liker pekingopera – vel, kanskje ikke hver helg. Og det er ikke nødvendigvis for sangen alene jeg liker det. Jeg liker å se på pekingopera. Framfor alt liker jeg alle de små detaljene – en håndbevegelse, et blikk, noen skritt, et flagrende erme. Jeg liker å sitte og gruble på hva alle de små symbolene betyr – for strengt tatt vet jeg jo ingenting om kunstformen. Og jeg liker kampscenene:


Det er kanskje ikke alltid historiene jeg liker det for. Noen av dem er selvsagt fine, men det er også en del jeg føler er litt… raskt slengt sammen. Skjønt, det kan selvsagt bare være brosjyren jeg fikk som ikke beskrev det helt bra. Ta f.eks. beskrivelsen av den (har jeg hørt) berømte pekingoperaen Crossroads:

Ren Tanghui spent one night at an inn located at the Crossroads. Due to misunderstanding, the Innkeeper fought with him in the dark. Eventually they realized it was just a misunderstanding.

(det er fantastisk hvor lite interessant man kan få ting til å høres ut med lite nok plass – og så avslører de jo slutten, da, makan altså)

Potensielle operasangere starter svært tidlig med treningen. Først begynner de på akrobatikken, så sang og symbolske bevegelser. Det er riktig imponerende hvor lett de kan få det til å se ut:


Kom til Beijing og bli med på pekingopera!

Les mer om pekingopera hos ChinaCulture.org.

Skriv en kommentar
Side 20 av 27« Første...10...192021...Siste »