Månedlige arkiver: september 2012

Kinarull 09.12

Jeg deler Kina-relaterte ting jeg har lest i det siste.

Bildeserie: Anti-Japanese Demonstrations in China – bilder fra anti-japanske demonstrasjoner i Kina.

Noel Duan: «Fat for an Asian:» The pressure to be naturally perfect – om linken mellom kroppsbilde, spiseforstyrrelser og kultur for asiatisk-amerikanere (xoJane, 08.2012)

Cathrine Ekehaug: Under beltestedet på kinesarane – om en nordmann som skal oversette Fifty Shades of Grey til kinesisk (Universitas, 09.2012)

Eric Fish: Foreigners in China: Weibo vs. Reality – om xenofobi, på Weibo (kinesisk Twitter) sammenliknet med tilstandene offline. Ble skrevet før høstens gjenoppliving av Diaoyu/Senkaku-konflikten (Sinostand, 03.2012)

Eric Fish: On Beijing’s Anti-Japan Protests – forfatteren er i Beijing og oppsøkte en demonstrasjon utenfor den japanske ambassaden (Sinostand, 09.2012)

Torbjørn Færøvik: Old China: Bound Feet and Bad Smell – om fotbindingens historie. Engelsk oversettelse av kapittel fra Midtens rike (2009)

Helen Gao: Growing Up a Chinese Patriot, Then Heading West in a Changed World – om forfatterens barneskolekarriere som patriotisk taleskriver, og forandringene som kom med årene (Tea Leaf Nation, 09.2012)

Jeff Kingston: Nationalism and its discontents – om sino-japanske relasjoner og hvorfor Diaoyu/Senkaku-konflikten er så eksplosiv (The Japan Times, 02.2011)

Mark Kitto: You’ll never be Chinese: Why I’m leaving the country I loved – om hvorfor forfatteren, som har levd i Kina de siste 16 årene, ikke orker å bo der lenger (Prospect Magazine, 08.2012)

Brook Larmer: Where an Internet Joke Is Not Just a Joke: The Dangerous Politics of Internet Humor in China – om satire og sensur på kinesisk internett (New York Times, 10.2011)

Minxin Pei: Everything You Think You Know About China Is Wrong – om Kinas vekst, og hvorvidt vi overvurderer den (Foreign Policy, 08.2012)

Kristoffer Rønneberg: Livsfarlig spill for galleriet – om hvorfor de kinesiske myndighetene lot de anti-japanske demonstrasjonene gå så langt (Aftenposten, 09.2012)

Kristoffer Rønneberg: Vannkrigen alle vil tape på – mer om den følelsesladde Diaoyu/Senkaku-konflikten (Aftenposten, 09.2012)

Sebastian Veg: Hong Kong Identity and Democratic Values – om lokalidentitet og forholdet til fastlands-Kina i Hong Kong (The China Beat, 03.2012)

Xiao Wang planlegger å være sosial

Det er ingen hemmelighet; jeg er så innadvendt at det gjør vondt. Jeg er en av de som synes grupper på over fire-fem mennesker begynner å bli litt vel mye og at «en sjanse til å treffe nye mennesker» høres mest ut som en straff. Mitt personlige helvete er en stor fest med masse fremmede. Samtidig tror jeg på at det er viktig å konstant utfordre seg selv, små skritt av gangen-style. Det var derfor jeg i det hele tatt endte opp med å tørre å dra til London alene.

Så jeg bestemte meg for å prøve noe jeg ikke har gjort før – bli med i en studentforening eller to. Det høres kanskje lite ut, men for meg, som synes det er ubehagelig å bestille pizza, var det å faktisk skulle oppsøke en gruppe fremmede mennesker og spørre om jeg kan få bli med i gjengen deres et ikke ubetydelig skritt.

I dag var det Freshers’ Fayre på Russell Square, og jeg skulle ønske jeg tok med meg kameraet mitt. Det var rytmeinstrumenter jeg aldri har sett før. Det var cupcakes og marxisme. Det var tibetansk fingerhekling. Det var spontane utbrudd av dans. Jeg holdt på å bli sparket i ansiktet av en gruppe mennesker som drev med capoeira. Sakte og forsiktig begynte jeg å skvise meg gjennom mengden.

Fem minutter senere var veska mi full av flyers og studentaviser med navn av typen «Red Youth», «Crossfire» og «Socialist Worker», men jeg hadde egentlig ikke fått med meg noe som helst fordi det var så mye folk. Så jeg tok en runde til.

«Street Dance». Nei takk.

«Cricket Club». Tror ikke det.

«Nyanga Panpipes Society». Nnnnei.

«Students for Sensible Drug Policy». Sensible drug- vent, hva er den lukta?

Jeg endte faktisk opp med å skrive meg på flere foreningers mailinglister, bl.a. et «geriljakor» (veldig uformelt kor som har overraskelseskonserter på t-banen og i supermarkeder, blant annet), en forening for religionsdialog og en sånn kulturutvekslingsgruppe for vestlige og kinesere.

Deretter gikk jeg for å registrere meg som medlem hos University of London Students Union, som er en felles studentorganisasjon for alle skolene i University of London-samarbeidet, blant annet SOAS. Jeg hadde hørt at de hadde gode treningsfasiliteter, og såvidt jeg har forstått er treningstilbudet til SOAS ikke særlig tilfredsstillende med mindre man tilhører en organisert sport.

Da så jeg at ULU har et Harry Potter-forbund.

Og jeg bare

Konklusjon: Dette året skal jeg synge på t-banen, få flere kinesiske venner, diskutere religion og spille rumpeldunk i Regent’s Park.

Første dager på Dinwiddy

Fem dager i London, og jeg er på paraply nummer to. Det føles litt urettferdig. Et av privilegiene med å være norsk er jo at når man er i utlandet skal været automatisk være bedre enn hjemme; heldigvis hadde jeg ikke enormt høye forventninger til det engelske skydekket…

Utover det er jeg litt stressa. Forkjølelse og skolestart er ingen god kombinasjon, og dessuten er korridoren min full av party-amerikanere. I tillegg fungererer fagregistrering slik at jeg må oppsøke hver enkelt foreleser og få underskrift på at de er villige til å la meg bli med på kurset, og jeg fikk en muntlig overraskelses-plasseringsprøve i kinesisk som gjorde at foreleseren i kurset jeg vil ta antakelig ble litt skeptisk til intelligensen min. Men amerikanerne holder faktisk munn når jeg ber om det, kinesisklæreren er villig til å la meg ta den skriftlige plasseringsprøven* og jeg har gul, og ikke hvit, lyspære i taklampa på hybelen, så jeg tror dette skal bli ganske så levelig tross alt.

Apropos hybelen min. Dinwiddy House er et sjarmerende bygg med pappvegger og et aldri så lite kakerlakkproblem. Jeg deler korridor og kjøkken med fem andre mennesker, og siden SOAS er et hippieuniversitet har har vi også tilgang til Dinwiddys felles kjøkkenhage. Vinduet mitt har gitter. Her er utsikten fra rommet mitt:

I tillegg til storbyutsikt har jeg vegg-til-vegg-teppe

og eget bad.

Ikke noe å skrive hjem om, kanskje, men for første gang i livet har jeg mitt helt eget bad. Er ikke det en voksengreie, så vet ikke jeg.

Jeg har også denne

og denne

Resten av uka skal jeg bruke på å forberede meg til kinesiskprøven, fly rundt etter resten av foreleserne mine, smake på veggisvellingen som Hare Krishna-folka deler ut utenfor skolen, prøve å gjøre noe ut av de bekjentskapene jeg har fått, og finne en lampe, for den eneste lyskilden jeg har er taklampa. Lysbryteren til den er ved siden av inngangsdøra, og konsekvensen er at jeg må bruke lommelykt når jeg skal gå til sengs. Upraktisk.

*muligens fordi den personen som var før meg «ikke kunne noenting». Tusen takk, ukjente person, for at du myknet opp læreren for meg

Jeg stikker, forresten

Etter en lengre papiraffære med ulike søknader, mistet og gjenvunnet studierett og generell usikkerhet har jeg endelig begynt å slappe av og stole på at jeg faktisk skal til London dette skoleåret. I slutten av neste uke flytter jeg inn på 9 kvadratmeter England med eget bad og forventede hippienaboer – jeg har nemlig fått og grepet muligheten til ett år som Erasmus-student ved School of Oriental and African Studies. Jeg håper på britisk aksent, indisk mat og opptil flere nye hipsterkjoler. Jeg håper også på at livet mitt plutselig vil bli bloggverdig nå som jeg skal leve det i en litt mer spenstig by enn Oslo*.

SOAS er et lite universitet med smalt fagtilbud og sentral beliggenhet, i nærheten av British Museum, Regent Park og King’s Cross Station. Skolens nettside påberoper seg internasjonalt miljø med en studentmasse der ca. halvparten er utvekslingsstudenter. Jeg antar dette vil si at jeg kommer til å treffe mange tyskere og amerikanere, men jeg kan jo håpe på noen kinesere også. Her har jeg planer om å studere litt kinesisk språk, litt kinesisk/øst-asiatisk kultur og litt generell samfunnsvitenskap. Mesteparten av det jeg kan om SOAS har jeg lært av tumblr-bloggen Say it ain’t SOAS. Jeg gleder meg.

*Ikke noe diss av Oslo, altså, jeg elsker Oslo.